Ahmadiyya

Ahmadiyya, offisielt Ahmadiyya Muslim Jama'at[1] eller Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn[2] er en retning innenfor islam,[3] og en islamsk, messiansk vekkelsesbevegelse.[4][5][3]

Den hvite minareten og Ahmadiyya flagget i Qadian, India. For ahmadiyyamuslimer symboliserer disse to advent av Den utlovede Messias og Mahdi.
Mirza Ghulam Ahmad og hans sønn Mirza Bashir-ud-Din Mahmood Ahmad. Ahmadiyyamuslimer betrakter Mirza Ghulam Ahmad som Den utlovede Messias og Mahdi. Sønnen ble senere utnvent til den andre kalifen av Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn.

Trossamfunnet ble etablert i 1889 av Mirza Ghulam Ahmad (1835–1908) i byen Qadian i delstaten Punjab i Britisk India. Han hevdet å være en universell frelserskikkelse og Den utlovede Messias[6] forventet i de fleste verdensreligioner. Over 668 000 konverterte til ahmadiyya-retningen på verdensbasis i 2019,[7] og retningen vokser prosentvis mer enn sunni- og sjiaretningene.[3]

Ahmadiyya Muslim Jama'at driver med fredsskapende arbeid,[8] og oppretter sosiale prosjekter,[9] læreinstitusjoner,[10] sykehus,[11] moskeer, og utgir islamske publikasjoner,[12] i en rekke land. Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn blir forfulgt i flere muslimske land, blant annet Algerie, Pakistan, Bangladesh og Indonesia.[13][14] En rekke Pakistan-baserte islamistgrupper oppfordrer til forfølgelse og drap på ahmadiyyamuslimer, blant annet Khatme Nabuwwat-bevegelsen[15] som har moské i London.[16][17] Et slikt religiøst motivert drap ble begått i Storbritannia i 2016,[18] og drapet var et resultat av hatpraten til pakistanske predikanter.[19]

TroslæreRediger

Det er forskjeller mellom ahmadiyyamuslimers og andre muslimers syn på finaliteten av profetdømme (khatam-i-nubuwwat).[20] I de tidlige århundrene i islams historie var det ingen konsensus angående tolkningen av dette konseptet.[21]

Mirza Ghulam Ahmad tolket det til å bety «profetenes ‘segl’», og ikke «’siste’ av alle profetene». Ifølge han åpnet dette opp for at ikke-lovgivende profeter kan komme, gitt at disse er anerkjent av «’profetenes segl’», Muhammad selv. Ifølge Mirza Ghulam Ahmad er Muhammad derfor fortsatt den siste (lovgivende) profeten. Konsensusen var at Muhammad var den siste profeten, og Ahmads forståelse av khatam-i-nubuwwat førte til fatwaer som erklærte Ahmad og hans tilhengere som «vantro».[22] Ahmads «nyanserte» syn på khatam-i-nubuwwat preget også troen på Jesu tilbakekomst.[23] Ahmad hevdet at troen på Jesu tilbakekomst stod i strid med både ulemaenes syn på Muhammad som siste profet, og hans eget syn på Muhammad som den siste lovgivende profet. Han avviste også troen på Jesu oppstigning til himmelen, og forfektet at Jesus hadde overlevd korsfestelsen,[note 1] og dødd en naturlig død. I tillegg, ifølge islamsk eskatologi vil det komme en messiansk skikkelse (Mahdi) som vil sikre islams overlegenhet ved å bekjempe de «vantro» på kloden. Ahmad hevdet han var Mahdi, men at islams overlegenhet måtte sikres med pennens kraft. Han møtte ytterligere motstand da han erklærte seg selv som en (ikke-lovgivende) profet.[26] Han oppfattet seg selv som en zilli-profet; en ikke-lovgivende profet hvis profetdømme [kun] var en skygge av Muhammads profetdømme. Ahmad erklærte også at han var den utlovede messias.[27] Fordømmelsen av Ahmad var ikke enstemmig. Noen viktige personer avstod fra å fordømme Ahmad, mens andre støttet Ahmads skriftlige forsvar av islam eller hans misjonærers arbeid med å spre islam. Blant andre Sir Syed Ahmad Khan var blant disse personene.[28]

