Uvdal stavkirke
Uvdal stavkirke fremstår idag som en korskirke i stavverk (stående tømmer), og var opprinnelig bygget som en enskipet stavkirke av midtmasttypen, i Uvdal i Nore og Uvdal kommune i Buskerud. De senere utvidelser og påbygninger er utført i samme teknikk som den opprinnelige stavkirken, og har i stor grad kun flyttet på og brukt om igjen middelaldermaterialene.
| Uvdal stavkirke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Eier | Fortidsminneforeningen (1901–)[1] | ||
| Område | Nore og Uvdal | ||
| Bispedømme | Tunsberg bispedømme | ||
| Byggeår | Etter 1168 | ||
| Endringer | Middelalderen, 1656, 1684, 1723 | ||
| Kirkegård | I bruk fram til 1893 | ||
| Arkitektur | |||
| Periode | Romansk | ||
| Teknikk | Stavverk | ||
| Byggemateriale | Furu/malmfuru | ||
| Skip | Opprinnelig enskipet midtmastkirke | ||
| Kirkerommet | |||
| Diverse | Utvendig panelt i 1760, nå museumskirke eiet av Fortidsminneforeningen | ||
| Beliggenhet | |||
 Uvdal stavkirke 60°15′54″N 8°50′05″Ø | |||
| Uvdal stavkirke på Commons | |||
Det er vanlig å datere stavkirken til slutten av 1100-tallet. Tømmeret i konstruksjonen er årringsdatert til 1168, og kirken må ha blitt bygget rett etter dette, da det ser ut som om tømmeret ikke var skikkelig tørt da kirken ble reist. Kirken har også idag preg av middelalder i bygningsformen, med kraftige innslag av renessanse og rokokko i interiøret.
Bygget har ca. 170 sitteplasser.
Kirken ligger oppe i Kirkebygda på den gamle prestegården Opdal (idag «Prestgarden»), hvor to bygninger (et loft med middelalderkjerne og en stue som fungerte som skole for «Kirkebygden» fra 1800-tallet til 1968) står som del av Nore og Uvdal Bygdetun. Uvdal stavkirke ble tidligere også kalt «Uppdals K. i Numdal» eller «Opdals kirke».[2] Navnet på kirken og bygden ble fra 22. januar 1932 endret til Uvdal.[3]
Kirkebygget
rediger.jpg)
Tømmeret i kirken er årringdatert til 1168.[4][5] Den må derfor være bygget i tiden like etter dette. Dette vet man fordi tømmeret ikke var skikkelig tørt da kirken ble reist. Den er siden ombygget og utvidet flere ganger, i det meste i stavverk; kun sakristiet er tømret.
En arkeologisk undersøkelse gjort i 1978/1979[6] under gulvene i skip, kor og sakristi avdekket spor etter minst ett eldre bygg på stedet, trolig en eldre stolpekirke. I et av stolpehullene ble det funnet to mynter som er datert til perioden like etter år 1100. Det ble i 1978 funnet 552 mynter under kirkegulvet, 44 fra kong Sverres tid (1177-1202), 40 fra tidlig 1200 og 120 fra Håkon Håkonssøns tid (1217-1263).[7] Fra de arkeologiske utgravningene i 1978-79 stammer en rekke gravfunn med tekstiler, en rekke mynter og andre gjenstander. Av særlig interesse var et tynt pilegrimsmerke i bly med fremstilling av Olav den hellige, datert til 1200-tallet.
Bygningen som ble reist i 1168-69 var altså en énskipet midtmastkirke, lignende kirkene som ble reist i Nes og Flå i Hallingdal på samme tid, og i nabosoknene lenger ned i Numedal i Nore, Veggli og Rollag, alle med kor med apsis, takrytter (det er teorier om klokketårn med henvisning til midtmastens bærefunksjon) og tilsynelatende svalgang.
Fra middelalderen er bevart et forgylt Limoges-krusifiks, en del av et prosesjonskrusifiks i tre, en døpefont i tre, en liten smijerns lysekrone, en brodert kollektbøsse med liljemotiver på en lang stang samt en vakker nøkkel i bronse med liljemotiver i hodet. I skriftlig materiale er kirken nevnt første gang i 1327.[8]
Kirkene i det 12. århundre var små og ble derfor gjerne utvidet, både før og etter reformasjonen. Uvdal stavkirke fikk utvidet skipet mot vest ca. tre meter allerede i middelalderen, samtidig som apsiden ble fjernet og erstattet av en rett avkuttet forlengelse av koret. En ekstra midtmast ble også tilført på denne tiden, plassert der vestveggen opprinnelig stod. Kirkens utskårne vestportal stammer fra denne tiden; det er ingen bevarte utskårne portaler fra 1100-tallsbygningen.
Denne utvidelsen mot vest og en forsiktig ombygning av koret har trolig sammenheng med oppføringen av et lektorium over og foran koråpningen: lektoriets utskårne front og gulvplanker er etter reformasjonen re-montert i kirkens vestre del som galleri for menigheten.
I 1684 ble også koret revet og gjenoppført av de gamle materialene med tillegg av nye i samme bredde som skipet, østover. I perioden 1721–1723 ble kirken også utvidet med korsarmer av stavverk, samtidig som det ble bygd en ny takrytter over krysningspunktet mellom skip og korsarmene. Det laftede sakristiet på korets nordvegg ble oppført i 1819.
