Verftsbiller

insektfamilie

Verftsbiller (Lymexylidae) (navnene fluebiller på norsk og Lymexylonidae på latin har vært i bruk tidligere) er en artsfattig familie av treborende biller. De utgjør en overfamilie for seg selv, Lymexyloidea. De kan kjennes på svært langstrakt kroppsform med korte antenner, vifteformede maksillepalper hos hannene og myke dekkvinger. To arter er funnet i Norge.

Verftsbiller
Verftsbille, hann (av John Curtis, 1831)
Nomenklatur
Lymexylidae, Lymexyloidea (Lymexylonidae)
Populærnavn
Verftsbiller, fluebiller
Hører til
Cucujiformia, Polyphaga,
biller,
insekter
Økologi
Antall arter: 37, 2 i Norge
Habitat: terrestrisk, i død eller døende ved
Utbredelse: alle verdensdeler
Inndelt i

Utseende

rediger

Verftsbiller er middelsstore til store (7–60 mm), svært langstrakte biller. Dekkvingene er myke. Det er ofte betydelig forskjell i størrelse og utseende mellom kjønnene, hunnene er størst og bredest. Også innen samme kjønn varierer de mye i størrelse. Hodet er temmelig omtrent så bredt som brystskjoldet (pronotum), kjevene (mandiblene) er små og ikke utstikkende. Fasettøynene er store og utstående. Antennene er forholdsvis korte, gjerne sagtakkede, kan også være kamformede eller kølleformede. Ofte er de tynnere mot spissen og krumme, slik at antennen ser sigdformet ut. Hannens maksillepalper (det største paret av munnfølere) er karakteristisk vifteformede. Brystskjoldet er omtrent så langt som bredt. Dekkvingene er myke, hos de fleste parallellsidige og lange. Hos mange arter møtes ikke dekkvingene helt i midten i den bakerste delen. Slekten Atractocerus har sterkt reduserte dekkvinger, flygevingene er frie og ikke sammenfoldet slik det er vanlig hos biller. Bakkroppen er lang og slank. Beina er forholdsvis lange og slanke. Larvene er avlange, det første kroppsleddet (prothorax) er noe oppsvulmet og det bakerste leddet ender i en kraftig, krum pigg med små tenner på oversiden.

Levevis

rediger

Disse billene borer like under barken på døde og døende trær. Runerisseren (Hylecoetus dermestoides), som er den vanligste norske arten, går særlig på fjellbjørk (Betula pubescens ssp. czerepanovii). Larvegangene er vinkelrett på stammens retning og dersom barken senere faller av kan de ligne på skrifttegn risset inn i treet, derav navnet. Man ser de typiske gangene mye oftere enn de voksne billene, som trolig ikke tar næring til seg og er ganske kortlivede. Runerisseren er avhengig av en sopp, Alloascoidea hylecoeti,[1], som bryter ned treverket, og hunnens bakkropp har «lommer» med sporer av denne soppen, som den sprer rundt eggene den legger. Larvene spiser sopp-mycelet, ikke selve veden. Sagmugget etter larvens gnaging skyver den ut av gangene for å gi plass til soppen, og på stammer angrepet av denne billen kan man se karakteristiske hauger av sagmugg. Larveutviklingen tar ett år. De andre artene i familien har trolig et lignende levevis. Skipsverftsbillen (Lymexylon navale), som også er funnet i Norge, men er mye sjeldnere, går særlig på eik. Det var tidligere vanlig å finne denne ved skipsverft, der det brukt mye eiketømmer. Den kunne gjøre noe skade på tømmeret, men er trolig for sjelden til å være noe problem i dag.

Systematisk inndeling

rediger
 
Runerisser (Hylecoetus dermestoides) er den eneste arten som er vanlig i Norge
Treliste

Referanser

rediger
  1. ^ Cletus P. Kurtzman, Christie J. Robnett (2013) Alloascoidea hylecoeti gen. nov., comb. nov., Alloascoidea africana comb. nov., Ascoidea tarda sp. nov., and Nadsonia starkeyi-henricii comb. nov., new members of the Saccharomycotina (Ascomycota). FEMS Yeast Research 13: 423–432. doi: 10.1111/1567-1364.12044

Kilder

rediger
  • Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. Teknologisk forlags store bok om insekter. N.W. Damm. Om Runerisseren, side 300-301.

Eksterne lenker

rediger