Yitzhak Rabin

Yitzhak Rabin (hebraisk: יִצְחָק רַבִּין; født 1. mars 1922 i Jerusalem, død 4. november 1995) var en israelsk politiker og general. Han var statsminister i Israel i to perioder: 1974–1977 og 1992–1995. I 1994 mottok Rabin Nobels fredspris sammen med Yasir Arafat og Shimon Peres. Prisen fikk de for fredsprosessen i Midtøsten, som ledet til Oslo-avtalen.

Yitzhak Rabin
Flickr - Israel Defense Forces - Life of Lt. Gen. Yitzhak Rabin, 7th IDF Chief of Staff in photos (11).jpg
Født1. mars 1922[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Jerusalem[5][6]Rediger på Wikidata
Død4. nov. 1995[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
Tel Aviv[7]Rediger på Wikidata
Gravlagt HerzlfjelletRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, offiser, politikerRediger på Wikidata
Embete Israels statsminister (13. juli 1992– 4. november 1995), Israels kommunikasjonsminister (3. juni 1974– 20. mars 1975),[8] Forsvarsminister (13. september 1984– 15. mars 1990),[9] Forsvarsminister (13. juli 1992– 4. november 1995),[9] Israels helseminister (8. februar 1994– 1. juni 1994),[10] Knesset-medlem (21. januar 1974– 13. juni 1977),[11] Israels statsminister (3. juni 1974– 22. april 1977), Knesset-medlem (13. juli 1992– 4. november 1995), Knesset-medlem (7. oktober 1991– 13. juli 1992), Knesset-medlem (21. november 1988– 7. oktober 1991), Knesset-medlem (13. august 1984– 21. november 1988), Knesset-medlem (20. juli 1981– 13. august 1984), Knesset-medlem (13. juni 1977– 20. juli 1981), Ambassadør
Ektefelle Leah Rabin (1948–)Rediger på Wikidata
Søsken Rahel RabinRediger på Wikidata
Barn Dalia Rabin-Pelossof, Yuval RabinRediger på Wikidata
Parti ArbeiderpartietRediger på Wikidata
Nasjonalitet IsraelRediger på Wikidata
Utmerkelser
6 oppføringer
Ronald Reagans frihetsmedalje, Nobels fredspris (1994)[12][13], Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen (1993), Fyrstinnen av Asturias' pris for internasjonalt samarbeid, æresdoktor ved Ben-Gurion-universitetet i Negev, æresdoktor ved Bar-Ilan UniversityRediger på Wikidata
Signatur
Yitzhak Rabins signatur

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1994
Yitzhak Rabin, Bill Clinton, og Yasir Arafat i 1993

Liv og virkeRediger

I 1941 vervet Rabin seg til militsen Palmach som var en del av den jødiske paramilitære organisasjonen Haganah.[14] I løpet av den arabisk-israelske krigen i 1948 var Rabin ansvarlig for flere israelske operasjoner i Jerusalem. Han kjempet mot den egyptiske hæren i Negev. I begynnelsen av 1949 var Rabin medlem av den israelske delegasjonen til samtalene mellom Israel og Egypt som ble avholdt på øya Rhodos. Etter avgangen fra Israels forsvar ble Rabin utnevnt til Israels ambassadør til USA i 1968, en stilling han holdt i fem år.[14]

Etter Golda Meir sin avgang som statsminister i 1974 beseiret Rabin Shimon Peres i valget om ny partileder i det israelske arbeiderpartiet. Rivaliseringen mellom Yitzhak Rabin og Shimon Peres forble hard, og de konkurrerte flere ganger om rollen som partileder i løpet av de neste to tiårene. Rabin etterfulgte Golda Meir som statsminister i Israel den 3. juni 1974.[14] I Rabins første periode som statsminister ga han ordre til Operasjon Entebbe, der israelske militære gjennomførte en operasjon for å redde passasjerene på et passasjerfly som var kapret av Folkefronten for Palestinas frigjøring. Rabin ble etterfulgt som statsminister av Menachem Begin den 20. juni 1977.

13. juli 1992 ble Rabin innsatt som statsminister for andre gang. Rabin spilte en ledende rolle i prosessen som ledet til Oslo-avtalen som ga palestinske selvstyremyndigheter delvis kontroll over deler av Gazastripen og Vestbredden. Etter offentliggjøringen av Oslo-avtalen var det mange i Israel som motsatte seg denne avtalen. Etter hvert som disse protestene dro ut, insisterte Rabin at så lenge han hadde et flertall for avtalen i det israelske parlamentet så ville han ignorere alle protester og demonstrasjoner.[trenger referanse]

Om kvelden den 4. november 1995 ble Yitzhak Rabin myrdet av Yigal Amir, en radikal, høyreorientert, ortodoks jøde som var kraftig imot signeringen av Oslo-avtalen. Amir avfyrte tre skudd mot Rabin med en halvautomatisk pistol, hvorav to skudd traff Rabin, og den tredje traff en av Rabins livvakter som ble lettere skadet. Rabin ble kjørt til nærliggende sykehus hvor han døde på operasjonsbordet på grunn av stort blodtap og en punktert lunge. Amir ble snart arrestert av Rabins livvakter. Amir ble senere funnet skyldig og dømt til livsvarig fengsel. Shimon Peres, som hadde vært utenriksminister, ble innsatt som konstituert statsminister.

Rabins begravelse ble fulgt av mange statsledere fra andre land. Blant disse var USAs president Bill Clinton, Australias statsminister Paul Keating, Egypts president Hosni Mubarak og kong Hussein av Jordan.

Plassen hvor Rabin ble myrdet ble senere oppkalt etter ham. Mange andre gater og offentlige institusjoner i Israel ble i årenes løp oppkalt etter ham. Dagen for mordet på Rabin er helligdag til minne om ham.[trenger referanse]

I november 2000 døde hans kone Leah, og hun ble begravet ved siden av ham.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, «Yitzhak Rabin», Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Yitzhak-Rabin[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000010939, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Knesset, «חה"כ יצחק רבין»[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «כל ממשלות ישראל» (hebraisk). Knesset. 
  9. ^ a b «כל ממשלות ישראל» (hebraisk). Knesset. 
  10. ^ «כל ממשלות ישראל» (hebraisk). Knesset. 
  11. ^ «חה"כ יצחק רבין». Knesset. 
  12. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b c Marilyn Berger (5. november 1995). «ASSASSINATION IN ISRAEL;Yitzhak Rabin, 73, an Israeli Soldier Turned Prime Minister and Peacemaker». The New York Times. Besøkt 2. april 2018. 

Eksterne lenkerRediger