Våpenloven

norsk lov av 9. september 1961

Lov om våpen, skytevåpen, våpendelar og ammunisjon (våpenlova)[1] er en norsk lov fra 2018 som har som formål å trygge samfunnet mot uønskede hendelser med våpen og å fremme en trygg våpenbruk. Våpenloven av 2018 trådte i kraft 1. juni 2021.[2]

Nytt i den nye våpenloven er et forbud mot halvautomatiske rifler som opprinnelig er konstruert for helautomatisk funksjon eller for militæret eller politiet. Dette forbudet omfatter våpenkategorien som ble benyttet til ugjerningen på Utøya den 22. juli 2011.[3]

Våpenloven av 1961

rediger

Den forrige våpenloven, lov om skytevåpen og ammunisjon m.v. av 9. september 1961 ble opphevet av den nye våpenloven av 2018 da den trådte i kraft i 2021.

Den regulerte våpen som kniver, slagvåpen, økser, skytevåpen (herunder også ammunisjon og utstyr), elektrosjokkvåpen, kastevåpen etc.

Våpenloven definerte hva som var lov til å eie, inneha, bære eller bruke av privatpersoner.

Tjenestevåpen innen militæret eller politiet var ikke omfattet av våpenloven.

Våpenloven detaljeres av våpenforskriften, som igjen er delt ned i rundskriv.

11. juli 2008 kom en ny våpenforskrift som strammet inn i forhold til tidligere forskrift.

Tilstanden før våpenloven av 1961

rediger

Før 1927 hadde man ikke noen lov som samlet ga hjemmel for regulering av inn- og utførsel samt omsetning av våpen, ammunisjon eller sprengstoff. De bestemmelser som gjaldt, var gitt til forskjellig tid og med forskjellig hjemmel etter hvert som behovet oppsto. Bestemmelsene ble gitt i form av kongelige resolusjoner og forskrifter.

I skriv av 3. mars 1925 fra Justis- og politidepartementet til Forsvarsdepartementet ble det reist spørsmål om å søke utvirket en særskilt lov som skulle omfatte innførsel og salg m.v. av våpen og ammunisjon. Etter oppdrag fra Forsvarsdepartementet utarbeidet Generalfelttøymesteren et utkast til lov med motiver, og utkastet ble i det vesentligste lagt til grunn for Ot. prp. nr. 56 (1926). Lov av 28. juni 1927 inneholdt bestemmelser om innførsel, utførsel, fremstilling og salg av våpen og ammunisjon samt deler derav.

En søknad om tillatelse til kjøp av våpen skulle være anbefalt av politimyndigheten i det distrikt hvor kjøperen var bosatt. Søknaden ble avgjort av Justisdepartementet ved Den Sivile Våpenkontroll Arkivert 21. januar 2021 hos Wayback Machine.. Dersom søknaden ble innvilget, ble det utstedt en kjøpetillatelse. Verken loven eller forskriftene ga noen rettledning om hvilke krav som kunne stilles til den som søkte om ervervstillatelse. De vilkår som forskriftene satte var bare at ingen skulle få tillatelse til kjøp av mer enn ett våpen av samme art, med mindre det forelå tilstrekkelig begrunnelse for at vedkommende hadde behov for flere. For å få ervervstillatelse for pistol måtte det foreligge en bevitnelse for at vedkommende var medlem av godkjent pistolklubb.

Våpenloven av 1961

rediger

I motsetning til våpenloven av 1927 omfattet loven av 1961 enhver form for overdragelse og erverv av skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon enten overdrageren var en privatperson eller en godkjent forhandler. Myndighet til å gi kjøpetillatelse ble overført fra Justisdepartementet til den stedlige politimester. Det ble i loven fastsatt visse generelle vilkår for å kunne erverve og inneha våpen.

