Folkeskoleloven av 1889

Folkeskoleloven av 1889 (egentlig Lov om Folkeskolen paa Landet og Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne) etablerte grunnlaget for folkeskolen som gav lik rett til skolegang for alle barn i Norge. Med denne loven skulle man gjennomføre en enhetsskole, dvs. én skole for alle befolkningsgruppene, og én skole lengst mulig før elevene spesialiserer seg i ulike skoleveier eller arbeid.

Da «Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne af 26de Juni 1889» ble vedtatt av det norske Stortinget, var det ifølge historiker Janne Wilberg særlig tre ting som ble endret i organiseringen av det norske skoleverket. Det ble fastsatt at som hovedregel skulle det være høyst 35 elever i hver klasse; unntaksvis kunne det tillates opptil 40 elever per klasse. Videre ble det vedtatt at elevene i gjennomsnitt skulle ha 24 timer undervisning per uke. Endelig ble skolens innhold mer organisert og sammenlignbar fra sted til sted i landet, ved at det ble definert en rekke fag som elevene skulle undervises i. Det ble også åpnet for at skolene kunne gi skyteundervisning til gutter i alderen 12–14 år, som del av gymnastikkundervisningen i folkeskolen.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ Wilberg, Janne (1991). «Fra allmueskole til folkeskole: skolebyggeriet i Christiania 1730-1900, med hovedvekt på tiden fra 1860. 1». Fra allmueskole til folkeskole. Wilberg, Janne. Oslo : [J. Wilberg], 1991. s. 100-101. Besøkt 6. april 2019. 

Eksterne lenkerRediger

Se ogsåRediger