Vestportalen er fra senmiddelalderen, og er prydet av utskjæringer med bladranker og dragesymboler, og omfatter også en fremstilling av helteskikkelsen Gunnar fra Volsungesaga som spiller harpe i ormegården, et motiv som var populært i samtiden. I våpenhuset står det også en portal med utskårne bladranker trolig fra samme tid, opprinnelig kan denne ha stått som del av lektoriumet i korskillet.
Eksteriør
redigerKirken fikk utvendig panel i 1760. Ny spon ble lagt på takrytter og de værutsatte takflatene i 2003, samtidig som resten av taket ble punktutbedret. De værutsatte flatene var sist restaurert i 1960.
Interiør
redigerStavene som flanker koråpningen og som har opptatt korveggene er dekorert med utskårne masker som antas å være opprinnelige. Også den sekundære midtmasten har et utskåret kapitél med rankedekor. I 1624 ble det dessuten installert benker med utskårne vanger i skipet.
Kirken er omfattende dekorert innvendig, antagelig utført i 1656 (i de eldste delene av kirken) og under utvidelsen i 1684. Tverrarmene ble trolig dekorert med rokokko-ornamenter under utvidelsen i 1721–1723.
Innvendig er deler av det middelalderske bordgulvet bevart. Kirken har flat takhimling i dag, men det er usikkert om den hadde det fra begynnelsen av (men det er mulig). Vestgalleriet i skipet -oppført trolig tidlig på 1600-tallet- består av utskårne deler som kan stamme fra et lektorium som det er funnet spor etter foran koråpningen (jfr. Lektoriehimlingen i Torpo stavkirke. Utvidelsen vestover i middelalderen kan ha sammenheng med oppførelsen av lektoriet.
Også en røft tilhugget døpefont av tre (kleberstenskummen ble funnet i deler under gulvet i 1979) , en liten smijerns lysekrone samt øverste del av et sengotisk prosesjonskrusifiks -festet i koråpningen – hører til kirkens middelalderinteriør. I Kulturhistorisk museum oppbevares foruten kirkens røkelseskar i bronse også et alterkrusifiks av forgylt kobber og emalje som stammer fra denne kirken. Krusifikset er trolig gjort i Limoges i Frankrike; en vakker kopi er utført av sølvsmeden Gro Kollandsrud.
Uvdalskvinnen
redigerUnder arkeologiske utgravinger under kirkegulvet på 1970-tallet fant man en begravelse fra 1300-tallet. Fire personer, to tenåringsjenter og to småjenter, var gravlagt sammen. Bevaringsforholdene var gode slik at likene var mummifisert og klær godt bevart. Den eldste personen omtales som "Uvdalskvinnen" og hun er å se i utstillingen Forvandling på Universitetets kulturhistoriske museum i Oslo. [9]
Annet
redigerKirkegården og kirken var i daglig bruk frem til 1893. Den er nå museumskirke og tilhører i dag Fortidsminneforeningen.
Atkomst
redigerUvdal stavkirke ligger et stykke opp i den nordlige dalsiden. Langs fylkesvei 40 gjennom Uvdal, ca. 6,5 kilometer vest for Rødberg, er det skiltet opp mot stavkirken. Etter rundt en kilometer oppover ligger stavkirken på høyre side.
Uvdal stavkirke må ikke forveksles med Uvdal kirke som ligger i dalbunnen, rett ved fylkesvei 40. Den er bygd i dragestil.
Referanser
rediger- ^ Fortidsminneforeningen, «UVDAL STAVKIRKE», besøkt 23. april 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dietrichson, L. (1888): Sammenlignende Fortegnelse over Norges Kirkebygninger i Middelalderen og Nutiden. Kristiania: Malling.
- ^ Sønsterud, Kåre (1997). Nore - Uvdal i forn og nye. Nore: Nore - Uvdal kommune. s. 29. ISBN 8299264359.
- ^ Riksantikvaren (Uvdal stavkirke) Arkivert 28. april 2005 hos Wayback Machine.
- ^ Sivilarkitekt, Dr. ing. J. H. Jensenius (Stavkirke.org) Arkivert 14. februar 2005 hos Wayback Machine.
- ^ Arkeologiske utgravninger utført av Riksantikvaren ved sivilarkitektene dr.ing. Håkon Christie og dr.ing. J. H. Jensenius
- ^ Fønnebø, Reidar (1988). Langs Nordmannsslepene over Hardangervidda. [Oslo]: Universitetsforl. ISBN 8200184315.
- ^ Ola Storsletten, En arv i tre, 2. opl. 1997, s. 108, ISBN 82-03-22006-1
- ^ Kulturhistorisk museum Om Uvdalskvinnen
Eksterne lenker
rediger- Uvdal stavkirke, Riksantikvaren
- Uvdal stavkirke i stavkirke.info
- Miljøstatus i Norge: Uvdal stavkirke
- Uvdal stavkirke i Fortidsminneforeningen Arkivert 17. januar 2006 hos Wayback Machine.
- (no) «Uvdal stavkirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.