Villeple (Malus sylvestris) er den eneste art av epleslekten som er vill i norsk natur. Treet finnes spredt langs kysten fra Østfold til Nord-Trøndelag. Den ble tidligere brukt som podeunderlag/grunnstamme for dyrket spiseeple (hageeple).

Villeple
Blomstrende villeple (mai) fra Mærdø ved Arendal Foto: Per Arvid Åsen
Blomstrende villeple (mai)
fra Mærdø ved Arendal
Vitenskapelig(e)
navn
:
Malus sylvestris
(L.) Mill.
Norsk(e) navn: villeple[1]
(villapal)
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Rosales
Familie: Rosefamilien
Slekt: Males
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
Utilstrekkelig informasjon for vurderingStatus none DD.svg

DD — Data mangler

Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-VU-no.svg

VU — Sårbar
Artsdatabanken (2021)[3]

Habitat: kulturlandskap
Utbredelse: Europa

UtseendeRediger

Frittstående trær har en vid krone, som regel med et virvar av greiner. Greintorner er vanlige. Villeplet vokser oftest som et lite tre, omkring 4-5 meter høyt, men kan bli over 10 meter. Årsskudd, knopper og blad er helt glatte uten hår. Langskuddene er tynne. Bladene er hyppig infisert med eplegallmidd, noe som viser seg som et brunfiltet belegg på undersiden. Blomsterknoppene er som regel vakkert røde og kronbladene får dermed et rødskjær på utsiden. Kronbladene er ca. 16-20 mm lange på villeple, mot ca. 20-35 mm hos hageeeple. Blomstring oftest i siste halvdel av mai. Det er vanlig med 6 blomster i kvasten. Villeplene er gule-lysgrønne-grønne på treet, inntil 3-4 sammen i et knippe, men blir ofte gule på bakken. De er modne i september-oktober. Formen er rund - knudrete, ofte noe tilspisset, diameter 20-40 mm og vekten er omkring 10 gram, med lange tynne stilker, ofte lengre enn selve eplet.

SmakRediger

Smaken er sur og sammensnerpende bitter. De fleste som smaker et ekte villeple, vil mene at det er bortimot uspiselig. Den bitre smaken og fullstendig fravær av hår er de viktigste og beste karakterene som viser til villeple. Epler med varierende innslag av rødlig farge, med diameter større enn ca. 40 mm og vekt over 20 gram og korte, lubne stilker sammen med friskere, mer syrlig smak, indikerer innslag av hageeple. I det hele tatt er hageeple eller dyrket eple større i alle henseender, tykkere kvister og knopper, større epler og blomster. Det finnes alle mulige overganger.

VoksestedRediger

Villeplet er sterkt lysavhengig, trenger lys og luft for å trives, og vokser først og fremst i åpent kulturlandskap, i skogkanter, veikanter, engkanter, åkerholmer, eiendomsgrenser, strandkratt og bakstrand ut mot sjøen og svaberget. I skog blir villeplene fort skygget ut av andre mer hurtigvoksende trær - og dør. Derfor er sannsynligvis den største trusselen for villeple i Norden gjengroing av kulturlandskapet. En annen trussel er oppblanding med spiseepler.

UtbredelseRediger

I Norge vokser villeple svært spredt i et smalt belte langs kysten fra Østfold til Nord-Trøndelag. På Inderøy ligger verdens nordligst bekreftede (2009) lokalitet av villeple. I tillegg foreligger det noen få eldre, lokaliteter nord til Alstahaug og Dønna i Nordland. Totalutbredelsen omfatter nordre, vestre og sentrale deler av Europa.

GalleriRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 2. mars 2022. Besøkt 2. mars 2022. 
  2. ^ C. Kik m.fl. (2010). «Malus sylvestris». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T172170A6841688. doi:10.2305/IUCN.UK.2011-1.RLTS.T172170A6841688.en. 
  3. ^ «Artsdatabankens rødliste for arter». Artsdatabanken. 24. november 2021. Besøkt 2. mars 2022. 

LitteraturRediger

  • Tor Myking. «Sansenes trær : søtkirsebær og villeple : genetiske ressurser hos spredtvoksende treslag». I: Skogeieren, nr 6, 2004
  • Per Arvid Åsen. Registrering av villeple (Malus sylvestris) fra Telemark til Rogaland. Utgitt av Agder naturmuseum og botaniske hage, 2008. (Natur i Sør; nr 1, 2008)
  • Per Arvid Åsen. «Villeple Malus sylvestris i Norge». I Lommen, 45, side 12-13, vår 2011

Eksterne lenkerRediger