Ahmadiyya-retningen skiller [også] seg fra andre muslimske retninger ved at den er mot straff for frafall fra islam. Ahmadiyya-retningen er mot straff for homofili.[29] Trossamfunnet er også tydelig på at det ikke finnes noe straff for blasfemi i islam.[29][30] Trossamfunnet har gitt uttrykk for dette i etterkant av angrepet på Charlie Hebdo[31] og demonstrasjonen mot SIAN i Kristiansand.[32] Et annet skille er synet på den delen av jihad-forståelsen som angår væpnet kamp (den lille jihad). Ahmadiyyamuslimer mener at jihad kun er en forsvarskrig mot militære angrep på religionsfriheten. Islamske staters forsvar mot militære angrep forårsaket av politiske årsaker kan ikke, i deres øyne, karakteriseres som jihad da det dreier seg om politiske kriger. Alle former for angrepskrig er forbudt.[33] Videre støtter trossamfunnet skillet mellom moské og stat. Ifølge trossamfunnet var Mirza Ghulam Ahmad opptatt av menneskers rettigheter. Trossamfunnet legger fortsatt fokus på menneskerettigheter, og er mot alle former for vold og terrorisme i islams navn. Mirza Ghulam Ahmad var mot irrasjonell forståelse av Koranen.[34]

Ahmadiyya-retningens motto er «kjærlighet til alle, ikke hat mot noen».[35]

KalifatetRediger

Mirza Ghulam Ahmad hevdet at Gud har gitt muslimer løfte om å ivareta islam gjennom kalifatet, og at kalifatet i islam ville fortsette etter hans bortgang i form av Ahmadiyya-kalifatet. Før sin bortgang skrev han boken Al-Wasiyyat (Testamentet) hvor han beskrev kalifatet som den andre manifestasjon av Guds kraft.[36] Dette kalifatet skulle ikke være et politisk kalifat, men et åndelig kalifat. Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn har blitt ledet av kalifer etter Mirza Ghulam Ahmad sin død. Alle kalifene etter Mirza Ghulam Ahmad bærer tittelen Khalifatul Masih, altså kalifen til Messias, for å skille dette kalifatet fra de øvrige kalifatene.

Tre av kalifene har besøkt Norge flere ganger. Det gjelder Mirza Nasir Ahmad (den 3. kalifen), Mirza Tahir Ahmad (den 4. kalifen) og dagens kalif Mirza Masroor Ahmad. Hans offisielle tittel er Khalifatul Masih V.[37]

ForfølgelseRediger

 
Muhammad Zafarullah Khan, Pakistans første utenriksminister og en av landets landsfedre.[38] De som stod bak 1953-opptøyene krevde at ahmadiyyamuslimer ble erklært som ikke-muslimer, og at Khan, som var ahmadiyyamuslim, ble fjernet som utenriksminister.[39]

Selv om Mirza Ghulam Ahmad hadde støtte fra noen muslimske lærde så var det styret i Britisk India, ifølge Qasmi, som sikret han mot forfølgelse. Ahmad ba sine tilhengere om å være lojale overfor myndighetene; en holdning som var delt av mange andre muslimske lærde. Dette møtte motstand hos muslimske lærde som var mot britiske myndigheter. Disse anså India som de vantros land, som britene hadde tatt fra muslimske herskere. Motstanderne av Ahmad produserte absurde konspirasjonsteorier hvor Ahmad ble sett på som en «britisk agent». Disse konspirasjonsteoriene, som i dag anklager Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn for å være «agenter» for USA, Israel, og andre «'fiender av islam'», har hovedskylden for hatet mot ahmadiyyamuslimer.[28]

