Ulla (elv)

elv i Rogaland

Ulla (også kalt Ulladalsåna, Udlo, Udla, Ulladalselva, med lokalnavn Storånå)[3][4][5][6] er ei elv i Rogaland som drenerer fjellplatået mellom Suldal og Jøsenfjorden. Utspringet er i Gautevatnet, 960 moh, og elva renner ut i Jøsenfjorden ved bygda Jøsenfjorden. Vannføringen er etter januar 1982 regulert, som en del av Ulla-Førre-verkene.

Ulla
Moavatnet.jpg
Ulla og Moavatnet
LandNorge Norge
FylkeRogaland
KommuneSuldal, Hjelmeland
Lengde hovedløp31,5 km[1]
Lengde totalt58,2 km[1]
Nedbørfelt395 km²[2]
StartGautevatnet
  – Høyde960 moh.
  – Koord.   59°25′53″N 6°49′05″Ø
Fjerneste kildeSkorpelaupet
  – Høyde1 270 moh.
  – Koord.   59°27′04″N 6°58′38″Ø
  – VannstrengNavnløs bekk - Holmevatnet - Steinkilvatnet - Storåa - Gautevatnet - Ulla
MunningJøsenfjorden ved bygda Jøsenfjorden
  – Koord.   59°19′28″N 6°26′00″Ø
Sideelver
  – HøyreKvednåna, Hjorteladsåna, Fjellbergåna, Djupsåna
  – VenstreOddåna, Flottåna, Fagerdalsåna

VassdragetRediger

Hovedløpet til Ulla starter ved Gautevatnet i Suldal kommune, i en høyde av 960 moh. Inn i Gautevatnet renner det en rekke vassdrag, blant annet Grasdalsåna fra nord. Et viktig bidrag kommer fra Storåa: Fra det høyereliggende Holmevatnet (1163 moh) renner vann ned i Steinkilvatnet (1160 moh), deretter til Leirdalsvatna (1132, 1116 og 1111 moh) og videre til Krossvatnet (1094 moh), før det renner ut i Gautevatnet. Også dette strekket kan regnes som en del av Ulla.[1][7] Det offisielle elvenavnet her svarer da også til det gamle lokale navnet for Ulla, Storånå. Holmevatnet og Steinkilvatnet ligger begge delvis i Bykle kommune i Agder. Tidligere fikk Gautevatnet også tilførsel fra Skreivatnet i sørøst, men dette er nå stengt ved dammer i det regulerte magasinet Blåsjø.

Fra Gautevatnet renner Ulla vestover ned gjennom det mektige Gautejuvet til Øvre Moen. Her får elva tilførsel fra Oddåna, nå regulert av Oddatjørndammen.

Ulla renner videre vestover gjenom Moajuvet til Nedre Moen, med Bjøllevassmoen ved Bjøllevatnet og Gåringsmoen ved Moavatnet. Elva danner her de to vannene Moavatnet (680 moh) og Pråmvikvatnet (664 moh). Elva dreier i litt mer sørlig retning gjennom Storedal og inn i vannet Hølen (505 moh). Inn i Hølen renner også Flottåna, som kommer fra Stovedalsvatnet.

Nedefor Hølen er Rykanfossen, den eneste litt større fossen i vassdraget. Fossefallet er ikke mer enn om lag 25 meter høyt.[5] Store vannmasser gjorde likevel at dette før reguleringen var en mektig foss. Fra Rykane renner elva nesten rett vestover forbi Kloppene, inntil elva når starten på Ulladalen ved Sveå.[8]

 
Ulladalen mot Napungen i øst

I Ulladalen får elva tilførsel av vann sørfra gjennom Fagerdalsåna og nordfra i fra Sandsavatnet gjennom Kvednåna. Et lite stykke deler elva seg i to og danner en stor holme, naturlig kalt Holmen. Elva renner forbi gårdsbrukene i Ulladalen og forbi den gamle gravplassen og skoleplassen Tjødnarhaugen.

I enden på Ulladalen gjør elva en nitti graders sving og renner rett sørover. Elva krysser grensen mellom Suldal og Hjelmeland kommune, ved Djupsåna. Elva renner jevnt, med bare tre mindre fosser: Djupadalsfossen, Leidsfossen og Storhoggfossen.[5] Det siste strekket går elva sørvestover og deler Jøsenfjord-bygda i to, med gårdene Østerhus og Vadla på vestsida og Hauge på østsida.

