William Marshal, 1. jarl av Pembroke

William Marshal, 1. jarl av Pembroke, også kalt «William the Marshal» (Guillaume le Maréchal), (født 1146, død 14. mai 1219) var en anglo-normannisk soldat og statsmann. Den samtidige Stephen Langton beskrev ham som «den største ridder som noen gang har levd». Han tjente fire konger: Henrik II, Rikard Løvehjerte, Johan og Henrik III, og steg fra en beskjeden bakgrunn til bli regent av England og en av de mektigste i Europa. En av hans moderne historikere har beskrevet ham som en «hensynsløs opportunist, kløktig hoffmann, manipulerende politiker, og en brutal effektiv soldat». Før ham var den arvelige tittelen «Lord Marshal» utpekt til å være en form for overhode av kongens hester og sikkerhet, og på den tiden da han døde refererte folk over hele Europa, ikke bare England, til ham som «the Marshal», marsjallen (marskalk). Kun et år etter hans død fikk hans eldste sønn bestilt og skrevet biografien L'Histoire de Guillaume le Marechal (Historien om William the Marshal) som sannsynligvis både bevarte og økte hans berømmelse.

William Marshal, 1. jarl av Pembroke
Født		ca. 1146 Wiltshire
Død		14. mai 1219 Caversham
Beskjeftigelse		Ridder, politiker
Embete		Earl Marshal (1194–)
Ektefelle		Isabel de Clare, 4th Countess of Pembroke (1189–)
Far		John Marshal
Mor		Sibyl of Salisbury
Søsken		Henry Marshal
Barn		10 oppføringer Isabel Marshal, Richard Marshal, 3rd Earl of Pembroke, William Marshal, 2nd Earl of Pembroke, Maud Marshal, Eva Marshal, Gilbert Marshal, 4th Earl of Pembroke, Walter Marshal, 5th Earl of Pembroke, Anselm Marshal, Joan Marshal, Sibyl Marshal
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Temple Church
Våpenskjold
William Marshal, 1. jarl av Pembroke på Commons

Festningen Pembroke ved elven av samme navn.

Tidlig liv

William Marshal var den største turneringsridder i sin tidsaler. Fra Matthew Paris' Chronica Major, Marshal velter Baldwin de Guisnes av hesten.

Som en yngre sønn av en småadelsmann hadde William ingen utsikter til å arve land eller formuer, og måtte finne sin egen leveveg. Hans bestefar var Gilbert Giffard som tjente som marshal (marechal) for kong Henrik I av England, en mindre tjenerstilling som overhode av kongens hester. Stillingen og tittelen ble arvet av hans sønn John FitzGilbert Marshal (ca. 1105–1165) som klarte å albu seg til en bedre posisjon. I 1141 tok John Marshal tilflukt i klosteret Wherwell Abbey mens han kjempet mot kong Stefan av Blois, og da bygningen ble satt i brann mistet han et øye fra smeltende bly fra taket.

John Marshal giftet seg først med Aline Pipard som han fikk to sønner med, Gilbert og Walter. Walter døde før sin far, og Gilbert døde kort tid etter å ha arvet sin fars land. 1141 fikk John Marshal annullert sitt ekteskap med Aline for å kunne gifte seg med Sybilla av Salisbury, søster av Patrick, jarl av Salisbury. Med Sybilla fikk han fire sønner, og den eldste ble døpt etter ham selv, John Marshal (død 1194), og som arvet tittelen marsjall som han holdt til sin død.

William ble født i 1146 som John Marshals andre sønn med Sybilla. William hadde også to yngre halvbrødre, Henry som ble biskop av Exeter, og Ancel som ble ridder hos sin slektning Rotrou, greve av Perche. Han hadde også en søster, Margaret Marshal, som ble gift med Ralph de Somery, sønn av John de Somery og Hawise de Paynell.

En gang rundt 1139 byttet hans far John Marshal side i borgerkrigen mellom kong Stefan og keiserinne Maud (se Det engelske kaos under Stefan). Siden 1130 og kanskje før hadde han vært kongelig marshal for kong Henrik I, og da kongen døde ga han sin lojalitet til den nye kongen Stefan av Blois på lik linje med mange andre engelske baroner, til tross for at kongens datter Maud hadde et sterkere krav til den engelske trone.