Islamistpartiet Majlis-i-Ahrar ble dannet i 1931, og hadde som hovedmål å bekjempe den ahmadiyyamuslimske bevegelsen. Ahrar og deres allierte anså det ahmadiyyamuslimske samfunnet som kjettersk, og hevdet at trossamfunnet var en såkalt «britisk konstruksjon» grunnet dets avvisning av voldelig jihad.[40] Den tidligere pakistanske parlamentsmedlemmet Farhanaz Ispahani påpeker at Ahrar og Jamaat-e Islami var mot opprettelsen av Pakistan, i motsetning til Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn. Etter Pakistan fikk sin selvstendighet rettet derfor Ahrar og Jamaat-e Islami sitt fokus på å islamisere landet. Khatam-e-Nubuwwat-bevegelsen ble dannet i 1949 som en fløy av Ahrar.[41]

Pakistans landsfader Muhammad Ali Jinnah, som døde i 1948, ønsket et sekulært Pakistan, men allerede i 1949 ble «Objectives Resolution» vedtatt i parlamentet. Resolusjonen «vevde islam inn i driften av staten».[42] Under dekke av resolusjonen begynte Khatam-e-Nubuwwat-bevegelsen å kreve at myndighetene erklærte ahmadiyyamuslimer som ikke-muslimer, og anklagde det ahmadiyyamuslimske samfunnet for å være «indiske agenter» og dermed en «trussel».[43]

I 1953 brøt det ut opptøyer rettet mot ahmadiyyamuslimer i Pakistan,[15] da den pakistanske statsministeren nektet å erklære ahmadiyyamuslimer som ikke-muslimer.[44] De vikigste aktørene bak opptøyene var islamistpartiet Jamaat-e Islami og den islamistiske Khatme Nabuwwat-bevegelsen.[45] I etterkant ble det opprettet en undersøkelsesrett som resulterte i Munir-Kiyani-rapporten.[46] Rapporten avslørte at de religiøse lærde(ulemaene) ikke er enige i seg mellom om hva definisjonen på en muslim er. Videre konkluderte rapporten at en islamsk stat, som forestilt av ulemaene, er ensbetydende med en udemokratisk, totalitær stat som forfølger minoriteter, og som mangler like rettigheter for alle. Rapporten antyder at det ikke er ønskelig at religion og stat sammenblandes i Pakistan, selv når formålet er å «binde dets forskjellige etniske elementer sammen».[47] Mellom 1953 og 1973 ble ahmadiyyamuslimer sporadisk forfulgt, men situasjonen ble forverret i 1973.[15] I 1974 vedtok Pakistans parlament et grunnlovstillegg (det andre grunnlovstillegget) som erklærte ahmadiyyamuslimer for å være ikke-muslimer; landets grunnlov definerte nå en muslim «som en person som tror på profeten Muhammad som den siste profet».[48] Ahmadiyyamuslimer ble dermed fratatt sin identitet som muslimer.[15] Dette uroet Nusrat Bhutto, statsminister Zulfikar Ali Bhuttos kone, som var sjiamuslim. Hun fryktet at sjiamuslimer var de neste som ville bli utstøtt.[49] Ifølge Qasmi hadde den parlamentariske debatten i forkant av vedtaket vært dominert av [anti-ahmadiyyamuslimske] ulemaer, noe som ble en avgjørende faktor for utfallet. Ifølge han så forstod ikke parlamentsmedlemmene khatam-i-nubuwwat-konseptet. De forstod heller ikke nyansene i ahmadiyyamuslimers forståelse.[50] I 1974 ble den pakistanske regjeringen ikke bare presset av grupperinger som Jamaat-e Islami og Khatme Nabuwwat-bevegelsen, men også Saudi-Arabia.[51]

En ny lovbestemmelse fra den pakistanske regjeringen, ledet av general Muhammad Zia-ul-Haq, ble kunngjort og innført 26. april 1984. Lovbestemmelsen forbyr ahmadiyyamuslimer å utøve islamske skikker, bruke islamske begreper og titler, og utøve handlinger som kan oppfattes som islamske.[13] Denne lovbestemmelsen er kjent både som Ordinance XX[52] og som blasfemiloven.[53] Ordinance XX kriminaliserer ahmadiyyamuslimers trosfrihet og religionsutøvelse.[15] Både Ordinance XX og det andre grunnlovstillegget strider mot den pakistanske grunnloven, og har, ifølge førsteamanuensis Ali Usman Qasmi ved Lahore University of Management Sciences, kriminalisert den blotte eksistensen til ahmadiyyamuslimer i Pakistan.[54] Ordinance XX og det andre grunnlovstillegget er grunnlaget for den brutale forfølgelsen av ahmadiyyamuslimer.[55]