Middelvannføring nær osen før regulering var 32 m3/s, men etter reguleringen er denne redusert til 5,7 m3/s.[9]

LaksefiskeRediger

Den nederste delen av Ulla har tradisjonelt vært en god lakseelv. Laksen går opp til Storhoggfossen, som hindrer fisken i å komme videre oppover. Dette gir en naturlig anadrom strekning på 1,8 kilometer.[9]

Den gamle fangstmetoden var med laksekjer, der feller for laksen ble murt opp i elva av stein og tre. Gårdene Vadla og Østerhus hadde laksekjer sammen.[10]

I 1887 leide grunneierne langs elva bort lakseretten for førti år til den engelske sportsfiskeren Walter E. Archer.[10][11] Archer betalte til sammen 250 kroner i året for lakserettene.

I nedre del av elva ble midt i 1980-årene det bygget terskler og laget kulper. En gammel laksetrapp i Storhoggfossen var ingen suksess.[12] [5] En ny trapp ble bygget ved Storhoggfossen i 1988, og denne økte den anadrome strekningen til 5,3 kilometer, opp til Djupadalsfossen.

En laks på sytten kilo ble fanget i elva i 1967.[13] I 1995 ble det fanget til sammen 52 kilo laks og 21 kilo sjøørret.[14]

Fiskesesongen er fra 15. juni til 31. august. Maksimum tolv fiskere får fiske hver dag, og hver fisker har ikke lov å fange mer enn tre fisk i løpet av en dag.[15]

 Den første laksen i Ulla-elva i år vart fiska av skodespelar Alf Nordvang i går. Laksen vog 11 kilo og var strålande. Det same var Nordvang. 

Stavanger Aftenblad 6. juli 1967

Annen brukRediger

Vannføringen i Ulla var ofte så sterk at det var vanskelig å bruke elva til kvern og sagbruk. Gårdene i Jøsenfjorden brukte derfor sideelver til dette. I en sideelv ble det også i 1949 bygget kraftverk for Jøsenfjorden.

Elva ble brukt aktivt til å løpe ved ned til osen. Denne bruken opphørte gradvis etter at kjøreveien mot Ulladalen ble bygget. Den siste vedløpinga var fra Giil under andre verdenskrig.[16]

Geologisk historieRediger

Landskapet som Ulla renner gjennom er sterkt formet både av istider og de mange vassdragene.[17] I et en gang nokså flatt landskap har is og vann skåret seg ned og laget mange små og store daler og gjel.

De store dalførene som Gautejuvet\Moajuvet, Ulladalen og Jøsenfjorden er et resultat av oppsprekking som følge av den kaledonske fjellkjedefoldningen.

En første store istid i Ryfylke var omkring 14 500-13 500 før nåtid, da isen har nådd helt ut til kysten. Da klimaet langsomt ble varmere omkring 13 500-13 000, trakk isen seg tilbake, men ble liggende på høyfjellsplatået og sende utløpere ut mot fjordene i vest. En ny kuldeperiode satte inn omkring 11 000 og gjorde at breene rykket fram igjen. I Ryfylkeheiene har isen hovedsakelig beveget seg i vestlig retning. Denne framrykkingen kalles Lysefjordstadiet. En tredje kuldeperiode kom i Ryfylke omkring 10 000, da Trollgarden ble avsatt på sørsiden av Jøsenfjorden, i Trollgardenstadiet.[17][18]

Isen kan i den siste perioden ha hatt store problem med å komme gjennom det trange Gautejuvet, og iskanten lå antagelig den gang ovenfor Øvre Moen.[17][19] Juvet kan ha vært bort i mot helt tett, med en stor bredemt innsjø ved Gautevatn. Nedre Moen er en stor slette av løsmasser, kalt sandur, avsatt i et elvelandskap foran isen.

Ulladalen er en hengende dal i forhold til Jøsenfjorden.[17] I tillegg har Ulla mange steder grav seg ned i trange elvegjel.

Flere steder langs elva finnes jettegryter, typisk for en breelv som setter sand og grus i bevegelse.

Nær fjorden har elva gjennom lang tid lagt fra seg store mengder løsmasser, og noe av dette blir i dag benyttet til uttak av sand.

