Ørekyt
Ørekyt
Vitenskapelig(e)
navn
:
Phoxinus phoxinus
(Linnaeus, 1758)
Cyprinus phoxinus
Norsk(e) navn: ørekyt[1]
(blindsild, goløye, gorsild, gørkyte, kime, pøyt, simen, åkyte, ålekue)
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Beinfisker
Orden: Karpefisker
Familie: Karpefamilien
Slekt: Phoxinus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: ferskvann
Utbredelse: fra De britiske øyer og øst i Spania til Øst-Sibir

Ørekyt (Phoxinus phoxinus) er en torpedoformet fisk i karpefamilien. Den lever i ferskvann og blir opptil 15 cm lang.

BeskrivelseRediger

Ørekyt kan bli opp mot 15 cm lang, men det normale er en lengde på cirka 8–10 cm. Sidelinja er vanligvis ufullstendig bak midten av kroppen. Den har ingen skjeggtråder. Skjellene er små. Rygg- og gattfinne har rett eller konkav profil. Buken er hvit eller gråhvit, ryggen er mørk brun og langs sidene har fisken 10–20 tverrbånd. Finnene og sidelinja er lyse. Hannene og hunnene har gytevorter på oversiden av hodet og foran på brystfinnene. Kjønnsmodne hanner får rødlig buk og bryst og ryggen blir mørk, nesten svart.

Kjønnsmodningen inntrer fra 1–2 årsalderen. Hunnen gyter om sommeren 200–1000 gule egg, ca. 1 mm i diameter som klekkes etter rundt 1 uke.

Ørekyten lever i stim både i rasktflytende elver, bekker og i innsjøer med stein og grusbunn. Der spiser den alt fra insektlarver, krepsdyr, rogn og fiskeyngel til planter. Ørekyt blir brukt til dyrefôr i Øst-Europa. I Norge har den mest blitt benyttet som levende agn for annen fisk, selv om dette er forbudt.

Fisken går i stim langs land og regnes som en betydelig konkurrent i matfatet for ørretyngel, som den deler diett med. Arten er svært tilpasningsdyktig.

Siden 1960-tallet har ørekyten bredt seg til stort sett alle fylker i Norge. Utover at den følger elver, kan den også spre seg gjennom utsettingsprosjekt fordi den er til forveksling lik røye. Tidligere ble den faktisk også satt ut som mat for ørreten.

MatfiskRediger

I «Physisk og Ekonomisk Beskrivelse over Gulbransdalens Provstie» utgitt i 1785 skrev Hugo Friderich Hiorthøy, prest i Sør-Fron følgende om ørekyt:

Den opholder sig i smaae Elve, i Laugen og i de fleste ferske Vande, fanges i Stim eller Flok om Sommeren, som smaa Sild, og er et Diminutivum af Forellen. Den er meget god at spise med Been og alt, da den er fiin og feed i kiødet. den fanges med kroog og med fine dertil indrettede Hover. [...] I Julii Maaned er den fuld af Rogn.

AnnetRediger

Ørekyt finnes naturlig i de sørøstlige og lavereliggende delene av Sør-Norge og flere av de større vassdragene i Finnmark. I tillegg forekommer arten naturlig i noen få vassdrag i Nord-Trøndelag og Troms.[1]

I løpet av 1900-tallet har det imidlertid vært en omfattende spredning av ørekyt her i landet, og den forekommer nå i alle våre fylker. Ørekyt ble derfor oppført på Norsk svarteliste 2007 i kategorien høy risiko. Den ble derimot ikke oppført i Norsk svarteliste 2012 på grunn av at den forekommer naturlig i deler av Norge. I Fremmedartslista 2018 som også omfatter regionalt fremmede arter, er ørekyt tilbake og er nå plassert i kategorien svært høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og høy økologisk effekt.[2][3]

Arten er i utgangspunktet en konkurransesvak art i flerartssamfunn, men i næringsfattige vannforekomster med få fiskearter utkonkurrerer den ørreten i strandsonen, noe som var bakgrunnen for svartelistingen i 2007. For å hindre ytterligere spredning av fisken er det satset på informasjon. Det er antatt at det er sportsfiskeres bruk av ørekyt som agn som utgjør den største risikoen for videre spredning til nye vassdrag. Når fisken først er etablert, er det kun behandling med rotenon som kan fjerne den igjen. Uttak med ruse er veldig tid- og arbeidskrevende, og derfor umulig å opprettholde med noen effekt.[4]

ReferanserRediger

  1. ^ a b «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 2. august 2020. Besøkt 2. august 2020. 
  2. ^ T. Hesthagen, O.T. Sandlund og J. Museth (2012). «Ørekyt Phoxinus phoxinus» (PDF). Artsdatabankens faktaark (28). ISSN 1504-9140. 
  3. ^ «Ørekyt Phoxinus phoxinus». Fremmedartsbasen 2018. Artsdatabanken. Besøkt 3. mars 2020. 
  4. ^ Taugbøl, T., Hesthagen, T., Museth, J., Dervo, B. & Andersen, O. 2002. Effekter av ørekyteintroduksjoner og utfiskingstiltak - en vurdering av kunnskapsgrunnlaget. NINA Oppdragsmelding 753: 1-31.

Eksterne lenkerRediger