Grunnet forfølgelsen, som nå var institusjonalisert av den pakistanske staten, flyktet ahmadiyyamuslimer til andre land for å søke asyl.[15] Den massive forfølgelsen av ahmadiyyamuslimer som startet under general Muhammad Zia-ul-Haqs diktatur på 1980-tallet har ikke avtatt.[15] 28. mai 2010 ble 94 ahmadiyyamuslimer drept og over 100 skadet i islamistiske terrorangrep i Lahore. Terrorangrepene ble begått av den pakistanske grenen av Taliban. Samme dag erklærte Taliban at sjia- og ahmadiyyamuslimer var «fiender av islam og vanlige folk», og oppfordret pakistanere til å myrde alle sjia- og ahmadiyyamuslimer.[15]

Radikale- og ekstreme holdninger mot ahmadiyyamuslimer prekes også her i Norge.[56][57] Ungdommer på Holmlia har blitt forsøkt vervet av misjonærer med ekstreme holdninger til sjia- og ahmadiyya-muslimer.[56] Misjonærene er tilknyttet Aisha-moskeen på Holmlia, som tilhører wahabiretningen, og mange av dem som lar seg rekruttere er tidligere krimininelle.[56] I 2002, mens Baitun Nasr-moskeen på Furuset var under oppbygging, ble det gjort hærverk mot bygningen, vinduer ble knust og den provisoriske minareten ble satt fyr på.[58] Grunnet truslene mot den ahmadiyyamuslimske menigheten stilte politiet med væpnede vakter under åpningen av Baitun Nasr-moskeen i 2011.[57]

I 2007 ble en ahmadiyyamuslim boikottet da han kjøpte en butikk på Furuset fordi han tilhørte Ahmadiyya-muslimsk trossamfunn. Oppfordring til boikottet ble gjort i moskeer og lå også tilgjengelig på nettsiden islam.no inntil NRK tok kontakt. Da ble innlegget fjernet.[59][60]

Nor moské, som også regnes som den første moskeen i Norge,[61] ble sprengt med dynamitt av en høyreekstemist.[62]

Ahmadiyya i NorgeRediger

 
Bait-un-Nasr moské, også kjent som Furuset moské, ligger på Furuset i Oslo og åpnet i 2011.

Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn var blant de første muslimske trossamfunn som etablerte seg i Storbritannia og andre vestlige land. Det er også dokumentert at to norske kvinner konverterte til ahmadiyya-retningen i Storbritannia på 1920-tallet.[63][60] Menigheten er Norges første muslimske menighet med tilstedeværelse fra 1957.[64] Det var pakistans tidligere utenriksminister, Muhammad Zafarullah Khan, som tok initiativ til å sende ahmadiyyamuslimske misjonærer til Norden, og i 1956 ble Kamal Yousuf leder for bevegelsen i regionen.[65] Tre unge gutter fra Norge 1956 tok kontakt med Kamal Yousuf, som på det tidspunktet bodde i Göteborg. De konverterte til Ahmadiyya-retningen og startet det første muslimske trossamfunnet i Norge.[66][67] Menigheten forble en liten menighet med bare norske medlemmer frem til 1971 da, grunnet den pakistanske arbeidsinnvandringen, pakistanske medlemmer kom i flertall.[68] I 1974 ble menigheten offisielt registrert.[48] Utover 1980-tallet kom en del ahmadiyyamuslimer til Norge på grunn av forfølgelsen i Pakistan.[trenger referanse]

Hensikten med å opprette Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn, ifølge trossamfunnet selv, er å gjenopplive islams moralske og spirituelle verdier. Trossamfunnet støtter religionsdialog, og «forsøker å rette misforståelser om islam i den vestlige verden». Videre forfekter trossamfunnet «fred, toleranse, kjærlighet og forståelse mellom troende av forskjellige religioner.»[2]

STL, moskeer, og medlemmer i NorgeRediger

 
Nor moskéFrogner i Oslo var den norske Ahmadiyya-menighetens første moské. Villaen ble kjøpt i 1980.

