Vilhelm Solheim
Vilhelm Solheim (født 1871, død 17. mars 1892 på Hovedøya) var en norsk student som begikk selvmord på Hovedøya i 1892. Solheim hadde tilknytninger til Kristiania-bohemen, og saken vakte derfor stor oppsikt i pressen. Det ble rettet anklager mot forfatterne Arne Dybfest og Tryggve Andersen for delaktighet i selvmordet. Dybfest begikk selv selvmord bare noen måneder senere.
| Vilhelm Solheim | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1871 | ||
| Død | 17. mars 1892[1] | ||
| Beskjeftigelse | Skribent | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Solheim studerte i Kristiania på begynnelsen av 1890-tallet. Han var litterært interessert, drømte om å bli forfatter, og hadde venner blant bohemen, særlig Arne Dybfest. Han hadde fått noen småting på trykk i avisene. Peter Egge, som bare møtte ham én gang, omtaler ham som «en eksaltert, en noe oppskrudd person»,[2] mens Margrete Kjær omtaler ham som «nervøs og ulykkelig».[3]
16. mars 1892 fulgte Arne Dybfest vennen Solheim ned til bryggene i Kristiania, hvor en flyttmann rodde ham over til Hovedøya. Kort etter ble det hørt skudd fra øya. Det viste seg at Solheim hadde skutt seg og var død, 21 år gammel.
Selvmordet fikk et etterspill i avisene. Dagen etter, 17. mars, sto et dikt av Solheim i Dagbladet, og dagen etter kom Dybfests nekrolog over vennen på trykk. Samtidig antydet avisene at Dybfest hadde oppfordret Solheim til å begå selvmord. Politiet tok ut tiltale mot ham for å ha unngått å forhindre selvmordet, noe Dybfest nektet for. Avisene var overbevist om at Dybfest var skyldig, og angrep ved samme anledning Kristiania-bohemen, som både Solheim og Dybfest var tilknyttet, og de «dekadente» dikterne. Samme sommer hoppet Dybfest over bord fra en båt utenfor Brattholmen fyr og omkom.
Saken fikk også et etterspill for den da 25 år gamle filologistudenten Tryggve Andersen, den senere forfatteren av I cancelliraadens dage, som også var en bekjent av Solheim. Solheim hadde hatt en venninne, den 18 år gamle Clara Levy, en av Norges første kvinnelige studenter, og datter av skuespilleren Ludovica Levy. Et fotografi av henne ble funnet på den avdøde, og Solheim hadde gitt Andersen i oppdrag å overbringe henne beskjeden om selvmordet. Andersen hadde tidligere frarådet Solheim å bli forfatter.[4] Etter selvmordet tok han Clara Levy med på Gravesens Café. Han ble senere beskyldt for å ha forført henne, og for å ha vært delaktig i Solheims selvmord ved å knuse forfatterdrømmen hans. Universitetskollegiet fattet interesse for saken, slik at Andersen måtte skrive et forsvarbrev for å renvaske seg.
Andersens forsvarskrift ble gjenfunnet i 1999. På grunnlag av dette mener kritikeren Espen Søbye at Dybfest og Andersen må frikjennes for ansvaret for Solheims død. Den egentlige årsaken skal ha vært Solheims gjeld hos hybelvertinnen fru Sørensen, som skal ha forsøkt å utnytte ham ved hjelp av gjelden.
Referanser rediger
- ^ Morgenbladet, utgitt 21. mars 1892[Hentet fra Wikidata]
- ^ Egge (1948), s. 243.
- ^ Kjær (1950), s. 15.
- ^ «Sannheten om et ukjent geni», Dagbladet 20. mars 2000
Litteratur rediger
- Arne Dvergsal: «Sannheten om et ukjent geni», i Dagbladet 20. mars 2000.
- Peter Egge: Minner fra barndom og ungdom. Oslo: Gyldendal, 1948.
- Margrete Kjær: Nils Kjær og hans samtidige. Oslo: Gyldendal, 1950.