Med den nye loven ble det innført regler om våpenkort. Det ble ansett at ordningen med våpenkort gjorde det mulig å skaffe en oversikt over de våpen som allerede befant seg på private hender, samt at det ville gi muligheter for kontroll med den omsetningen av skytevåpen som foregikk uten mellomkomst av autoriserte forhandlere. Videre anså man at innføringen av våpenkort ville gjøre det lettere for eier eller besitter av våpen å legitimere sin rett til dette og til å kjøpe ammunisjon. Endelig ville ordningen danne grunnlag for en enkel løsning i tilfelle hvor en innehaver av våpen ikke lenger kunne anses skikket. Det ble lagt vekt på at den praktiske gjennomføringen av ordningen med våpenkort skulle skje på en slik måte at ulempene for den alminnelige borger ble så små som mulig. Videre innførte den nye loven regler om utlån og tilbakekalling av våpenkort.

Loven trekker i det vesentlige bare opp retningslinjene for kontrollen, mens detaljbestemmelsene i stor utstrekning ble lagt til forskrift. I loven ble det utformet legaldefinisjoner, blant annet fremgår det av § 1 hva som skal anses som skytevåpen. I § 5 er det gjort unntak fra lovens regler for visse våpentyper. I tillegg til de våpen som er unntatt etter dagens ordlyd, var opprinnelig også haglegevær med bare glattborede løp samt luft- og fjærgevær og luft- og fjærpistoler unntatt.

Med hjemmel i lovens § 36 ble det for våpeninnehaver satt en frist på 9 måneder fra lovens ikrafttredelse til å søke om våpenkort. Dette gjaldt også våpeneiere som tidligere hadde fått kjøpetillatelse fra Den sivile våpenkontroll. Det ble senere gjennomført våpenamnesti for å få etterregistrert våpen blant annet fra andre verdenskrig.

Utviklingen etter vedtagelsen av 1961-loven

rediger

Ved lov 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer ble enkelte paragrafer i våpenloven harmonisert med nevnte lov.

Ved lov 23. juni 1978 nr. 69 ble det foretatt en del endringer i våpenloven, jf. Ot.prp. nr. 3 (1977–78) og Innst. O. nr. 19 (1977–78). Det ble blant annet innført hjemmel til å forby visse typer våpen som ikke anses som skytevåpen, jf. daværende våpenforskrift del I, bokstav A, pkt 1. Videre ble den generelle aldersgrensen for erverv og besittelse av våpen hevet fra 16 til 18 år. I den forbindelse vurderte Justisdepartementet å innføre registreringsplikt for hagler samt luft- og fjærvåpen, jf. Ot.prp. nr. 3 (1977–78). Vurderingen ble foretatt på bakgrunn av den store økningen av antall alvorlige forbrytelser hvor våpen var involvert. Forslaget falt i Stortinget, under henvisning til at man burde se tiden an. Det ble likevel besluttet å innføre registreringsplikt for magasin- og automathagler, herunder også plikt til å etterregistrere slike våpen som allerede var ervervet.

Ved lovendring av 21. desember 1984 nr. 98, jf. Ot.prp. nr. 15 (1984–85) og Innst. O. nr. 6 (1984–85), ble § 31 endret ved at det ble gitt hjemmel til å innføre gebyr når det gis tillatelse til erverv av skytevåpen.

Ved lov 20. juni 1986 nr. 35 om mesterbrev i håndverk og annen næring § 10 (i kraft 4. august 1986) ble det innført et nytt annet ledd i § 20 som omhandler tilvirking av skytevåpen mv.

Ved lovendring av 9. mars 1990, jf. Ot.prp. nr. 13 (1989-90), Innst. O. nr. 19 (1989–90) og kgl. res. av 24. august 1990 nr. 688, ble det innført registreringsplikt for hagler. Videre fikk Justisdepartementet hjemmel til å regulere i hvilken grad våpenloven skal gjelde for luft- og fjærvåpen. Regelen om registreringsplikt for hagler trådte i kraft fra 1. oktober 1990, men ble ikke gjennomført for hagler ervervet før dette tidspunkt.

