Wallacelinjen

zoogeografisk skille mellom to økosoner

Wallacelinjen (fra engelsk Wallace Line) er en zoogeografisk skillelinje mellom to av verdens åtte økosoner; den indomalayiske sone (7,5 mil. km²) i vest og den australasiatiske sone (7,7 mil. km²) i øst. Det refereres også av og til wallacelinjen som sarawaklinjen.

Wallacelinjen, her vist i forhold til weberlinjen og lydekkerlinjen. Både dagens kystlinje og kystlinjen ved siste istids maksimum er vist.
Wallacelinjen og huxleylinjen

Forklaring

rediger

Beliggenhet

rediger

Wallacelinjen løper i havområdet mellom Borneo og Sulawesi, og mellom Bali og Lombok. På hver side av de zoogeografisk skillelinjen har plante- og dyrelivet en unik felles evolusjonær historie og biotoper for mange plante- og dyrearter som er unike (endemiske) for den enkelte økosonen og i mange tilfeller har et felles opphav. I den indomalayiske sonen finnes for eksempel elefanter, neshorn, menneskeaper og brølekatter, som ikke finnes i den australasiske sonen. Der finnes imidlertid pungdyr og kakaduer, som på sin side ikke finnes i den indomalayiske sonen.

Oppdagelse

rediger

Den zoogeografiske skillelinjen ble første gang diskutert da Alfred Russel Wallace (1823–1913) under sine undersøkelser (1860, 1868) oppdaget at det var distinkte forskjeller blant artene av fugler mellom øyene Bah Island i Sundaøyene og Lombok like øst for Bah.[1] Øyene er skilt av en dyphavsrenne. Oppdagelsen førte til at wallacelinjen ble definert som en zoogeografisk skillelinje og publisert i hans bok «Island Life» (publisert første gang 11. februar 1880), som var et resultat av et tolv år langt studium av området. Wallace mente å kunne påvise to helt evolusjonsmessige forskjellige biosfærer. Visstnok ble den også kommentert av PigafettaFerdinand Magellans reise i 1521.

Årsak

rediger

Forskjellene mellom områdene skyldes stor geografisk avstand i jordas fortid. Australia tilhørte det sørlige superkontinentet Gondwana, mens Asia tilhørte det nordlige superkontinentet Laurasia. De to superkontinentene ble adskilt tidlig i jura for nesten 200 millioner år siden, og de utviklet ulik flora og fauna. Etter oppsplittingen av Gondwana har Den australske kontinentalplaten beveget seg nordover, og Asia og Australia har derfor nærmet seg hverandre.

I istidene har havnivået vært lavere slik at øyene vest for wallacelinjen har hatt fastlandsforbindelse med Asia, og Ny-Guinea og Aruøyene har vært forbundet med Australia. Wallacelinjen går langs dype havområder som aldri er blitt tørrlagt. En rekke øyer i Indonesia, samt Øst-Timor, har aldri hatt fastlandsforbindelse med noen av kontinentene. Dette området kalles Wallacea og er en overgangssone med en blanding av arter fra de to økosonene. Området avgrenses i vest av wallacelinjen og i øst av lydekkerlinjen. Weberlinjen er en linje gjennom Wallacea som skiller områdene der henholdsvis indomalayiske og australasiatiske arter er viktigst.

Lignende skillelinjer

rediger

Huxleylinjen

rediger

Huxleylinjen ble definert av Wallaces kollega Thomas Henry Huxley (1825 – 1895) i det samme området som wallacelinjen, men den er basert på studier av australske fugler, som ovnhøns. Den er stort sett identisk med wallacelinjen, men går vest for Filippinene, og ikke sør for denne øygruppen slik wallacelinjen gjør. Det var faktisk Thomas Huxley som i 1868 navngav wallacelinjen.[1]

Lydekkerlinjen

rediger

Lydekkerlinjen ble definert av Richard Lydekker (1849 – 1915) og ligger øst for både wallacelinjen og weberlinjen, samt øst for øyene Seram og Halmahera. Den skiller det østlige Wallacea fra Australasia. Lydekkerlinjen definerer den mest østligste utbredelsen av orientalsk fauna i overgangssonen mellom den orientalske og australasiske faunaregionen.

Weberlinjen

rediger

Weberlinjen ble definert av Paul Pelseneer (1863 – 1945) i 1904 og kan hevdes å være et slags østlig motstykke til wallacelinjen. Den begynner mellom Timor og Australia og fortsetter nordover mellom Sulawesi og Molukkene, og ender i Stillehavet nord for Halmahera. Weberlinjen tar hensyn til, at orientalsk og australasisk fauna faktisk koeksisterer på noen av øyer øst for wallacelinjen.[1]

Litteratur

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Matsuyama, Akira (2002) Traditional Dietary Culture Of Southeast Asia - Its Formation and Pedigree. Kegan Paul, 2003 ISBN 97807103072

Eksterne lenker

rediger