I 1980 kjøpte menigheten en villa på Frogner der den etablerte sin første moské, Nor moské. Moskeen ble i 1985 angrepet med en bombe.[62] Etterhvert ble moskeen for liten, og man startet planleggingen av en ny moské på Furuset. Bait-un-Nasr – den nye moskéen – åpnet i 2011 som Nordens største. Februar 2020 overtok trossamfunnet en forsamlingslokale fra Kirken av Guds nåde i Kristiansand. Denne er tatt i bruk som Maryam moské. I Norge har trossamfunnet omtrent 1641 medlemmer (2020) og er dermed ikke blant de største muslimske trossamfunn.[69] De fleste medlemmer bor i Østlandet, men trossamfunnet har også menigheter i Trondheim[70] og Stavanger.[71] Selv om flertallet av medlemmene består av pakistanske innvandrere, har trossamfunnet også fått enkelte norske konvertitter.[72]

Ahmadiyya-retningen har vært en sterkt misjonerende trossamfunn siden sin grunnleggelse, og i Norge har trossamfunnet tilpasset sin misjonsvirksomhet med tiden. Christer Stokkedal har sett på bevegelsens misjonshistorikk og misjonsteologi, samt misjonsstrategier, organiseringen av misjonen og ulike typer aktiviteter knyttet til denne. Han kommer frem til misjonsarbeidet først og fremst handler om opplysningsarbeid, altså å fortelle den norske befolkning om hva Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn står for.[73]

I 2018, da Islamsk Råd Norge meldte seg ut av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), åpnet det seg en mulighet for Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn å søke medlemskap hos STL.[74] Motvilje fra Islamsk Råd Norge hadde tidligere blokkert Ahmadiyya-trossamfunnet fra å oppnå medlemskap i STL da det kreves enstemmighet blant eksisterende medlemmer før nye medlemmer tas opp. Trossamfunnet ble medlem av STL i 2018.[75]

Arbeid for fred og inter-religiøs harmoniRediger

Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn har drevet med interreligiøs dialog siden 1896, da Mirza Ghulam Ahmad deltok på en religionskonferanse. Senere begynte han å arrangere interreligiøse dialoger selv, og Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn fortsetter dette arbeidet i form av arrangementet Religiones dag. Religiones dag, Fredskonferansen og årskonferansen utgjør blant trossamfunnets viktigste arrangementer.[76] Den norske menigheten arrangerte sin første Fredskonferanse i 2017.[77] Hvert år arrangerer Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunns menigheter verden over et nyttårsdugnad, hvor det ryddes opp etter nyttårsfeiringen, inkludert i Norge.[78]

Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunns menighet i Storbritannia tildeler årlig ut Ahmadiyya fredspris for individer som arbeider med å fremme fred, og blant andre pakistaneren Abdul Sattar Edhi har mottatt prisen.[79]

Se ogsåRediger

FotnoterRediger

  1. ^ Et syn som Sir Syed Ahmad Khan, Pakistans «åndelige landsfader»,[24] også delte.[25]