Ved lovendring av 5. juni 1998 nr. 35, jf. Ot.prp. nr. 74 (1996–97) ble våpenloven endret på en rekke punkter. Dette gjaldt blant annet straffebestemmelsen for ulovlig besittelse og bruk av skytevåpen. Også våpenlovens kontrollregler ble oppgradert, blant annet reglene for transport av våpen på offentlig sted, samt oppbevaring av skytevåpen, herunder hjemmel for politiet til å foreta forhåndsvarslet kontroll av privat oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon. Det ble videre vedtatt fullmaktsbestemmelser om at Kongen kan forby visse typer skytevåpen og ammunisjon til sivilt bruk, og tilsvarende fullmaktsbestemmelser om at våpendeler til skytevåpen, som tidligere falt utenfor våpenlovens virkeområde, helt eller delvis kan omfattes av våpenlovens kontrollbestemmelser.

Ved lov 22. desember 1999 nr. 105 om handelsverksemd med brukte og kasserte ting (brukthandellova) § 7 første ledd nr. 2 (i kraft 1. januar 2000) ble § 17 endret. Endringen er en konsekvens av at reglene om handelsrett ble opphevet.

Ved lovendring 1. juni 2001 nr. 27, jf. Ot.prp. nr. 21 (2000–2001), ble våpenloven på ny endret på flere punkter. Blant annet ble det foretatt en justering av forbudet mot uten aktverdig grunn å bære skytevåpen på offentlig sted, samt innført hjemmel for gjennomføring av et tidsbegrenset nasjonalt våpenamnesti, og hjemmel til etablering av sentralt våpenregister.

Ved lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet (tjenesteloven) § 29 første ledd nr. 5 (i kraft 28. desember 2009) ble det i våpenloven § 31 første ledd innført en forskriftshjemmel til å gi saksbehandlingsregler til utfylling av reglene i tjenesteloven.

Ved kgl. res. av 25. januar 1963 med senere endringer, ble Kongens myndighet til å gi utfyllende regler etter en rekke paragrafer delegert til Justisdepartementet. I medhold av denne delegasjonsfullmakten har Justisdepartementet gitt forskrift om skytevåpen, våpendeler og ammunisjon (våpenforskriften). Nåværende forskrift FOR 2009-06-25 nr. 904 ble fastsatt 25. juni 2009 og trådte i kraft 1. juli 2009. Den nye forskriften innførte blant annet et generelt krav om oppbevaring av skytevåpen i godkjent våpenskap, bestemmelser for samling av våpen og om jaktvåpengarderobe for jegere.4 På bakgrunn av den nye forskriften utarbeidet Politidirektoratet nye retningslinjer i rundskriv 2009/009 som erstattet tidligere rundskriv i våpensaker.

Våpenforskriften § 7 regulerer godkjenning av halvautomatiske skytevåpen, og inneholder en hjemmel for Politidirektoratet til i forskrift å godkjenne halvautomatiske skytevåpen dersom skytevåpenet ikke enkelt kan omgjøres til å avgi helautomatisk ild. Våpenforskriften har innført krav om forhåndsgodkjenning av halvautomatiske skytevåpen generelt, herunder halvautomatiske rifler til jakt- og øvelses og konkurranseskyting. Slik forskrift er gitt i forskrift 9. september 2011 nr. 930 om forbudte skytevåpen og godkjente halvautomatiske skytevåpen, men deler av forskriften er ennå ikke trådt i kraft. Forskriften oppstiller forbud mot enkelte skytevåpen, herunder blant annet rifler i kaliber 50 BMG (kaliber 12,7 x 99 mm), pistoler og revolvere hvor kulediameteren er større enn kaliber .455, samt enkelte repeter- og pumpehagler. Hjemmelen for å nedlegge disse forbud fremgår av våpenforskriften § 6.

