Åpne hovedmenyen

Østlandsk reisning var en norsk målpolitisk organisasjon, med mål om målreisning for talemålene på Østlandet. Østlandsk reisning ble stiftet høsten 1916 med senere biskop Eivind Berggrav som formann og professor Halvdan Koht som nestformann. Sentral i organisasjonen var også sekretæren, professor Didrik Arup Seip.

Innhold

FormålRediger

Formålet med Østlandsk reisning var å vekke østlendingen til nasjonalt å kjenne og ære seg selv; til å bli glad i hjembygdene, i arbeidsliv, i husliv, i sed og tale. De ville reise tanken om at morsmålet i øst var fullgod norsk tale.

Østlandsk reisning arbeidet for å få inn trekk fra dialektene på Østlandet i norsk skriftspråk. Landsmål hadde sterke trekk fra talemål på Vestlandet, mens riksmål bygde på dansk og den «dannede dagligtale» til de øvre sosiale lag i byene. Således mente Østlandsk reisning at det ikke var tatt nok hensyn til talemålene på Østlandet i noen av de eksisterende norske målformene. Ved å bygge på folkemålet på Østlandet, ble det sett på som mulig å få til et felles norsk skriftspråk, et samnorsk.

ProgramRediger

I et opprop datert desember 1917, samlet organisasjonen seg om å kreve at riksmålet måtte godkjenne

  • de tre kjønnene blant substantivene
  • diftongene (stein, hauk, øi)
  • fortidsformer som kasta

og at landsmålet måtte godkjenne

  • hunkjønnsformer på -a (sola og brua for soli og brui)
  • flertalsformer på -er (viser for visor)
  • infinitiv på -e (aa kaste)

For at landet ikke skulle bli et språkdelt land måtte begge sider slå av på mangt de hadde holdt fast som kjært, men gjøre det for en samnorsk tanke.

Blant dem som sluttet seg til oppropet var Fridtjof Nansen, Otto Valstad, biskop dr. Otto Jensen, rektor Severin Eskeland, dosent Olav Midtun, Sven Moren, Olaf Norli og skolestyrer Olav Riste.

ArbeidetRediger

Innad i organisasjonen ble det en spenning mellom krefter som ville arbeide med målbevegelsen og Noregs Mållag for å reise det norske folkespråket, og krefter som så organisasjonen som en alliert i kampen mot det de oppfattet som det vestlandske landsmålet.

Østlandsk reisning gav ut bladet Østaglett. Her ble språkspørsmål tatt opp. Blant dem som svarte på spørsmål, var Seip:

"Blandt de valgfrie formene for landsmål og riksmål er je. Som vi veit, har de vanlige formene før vært jeg og eg. Mange har trudd at eg det var den norske forma, men je var noe som inte hørte med i folkemålet, men det skulle ha kommi med knot frå skriftmålet. Det er inte riktig det."

Østlandsk reisning som organisasjon eksisterte frem til 1926, men folk fra Østlandsk reisning var sentrale i utarbeidingen av rettskrivningen av 1938.

LitteraturRediger

  • Ernst Håkon Jahr: Østlandsmåla fram! Ei bok om rørsla Østlandsk reisning, Universitetsforlatet 1976, ISBN 82-00-01672-2

Eksterne lenkerRediger