Wikipedia:Ukens artikkel/Uke 37, 2015

Tobit og engelen. Fra Tobits bok av Andrea del Verrocchio, 1470-årene.

De gammeltestamentlige apokryfer eller Deuterokanoniske bøker er en løst definert gruppe religiøse skrifter som er skrevet innenfor Det gamle testamentes tros- og tekstunivers, samt noen tillegg til gammeltestamentlige bøker som ble tatt med i den greske bibeloversettelsen Septuaginta. Verkene finnes ikke i Den hebraiske Bibelen, som er jødedommens standardutvalg av hellige tekster, eller i den delen av Bibelens kanon som det er allmenn enighet om mellom de ulike kirkesamfunnene. I tillegg til de 7–8 + 2 tekstene som finnes i den katolske kirkes kanon, finnes det flere andre skrifter fra samme periode, hvorav noen inngår i enkelte ortodokse kirkesamfunns kanon.

Disse tekstene er trolig skrevet mellom 300 f.Kr. og 100 e.Kr., i den «mellomtestamentlige perioden», etter Tanákh og før Misjná. Jøder og protestanter omtaler skriftene som apokryfer, som betyr «skjult». Katolikker og ortodokse anerkjenner dem som en «andre fase» av Bibelens kanon, derav navnet «deuterokanoniske» i katolsk terminologi, ettersom deuteros betyr den andre på gresk. Forfatterne av Det nye testamente var kjent med bøkene og siterte fra dem. Også blant kirkefedrene brukes disse skriftene på lik linje med de 66 bøkene i Bibelens kanon. Les mer...