Fotnoter

rediger

1.

Utdrag fra Ot.prp. nr. 74 (1996-97) 3.1.1.

2.

Utdrag fra Ot.prp. nr. 74 (1996-97) 3.1.2.

3.

Utdrag fra Ot.prp. nr. 74 (1996-97) 3.1.3.

4.

En «jaktvåpengarderobe» er et visst antall jaktvåpen (for tiden 6) som jegere kan anskaffe uten å måtte dokumentere et særskilt behov.

5.

Beskrivelsen er skrevet i juni 2011.

Eldre lovgivning

rediger

I middelalderen ble det innført våpenpåbud og Magnus Lagabøtes landslov av 1274 slo fast at alle frie bønder var forpliktet til å eie våpen. Disse skulle medbringes til mønstring på våpenting og til landvern etter bud fra kongen. Mot slutten av 1400-tallet begynte man så smått å ta i bruk primitive ildvåpen og etter hvert som disse ble utviklet ble også våpenpåbudet tilpasset.

Landværnbolken i Norske lovboken fra 1604 sa: «Hver odelsbonde eller leilending som bor på full gård skal ha en langt gevær med hjullås samt krutt og kuler, en sabel og en øks.» Bønder på mindre gårder måtte ha et gevær med luntelås.

Bondebevæpningen varte frem til 1814.

Borgervæpning (Borgerbevæpningen)

rediger

Borgerbevæpningen skulle fungere som et ordensvern og besto inntil 1881, den opphørte da som ledd i maktkampen mellom Kongen og Stortinget.

Da ordningen opphørte fikk man behov for en annen løsning, således ble hæren valgt.

Etter en endring i 1876 besto rekkene ikke lenger bare av fattiggutter, men også unge menn fra borgerskapet som ble ansett som mer pålitelige.

Borgervæpningen ble avskaffet ved lov av 28. mai 1881

Lov 26. juni 1889

rediger

Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne af 26de Juni 1889

Da «Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne af 26de Juni 1889» ble vedtatt av det norske Stortinget, ble det åpnet for at skolene kunne gi skyteundervisning som del av gymnastikkundervisningen i folkeskolen.[2] Det var organisert skyteundervisning ved norske skoler fra 1907 til 1923.

Som instruksjonsbok for skytingen ble det utarbeidet heftet Skytebok for gutter i by- og landsskolerne.

Vedtaket ble fattet på grunnlag av St.prop. 57 (1907–1908).

Lov 19. juni 1891

rediger

Forbød innførsel av skytevåpen til visse områder i Afrika

Lov 30. juli 1892

rediger

Det frivillige Skyttervesen (DFS) ble opprettet av Stortinget 30. juli 1892 med virkning fra 1. juli 1893 (St.prop. nr. 54 (1892)) etter en langvarig strid mellom skytterlagene i Folkevæpningen , med Ola Five i spissen, og Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug (CF).

For å motta statsbidrag fra 1. juli 1893, satte Stortinget som betingelse at skytterlagene måtte gi sin tilslutning til den nye organisasjonen (DFS) og godta de nye betingelsene (grunnreglene). Et stort flertall av Folkevæpningen og CF som svarte, svarte ja. Basert på de nye grunnreglene ble det valgt et Fellesstyre som konstituerte seg 6. juli 1893 i forbindelse med Landsskytterstevnet i Kristiansund.

Det hører med til historien at Forsvarsdepartementet (FD) ikke godkjente møtet som konstituerende for den nye organisasjonen, bl.a. som følge av at skytterlagene i CF ikke var korrekt innkalt. Av hensyn til skyttersaken, anerkjente FD med visse begrensninger likevel de beslutninger som var fattet på møtet, inntil nytt konstituerende møte skulle avholdes neste år. DFS fikk derfor utbetalt tildelte statsbidrag, og i 1894 ble organisasjonen formelt godkjent av FD.