I 1141 da Maud flyktet fra beleiringen av Winchester tok hun tilflukt i John Marshals festning ved Ludgershall. I 1152, da William var kun seks år gammel, hadde kong Stefan omringet og beleiret Johns festning Newbury Castle, og i henhold til en krønike skal kongen ha trukket fram Johns unge sønn som gissel etter at John hadde gått tilbake på sitt løfte om å overgi festningen. Kongen truet han med at om han ikke overga festningen straks ville han komme til å se sønnen bli hengt foran seg. John Marshal skal ha svart at han kunne avle flere sønner: «Jeg har fortsatt hammeren og ambolten til å smi flere og bedre sønner!»

Stefan fikk seg dog ikke til å drepe gutten, og William Marshal vokste opp til å bli en legendarisk skikkelse i middelalderen og selv bli en av de mektigste menn i England: en mann av beskjeden bagrunn som steg i gradene til han hadde skaffet seg nok respekt til å bli gjort til regent av England for den umyndige Henrik III.

Omflakkende ridder

Henrik den unge konge

Som ung ble han sendt til Normandie for å tjenestegjøre i husholdningen til William de Tancarville, hvor han begynte treningen for å bli ridder. Henrik den unge konge, som var Kong Henrik IIs eldste overlevende sønn og arving, reiste rundt i Frankrike og deltok sorgløst i ridderturneringer ledsaget av et stort og kostbart følge. William Marshal var øyensynlig en av de dyktigste, og ble turneringsleder for den unge kongen. Biografen til William Marshal slår fast at det var William som slo unge Henrik til ridder i løpet av opprøret i 1173-1174.

Via Tancarville kom han senere i husholdningen til sin morbror Patrick, som var jarl av Salisbury. I 1168 ble Williams onkel drept i et bakhold av Guy av Lusignan. Unge William ble såret og tatt til fange i den samme striden, men hertuginne Eleanora av Aquitaine betalte for hans løslatelse. Hertuginnen var etter sigende imponert over hans ry som en tapper ridder, men hun kan like gjerne ha følt seg forpliktet til å rydde opp etter sin uregjerlige vasall Guy.

William ble slått som ridder i 1167 og fant ut at han kunne skaffe seg inntekter ved å vinne ridderturneringer. På denne tiden var ridderturneringer farlige, ofte dødelige; kamper var ofte «fikset» og ikke den edle kampsport som det ble siden. Williams rekord er legendarisk; han skal etter sigende ha kjempet 500 turneringer opp gjennom livet, og ikke tapte én eneste av dem.

I 1182 kom det et vendepunkt da William Marshal falt i unåde ettersom han etter sigende hadde innledet et hemmelig forhold til Henrik den unge konges dronning Marguerite, datter av Ludvig VII av Frankrike. En av Marshals biografier i nyere tid, David Crouch, har påvist at Marshals status endret seg fordi han var kjent skyldig i en lèse majesté, majestetsfornærmelse, noe som skyldtes Marshals egen arroganse og grådighet. Anklagen om utroskap ble kun introdusert i hans biografi som en distraksjon fra de virkelige anklagene, som han sannsynligvis var skyldig i.

Henrik den unge konge døde sommeren 1183 under et hærtokt i Limousin rettet mot Henriks far og mot broren Rikard. Da han døde hadde Henrik akkurat fullført plyndringen av et lokalt kloster for å skaffe midler til flere leiesoldater. Han fikk dysenteri i begynnelsen av juni, ble hurtig meget svak, og ble derfor ført til Martel i nærheten av Limoges hvor han døde i religiøse kvaler den 11. juni 1183. Etter hans død fikk William Marshal tillatelse fra kong Henrik II til å ta den unge Henriks kors til Jerusalem. Han tilbrakte to år i Det hellige land hvor han kjempet for sin gamle fiende Guy av Lusignan og Tempelridderordenen. Det er ingen nedtegnelser fra hans tid i Midtøsten, men han skaffet seg kunnskap om byggeteknikker for å reise og sikre festninger, og denne kunnskapen benyttet han senere på sine egne festninger.