ReferanserRediger

  1. ^ «Nøkkelopplysninger fra Enhetsregisteret - Brønnøysundregistrene». Brønnøysundregistrene. Besøkt 17. februar 2021. 
  2. ^ a b «Frivillig.no». frivillig.no. Besøkt 17. februar 2021. 
  3. ^ a b c Akram (2019).
  4. ^ Friedmann (2011), s. 2.
  5. ^ Morgan (2009), 242.
  6. ^ Strand (2016), s. 18.
  7. ^ Ahmadiyya Muslim Community - Press & Media Office (2019).
  8. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 3.
  9. ^ Langewiesche (2020), s. 247–272.
  10. ^ Hanson (2009), s.55–75.
  11. ^ Ahmadiyya Muslim Community - Press & Media Office (2018).
  12. ^ Shah (2012).
  13. ^ a b Ahmad (2017).
  14. ^ Yuniarni (2018).
  15. ^ a b c d e f g h Human Rights Watch (2010).
  16. ^ Burman (2016).
  17. ^ BBC (2019).
  18. ^ Carrell (2016).
  19. ^ Hind (2020).
  20. ^ Qureshi (2016), s. 27
  21. ^ Demichelis (2021), s. 7–8.
  22. ^ Qasmi (2014), s. 2–3.
  23. ^ Qasmi (2014), s. 36.
  24. ^ Hoodbhoy (2013).
  25. ^ Dard (1948), s. 50.
  26. ^ Qasmi (2014), s. 36–38.
  27. ^ Qasmi (2014), s. 38.
  28. ^ a b Qasmi (2014), s. 41.
  29. ^ a b Castello (2017).
  30. ^ Fawzi (2015).
  31. ^ NTB (2015).
  32. ^ Vivekananthan (2019).
  33. ^ Stokkedal (2019), s. 43.
  34. ^ Strand (2016), s. 19.
  35. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 40.
  36. ^ Ahmad (1905),s. 12–13.
  37. ^ «Khalifatul Masih V». Khalifatul Masih V. Besøkt 23. september 2019. 
  38. ^ Chaudhry (2015).
  39. ^ Qasmi (2014), s.3.
  40. ^ Qureshi (2016), s. 17–18.
  41. ^ Qureshi (2016), s. 19.
  42. ^ Qureshi (2016), s. 18–19.
  43. ^ Qureshi (2016), s. 19–20.
  44. ^ Qureshi (2016), s. 20.
  45. ^ Qureshi (2016), s. 42.
  46. ^ Qasmi (2014), s. 11.
  47. ^ Qasmi (2014),s. 19–20.
  48. ^ a b Bisgaard & Buick (2010).
  49. ^ Qasmi (2014), s. 205.
  50. ^ Ghani & Zia (2014).
  51. ^ Qureshi (2016), s. 22–23.
  52. ^ Research Directorate (1990).
  53. ^ Inam (2013).
  54. ^ Qasmi (2016).
  55. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 25.
  56. ^ a b c Ghalegolabi (2010).
  57. ^ a b Færseth (2021).
  58. ^ NRK (2002).
  59. ^ Mauno, Hanne & Unosen,Hilde (2014).
  60. ^ a b Arnesen (2016).
  61. ^ «Første moské i Norge». Oppland Arbeiderblad. 2. august 1980. s. 32. 
  62. ^ a b Mikalsen (2015).
  63. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 28.
  64. ^ Strand (2016), s. VI.
  65. ^ Stokkedal (2019), s. 35–36.
  66. ^ Midbøe (2017).
  67. ^ «Sommer i P2 - 13-07-2019» (norsk). NRK Radio. Besøkt 2. november 2019. 
  68. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 3.
  69. ^ Barne- og familiedepartementet: Antall tilskuddstellende medlemmer i tros- og livssynssamfunn i 2020
  70. ^ Fikse & Haugseth (2020).
  71. ^ «Denne gjengen rydder opp etter nyttårsfesten på Våland». Stavanger Aftenblad. Besøkt 17. februar 2020. 
  72. ^ Vogt, Kari (30. desember 2019). «ahmadiyya». Store norske leksikon. Besøkt 23. desember 2020. 
  73. ^ Stokkedal (2019), s. 47 - 50.
  74. ^ NTB (2018).
  75. ^ Gran (2018).
  76. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 46.
  77. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 47.
  78. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 75.
  79. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 46.

LitteraturRediger

AvhandlingerRediger

AvisartiklerRediger

BøkerRediger

NettsideartiklerRediger

TidsskriftsartiklerRediger

Videre lesingRediger

Eksterne lenkerRediger