Grunnreglene som Stortinget vedtok, kan endres av Skyttertinget, men de skal minst godkjennes av FD. Vesentlige endringer skal godkjennes av Stortinget (jf. § 1-17).

Fra 1911 til 2016 var DFS formålsparagraf slik:

§ 1-1: Det frivillige Skyttervesens mål er å fremme praktisk skyteferdighet innen det norske folk og derved dyktiggjøre det for landets forsvar.

I tråd med anbefaling fra det regjeringsnedsatte Solli-utvalget vedtok Skyttertinget i 2014 ny formålsparagraf for DFS. Stortinget vedtok enstemmig å godkjenne ny formålsparagraf den 19. desember 2016.

Formålsparagrafen har med virkning fra 1.1.2017 følgende ordlyd:

§ 1-1: Det frivillige Skyttervesens formål er å fremme god våpenkultur og praktiske skyteferdigheter, samt sikre tilgang til en desentralisert skytebanestruktur, til nytte for Forsvaret og samfunnet for øvrig.

Lov 11. juni 1898

rediger

Forbud mot lange prosjektiler i geværer.

https://www.stortinget.no/nn/Saker-og-publikasjonar/Stortingsforhandlingar/Saksside/?pid=1892-1900&mtid=6&vt=a&did=DIVL6702

Lov 26. april 1912

rediger

"Lov om forbud mot at overlate skytevaaben og ammunition til barn under 15 aar"

Overlevering av våpen til mindreårige, under 15 år, ble forbudt, foreldrenes samtykke var heretter påkrevd.

Loven av 26.04.1912 er trykt i Norsk Lovtidend. Innstillingen til loven med blant annet ekstrakt av høringssvar er trykt i Stortingsforhandlinger 1912 bd. 3 – Odeltings-proposisjon nr. 3. Stortingets behandling finnes i bd. 6b s. 21–23 og i referatet.

Lov 11. juni 1915

rediger

Ot.prp nr. 56 (1926)

rediger

Utdrag av Ot.prp. nr. 56 (1926) «Om utferdigelse av en lov om innførsel, utførsel og salg av våben og ammunisjon samt deler derav», fremmet av Forsvarsdepartementet 25. juni 1926, ledet frem til våpenloven av 28. juni 1927, som trådte i kraft 1. april 1928. I de innledende bemerkningene til motivene heter det blant annet følgende i nevnte Ot.prp.:

«Lovens hensikt er at der ved dens hjelp skal kunne øves fornøden kontroll med våben og ammunisjon for å hindre at disse saker kommer på urette hender og kan anvendes i forbrydersk hensikt.»

Videre heter det i lovproposisjonen:

«De nugjeldende regler om opbevaring og salg av våben og ammunisjon er utferdiget med hjemmel dels i § 6 i ildfarlighetsloven av 3. mai 1874 med senere tilleggslover dels i forannevnte kongelige resolusjon av 5. april 1918 (kfr. bl.a. kongelig resolusjon av 5. juni 1915, 13. august 1915. 1. februar 1918, 22. februar 1918, 29. oktober 1925, plakat av 11. juni 1915, Socialdepartementets rundskrivelse av 27. mai 1918 og 10. mars 1920, Justisdepartements rundskrivelse av 17. april 1920, 13. november 1922 og 8. desember 1925.»

…………………………

«Lovutkastet er formet således, at det stort sett omfatter de regler som hittil har vært gjeldende for innførsel, utførsel og handel. Disse regler har nemlig i alt vesentlig vært tilstrekkelige for en effektiv kontroll, liksom de nu er så vel innarbeidet at også gjennemførselen av den nye lovs bestemmelser, herved antas å ville medføre liten friksjon. Under hensyntagen hertil, og da kun militærvesenet ved sine magasiner kan overta en betryggende opbevaring av våben og ammunisjon i den utstrekning som praksis har vist er nødvendig av hensyn til kontrollen, bør denne sak også fremtidig inntil videre henhøre under Forsvarsdepartementet.