I kongelig gunst

Festningen Tancarville, Château de Tancarville, Tancarville, Seine-Maritime, Frankrike

Chepstow Castle i Wales.

Da William kom tilbake fra Frankrike ble han en del av hoffet til kong Henrik II av England. Han tjente kongen under de mange opprørene til kongssønnene Rikard, Geoffrey og Johan. I 1189, da han dekket flukten til Henrik II fra Le Mans til Chinon, slo han Rikard av hesten under en strid. William kunne ha drept kongens opprørske sønn, men valgte isteden å drepe Rikards hest for å gjøre dette poenget åpenbart. Etter at Henrik II døde det samme året ble han ønsket velkommen til hoffet av sin tidligere motstander, som da var blitt kong Rikard I av England. Rikard var klok nok til å tilgi sine tidligere fiender og belønne de som hadde stått trofast ved hans fars side, og ikke minst til å inkludere Marshal, som var blitt en mann med stadig større berømmelse og voksende innflytelse.

Kong Rikard I gjorde mer enn å ønske William velkommen; i tråd med Henrik IIs ønske sørget han for et godt gifte for ham. I august 1189, da William var 43 år gammel, ble han gift med den nest-rikeste arvingen i England, Isabel de Clare (1172–1240). Hun var 17 år gammel og datter av Richard de Clare, bedre kjent som «Strongbow». Hennes far hadde vært jarl av Pembroke, og denne tittelen ble gitt til William sammen med store eiendommer i England, Wales, Normandie og Irland. Fra å være en «pengelens omflakkende ridder» ble William Marshal «på et øyeblikk en av de mektigste av de engelske baronene».

Ekteskapet omformet ridderen uten land eller inntekter av en beskjeden familie til en av de rikeste i kongedømmet, et tegn på hans åpenbare prestisje og innflytelse ved hoffet. William fikk fem sønner og fem døtre med Isabel, og selv alle overlevde barndommen gikk familielinjen ikke lengre (se nedenfor). William gjorde tallrike forbedringer til sin hustrus land, blant omfattende tillegg til festningene Pembroke Castle og Chepstow Castle.

William ble inkludert i regentskapets råd som kongen utpekte ved hans avreise til det tredje korstog i 1190. William stilte seg på prins Johans side da denne utviste justiciaren William Longchamp fra kongedømmet, men han oppdaget snart at Johans interesser var svært forskjellige fra kong Rikards. I 1193 gikk han sammen med de kongetro i å gå krig mot prinsen. Han var kaptein og kommandant av Rikards hær i krigen mot Frankrike etter at kongen var kommet tilbake fra korstoget. Rikard tillot ham siden å etterfølge sin bror John Marshal i det arvelige rangen som marsjall, og på sitt dødsleie i 1189 utpekte han William som verge av Rouen og av den kongelige skattkiste under interregnum (tiden mellom kongene).

Fra en liste over festninger som er blitt satt sammen for perioden 1153 til 1214 holdt William Marshal festningene Chepstow, Cilgerran, Emlyn, Goodrich, Haverford, Inkberrow, Pembroke, Tenby, og Usk i England og Wales. Bare disse festningene ville ha produsert mer enn to hundre ridderes lønninger som Marshal eide til kronen. Inkludert disse foruten hva han styrte i Normandie og Irland, kontrollerte han en enorm mengde land, rikdom og riddere og vasaller i Angevin-riket.

Kong Johan og Magna Carta

Magna Carta var en avtale som ble sluttet mellom den engelske kongen Johan uten land, adelen og geistligheten i 1215.

William støttet kong Johan da han ble konge i 1199, men de ble uvenner da William betalte tributt til kong Filip II August av Frankrike for hans land i Normandie. Kong Johan anklaget Marshal for å være en forræder. Han konfiskerte alle festningene som Marshal hadde i England og Wales, og tok to av hans eldre sønner som gisler. Han forsøkte også å ta hans land i Irland. Til tross for dette forble Marshal lojal til sin føydale herre og gjorde ikke opprør for noen av de overgrep som kongen påførte ham. Han støttet sin herre da paven bannlyste kongen og støttet kongen mot baronenes opprør. Det sier noen om Marshals karakter: han var summen av tidens idealer av ridderskap.

William dro til Leinster i 1207 og ble i Irland, hvor han eide bortimot en fjerdedel av landet, fram til 1212, da han fikk festningen Carlow Castle reist etter at John de Clahull hadde tapt kontrollen over Carlow.

I løpet av spliden mellom kongen og Marshal i tiden 1207-1211 tok kongen festningen i Cardigan og ga den videre til William de London. Men i 1211 ble kongen nødt til å be om William Marshals hjelp i krigen mot waliserne. William hadde tidligere i 1192 med hell bekjempet Rhys ap Gruffydd i sørlige Wales, og han var en av lederne under beleiringen festningen i Swansea. Som belønning for William Marshals hjelp ble hans egne festninger gitt tilbake til ham, og i 1212 deltok han ved kong Johans side i krigen mot Llywelyn ap Iorwerth.

Til tross for hans motsetninger med kong Johan var det William som den 15. juni 1215 ved Runnymede som forhandlet med baronene som tvang kong Johan til akseptere Magna Carta, og han var en av de få engelske adelsmenn som forble lojal gjennom den første av baronenes krig. Det var William som kong Johan på sitt dødsleie ga sin tillit til at han skulle sikre at den ni år gamle Henrik III arvet tronen og ikke den franske prins Ludvig.

Den 11. november 1216 ved kong Johans død ble den allment respekterte William Marshal utpekt av kongens råd (de baroner som hadde forblitt trofaste til kong Johan under den første baronenes krig) til å tjene både som regent for den unge Henrik II og som regent for kongedømmet. Med Johans død forsvant også grunnen for krigen, og den franske prinsen synes brått som mer av en trussel enn Johans ni år gamle sønn Henrik. Ludvig hadde blitt anerkjent av de engelske baronene som konge, men han hadde aldri blitt kronet. I all hast ble gutten kronet, ikke i London hvor Ludvig hadde installert seg, men i festningen Devizes ved klosteret Gloucester Abbey den 28. oktober 1216. William Marshal ba baronene om ikke å klandre gutten for farens synder. Han lovte også at han og de andre regentene skulle styre landet i henhold til Magna Carta. Han klarte også å skaffe støtte fra paven, som allerede hadde bannlyst prins Ludvig. William Marshal fikk etterhvert overtalt de fleste baronene til endre allianse og bli med på å angripe Ludvig.

Til tross for William Marshals høye alder, rundt 70 år gammel, gikk han inn i krigen mot prins Ludvig og opprørsbaronene med beundringsverdig energi. I slaget ved Lincoln angrep han og kjempet som kommandant av den unge kongens hær og ledet dem til seier. Han lå i forberedelsene på å beleire Ludvig i London da krigen ble brått avsluttet av en marineseier ved Hubert de Burgh i sundet ved Dover. Marshal ble kritisert for den sjenerøsitet i de vilkår som ha ga Ludvig og opprørsbaronene i september 1217, men hans ønske om en rask avslutning var diktert av sunn statsmannskunst. Selvbeherskelse og villig til å inngå kompromisser preget Marshals politikk i hans håp om å sikre fred og stabilitet for hans unge fyrste. Både før og etter freden i 1217 utstedet han Magna Carta på nytt og hvor han var en underskriverne. Uten William Marshals tilstedeværelse ville England ikke ha overlevd det katastrofale regimet til kong Johan. Hvor franskmennene og de engelske opprørsbaronene ikke ville stole på den engelske kongens ord, stolte de på de ord og løfter som William Marshal ga.

Død og ettermæle

William Marshal ble gravlagt i Temple Church i London

William Marshals helse sviktet ham endelig i februar 1219. I mars samme år innså han at han var døende og tilkalte sin eldste sønn, også kalt William, og hans riddere, forlot Tower of London for å reise til sin eiendom ved Caversham i Oxfordshire i nærheten av Reading. Her tilkalte han et møte med baronene, Henrik II, pavens legat, den kongelige justiciar Hubert de Burgh, og Peter des Roches, biskop av Winchester og den unge kongens verge.