Den vesentligste forandring av de nugjeldende regler, som foreslås i lovutkastet, er bestemmelsen i § 15 om at handel m.v. med våben og ammunisjon skal være gjenstand for bevilling av vedkommende departement eller av den myndighet dette måtte bestemme.»

Lov 28. juni 1927

rediger

Vår første helhetlige våpenlov fikk vi i 1927, og den var rettet mot de som drev import og salg av våpen. Den representerte en betydelig innstramning i forhold til tidligere regler. Fra da av måtte man søke politimester eller lensmann om å få erverve skytevåpen. Etter at den lokale politimyndighet hadde avgitt sin innstilling ble saken avgjort av Den sivile våpenkontroll i justisdepartementet. Søknaden måtte inneholde opplysninger om navn, bopel, hensikt med ervervelsen, osv., og intet våpen skulle overdras uten at erververen hadde skriftlig tillatelse. Det var dessuten regler om at selgeren skulle føre en fortegnelse over alle salg og rapportere om dette kvartalsvis til myndighetene.

Lov av 28. juni 1927 inneholdt bestemmelser om innførsel, utførsel, fremstilling og salg av våpen og ammunisjon samt deler derav.

En søknad om tillatelse til kjøp av våpen skulle være anbefalt av politimyndigheten i det distrikt hvor kjøperen var bosatt. Søknaden ble avgjort av Justisdepartementet ved Den Sivile Våpenkontroll Arkivert 21. januar 2021 hos Wayback Machine.. Dersom søknaden ble innvilget, ble det utstedt en kjøpetillatelse. Verken loven eller forskriftene ga noen rettledning om hvilke krav som kunne stilles til den som søkte om ervervstillatelse. De vilkår som forskriftene satte var bare at ingen skulle få tillatelse til kjøp av mer enn ett våpen av samme art, med mindre det forelå tilstrekkelig begrunnelse for at vedkommende hadde behov for flere. For å få ervervstillatelse for pistol måtte det foreligge en bevitnelse for at vedkommende var medlem av godkjent pistolklubb.

Frykten for opptøyer, eller endog revolusjon, var noe av bakgrunnen for vedtagelsen av loven.

Den sivile våpenkontroll ble etablert som en følge av lov av 28. juni 1927 om innførsel, utførsel, fremstilling og salg av våpen og ammunisjon samt deler derav (våpenloven). Den dukker første gang opp i statskalenderen i 1938 der den sorterer under Politikontoret. Den sivile våpenkontroll skulle først og fremst gi tillatelse til, og føre kontroll med forhandleres, omsetting av våpen. Den skulle også føre kontroll med og gi tillatelser til utførsel av flydeler.

Ved den nye våpenloven av 9. juni 1961 ble oppgavene til Den sivile våpenkontroll overført til politiet. Loven fastsatte også at Justisdepartementet kunne delegere til politiet innvilging av bevillinger til våpenhandlere. Da Justisdepartementet i ble omorganisert i 1960, ble saker vedrørende Den sivile våpenkontroll underlagt Rettskontoret i Politiavdelingen. Den sivile våpenkontroll holdt fram som egen "seksjon" der til utgangen av 1963.

Tilleggslov 10. juli 1936

rediger

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Saksside/?pid=1935-1945&mtid=30&vt=a&did=DIVL23927

Referanser

rediger
  1. ^ Loven hos Lovdata.
  2. ^ Ikraftsetting av lov 20. april 2018 nr. 7 om våpen, skytevåpen, våpendelar og ammunisjon (våpenlova) og lov 7. mai 2021 nr. 33 om endringer i våpenlova (oppbevaring av skytevåpen mv.)
  3. ^ Pressemelding: Ny våpenlov (01.09.2017)

Eksterne lenker

rediger