William avviste biskopens krav på regentskapet og overlot det i varetekten til pavens varetekt. Øyensynlig stolte han ikke på hverken biskopen eller de andre magnatene han hadde samlet til dette møtet. Ved å oppfylle den ed han gitt på korstog ble han tatt inn i orden til tempelridderne på sitt dødsleie. Han døde den 14. mai 1219 ved Caversham og ble gravlagt i Temple Church i London hvor hans gravmonument fortsatt kan bli sett.

Etter hans døde sørget hans eldste sønn William for å få bestilt en biografi av sin far: L'Histoire de Guillaume le Marechal (Historien om William the Marshal). Den ble skrevet kort tid etter hans død på anglo-normannisk språk i rimende åttestavelsesvers bestående av 19 214 linjer. Det er en relativ realistisk framstilling av hans liv og antagelig basert på beretning til hans væpner John D'Erlay og ført i pennen av en viss Jean eller John. Boken fremmet og antagelig økte Williams berømmelse. Om hans liv som turneringsridder antagelig er overdrevet er det ingen tvil om hans innvirkning på Englands historie og politikk, fra hans handlekraftige forsvar av kongedømmet til hans støtte for Magna Carta. Alle senere biografier har støttet seg på dette verket, men historikere har også funnet mye av verdi om tiden under kongene Rikard og Johan, foruten livet og verdiene til 1100-tallets riddervesen.

Avstamningen fra William Marshal og Isabel de Clare

1. William Marshal, 2. jarl av Pembroke (1190 – 6. april 1231), gift med (1) Alice de Betun, datter av jarl av Albemarle; (2) 23. april 1224 Eleanor Plantagenet, datter av kong Johan av England. De fikk ingen barn.
2. Richard Marshal, 3. jarl av Pembroke (1191 – 16. april 1234), gift med Gervase le Dinant. Han døde i fangenskap. De fikk ingen barn.
3. Mahelt Marshal (1194 – 27. mars 1248), gift med (1) Hugh Bigod, 3. jarl av Norfolk, de fikk fire barn; (2) William de Warenne, 6. jarl av Surrey, de fikk to barn; (3) Walter de Dunstanville.
4. Gilbert Marshal, 4. jarl av Pembroke (1197 – 27. juni 1241), gift med (1) Marjorie av Skottland, yngste datteren av Vilhelm I av Skottland
   1. Isabel Marshal, gift med Rhys ap Maeldon Fychan.
5. Walter Marshal, 5. jarl av Pembroke (ca. 1199 – november 1245), gift med Margaret de Quincy, barnebarn av Hugh de Kevelioc, 3. jarl av Chester. Ingen barn.
6. Isabel Marshal (9. oktober 1200 – 17. januar 1240), gift med (1) Gilbert de Clare, 5. jarl av Hertford; (2) Rikard Plantagenet, jarl av Cornwall
7. Sibyl Marshal (ca. 1201 – 27. april 1245), gift med William de Ferrers, 5. jarl av Derby – de fikk syv barn, alle døtre.
   1. Agnes Ferrers (død 11. mai 1290), gift med William de Vesci.
   2. Isabel Ferrers (død før 26. november 1260)
   3. Maud Ferrers (død 12. mars 1298)
   4. Sibyl Ferrers, gift med sir Francis eller Franco de Bohun, en stamfar av den amerikanske pioneren Daniel Boone.
   5. Joan Ferrers (død 1267)
   6. Agatha Ferrers (død mai 1306), gift med Hugh Mortimer, av Chelmarsh.
   7. Eleanor Ferrers (død 16. oktober 1274), gift med:
8. Lady Eva Marshal (ca. 1204 – 1246), gift med William de Braose, herre av Abergavenny – fra disse nedstammer dronningJane Seymour, tredje kone av Henrik VIII av England
   1. Isabella de Braose (født 1222), gift med prins Dafydd ap Llywelyn. Hun døde barnløs.
   2. Maud de Braose (1224–1301, i 1247 giftet hun seg medRoger Mortimer, 1. baron Wigmore.
   3. Eleanor de Braose (1226–1251). På en ukjent dato etter august 1241 giftet hun seg med Humphrey de Bohun.
   4. Eve de Braose (1227 - 28. juli 1255), gift med William de Cantelou.
9. Anselm Marshal, 6. jarl av Pembroke (ca. 1208 – 22. desember 1245), gift med Maud de Bohun, datter av Humphrey de Bohun, 2. jarl av Hereford. De fikk ingen barn.
10. Joan Marshal (1210 – 1234), gift med Warin de Munchensi (død 1255), Herre av Swanscombe
    1. Joan de Munchensi (1230 – 20. september 1307), gift med William of Valence, den fjerde sønn av kong Johans enke, Isabella av Angoulême, og hennes andre ektemann Hugo X av Lusignan, greve av La Marche. Valence var halvbror til Henrik III og onkel av Edvard I.

Skjebnen til familien Marshal

I løpet av borgerkrigene i Irland hadde William tatt to herregods som biskopen av Ferns krevde, men som han ikke fikk tilbake. En del år etter Williams død ble det noe usannsynlig sagt at biskopen hadde forbannet familien slik at Williams sønner ikke ville få barn, og de store besittelser som William ga i arv ville bli spredt. Hver av Williams sønner ble jarl av Pembroke og marsjall av England, og alle døde uten en arving. Williams store besittelser ble deretter delt blant ektefellene til hans fem døtre. Tittelen marsjall gikk til ektefellen av hans eldste datter, Hugh Bigod, 3. jarl av Norfolk, og gikk siden videre til Mowbray-hertugene av Norfolk, og deretter til Howard-hertugene av Norfolk, som ble Earl Marshal på dette viset. Tittelen «jarl av Pambroke» gikk til William av Valence, ektefelle av Joan Marshals datter Joan de Munchensi. Han ble den første av de Valence-linjen av jarler av Pembroke.

I fiksjonen

William Marshal opptrer i William Shakespeares historiske drama Kong Johans liv og død, men nevnes kun som «jarlen av Pembroke».

Fire generasjoner av Marshal-familien, fra Isabel de Clares foreldre til William fitzWilliams fiktive sønn utenfor ekteskap er emne for en rekke av fire historiske romanser av forfatteren Mary Pershall. Romanen Dawn of the White Rose (1985) er den som handler om William Marshal og Isabel de Clare.

William Marshal opptrer også som en støttefigur i Thomas B. Costains roman Below the Salt, og i Sharon Kay Penmans romaner Time and Chance og Devil's Brood, foruten også en mindre opptreden i Penmans When Christ and His Saints Slept, og illustrerer fortellingen om unge Williams tid som gissel hos kong Stefan.

William Marshal er også en hovedfigur i romanen Pride of Kings av Juliet Dymoke som ble utgitt i 1978.

Han er en betydelig sekundær figur i romanen The Witch Hunter av Bernard Knight i hans detektivserie fra middelalderen, utgitt i 2004. En annen roman om William og hans hustru er den tyske Der Ritter der Könige (1988) av Christian Balling. Han opptrer også som en betydelig figur i romanene The Devil is Loose og dens opåpfølger, Wolf at the Door, av Graham Shelby. Bøkene handler om Rikard Løvehjerte og kong Johan, og er historisk fiksjon om hendelsene etter Henrik IIs død og Angevin-rikets undergang.

En relativ ny roman om William Marshal, The Greatest Knight av Elizabeth Chadwick, basert på hovedkilder og biografier av forskere, ble utgitt i 2005. En oppfølger, The Scarlet Lion, fulgte i 2006. Som en av de mest framtredende historiske skikkelser i perioden opptrer Marshal også som en mindre figur i en rekke andre romaner som har handling fra samme tid.

I filmen har Marshal en mindre opptreden i filmen The Lion in Winter (1968), portrettert av Nigel Stock. Clive Wood portretterte Marshal i en nyinnspilling fra 2003.

Mange av hendelsene i William Marshals liv ble benyttet i den anakronistiske filmen A Knight's Tale (2001).

Eksterne lenker

• (en) William Marshal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) William Marshal, 1st Earl of Pembroke – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• WilliamMarshal.com, the History of William Marshall
• William Marshall at Castlewales.com
• Abels, Richard: William Marshal — Events in Life and Historical Context
• Royal Berkshire History: William Marshal (1146–1219)

Forgjenger:  Ny opprettelse	Jarl av Pembroke (1199–1219)	Etterfølger:  William Marshal
Forgjenger:  John Marshal	Lord Marshal (1199–1219)	Etterfølger:  William Marshal