HistorieRediger

På Holmen i Ulladalen er det funnet spor etter bosetning tilbake i fra jernalderen, både en hustuft, gravrøyser og rydningsrøyser.[20]

En gammel ferdselsvei over fjellet krysset Ulla ved Øvre Moen.[21] På grunn av store vannmengder som gjorde krysning vanskelig, var denne imidlertid mindre brukt. De viktigste ferdselsveiene mellom Ryfylke og Setesdalen gikk høyere til fjells og krysset vassdraget øst for Gautevatnet, for eksempel i Breiavad.

Ulla hadde før regulering ofte stor vannføring i vårløsningen. I en stor flom i 1692 lagde elva seg nytt løp hel nederst og gjorde stor skade på gården Vadla.[22][23] Skaden gjorde at gården fikk nedsatt landskyld. I 1713 fikk bruket igjen nedsatt skylda, etter at elva hadde gjort ytterligere skade.

I 1888 kom en ny storflom, som gjorde skade på gårdene i Ulladalen.[16]

I Ulladalen gikk det tidligere fire gangbruer over elva (Longebrua, Nybrua, Kordalsbrua og Longaflåto).[24] Det er ikke kjent når disse ble bygget, men det kan ha vært tidlig på 1800-tallet.[25] Den ene av disse, Nybrua, ble først gang restaurert i 1987 av Statens Vegvesen og Suldal kommune og deretter i 2016 av Suldal Sogelag.[26] Nedenfor Ulladalen var det ingen andre bruer, før det i 1899 ble det bygd en en sprengverksbru omtrent en kilometer opp fra osen, der som nå Haugavegen krysser elva.[27] En taubane ble også brukt for å krysse Ulla i osen ved Jøsenfjorden, så sent som i 1946. En stor trekasse i taubanen kunne frakte både folk og gods. I kassen kunne en person bruke en sveiv til å «snu seg over».[28]

I 1900 kjøpte A/S Vestlandske Fossekompani Hauaneset i elveosen, planlagt brukt til kraftverk og industri.[29] Datidens teknologi medførte et stort energitap ved overføring av elektrisitet, så det var viktig at kraftverk og industri lå nær hverandre. I 1912 kjøpte staten rettigheter i Ulla, inkludert rettighetene til Vestlandske Fossekompani. Prisen var 600 000 kroner. Tanken var å bygge kraftstasjoner både i Ulladalen og ved Jøsenfjorden. Ytterligere oppkjøp ble gjort i 1916, da staten kjøpte rettighetene til fire bruk i Jøsenfjorden for 102 000 kroner.[30] Også i Førrebotn innerst i Jøsenfjorden gjorde staten oppkjøp av rettigheter i Førreåa, og allerede den gangen så en de to vassdragene Ulla og Førre i sammenheng. Det kom imidlertid ingen storindustri til Jøsenfjorden.

Tre drukningsulykker i elva er kjent, en mann i båt nær Hjorteland, en mann ved Giil og et barn som lekte ved elvekanten.[16]

 Ho er elva mi. Ho syng natt og dag, snart i dur so ho fyller heile dalen, snart i mjuk, stille moll-tone som den finaste musikk. Ho har tona seg inn i sjela mi frå eg var barn, og sidan har ho fylgd meg. Når eg var ute, til og med ute i den vide verden, så kjende eg tonen, den er ulik alle andre elvetonar. Og når eg no ender og gong kjem inn over fjorden, så er det ho som fyrst helsar meg velkommen atter hit til mine grendar. 

Johs. Gill[8]

Ulla-Førre-utbyggingenRediger

Statskraft la fram forslag til utbygging av de to elvene Ulla og Førre i november-desember 1971.[31] To alternativt var under vurdering, et Førre-alternativ og et Suldals-alternativ. Suldals-alternativet ble til slutt valgt, der mye av vannføringen i de to vassdragene blir overført til Suldal, via det store Blåsjø-magasinet. Stortinget godkjente utbyggingen i juni 1974, med 112 mot 22 stemmer. Konsesjonen inneholdt ikke krav til minstevannføring i Ulla.[32]

Anleggsperioden varte fra 1974 til 1988. Regulering av vannføringen i Ulla ble iverksatt 6. januar 1982.[33]

Ulladalsånå dam er en liten betongdam bygd i elva i Storedalen, nedenfor Pråmvikvatnet. Herfra overføres vannet i tunnel til Sandsavatnet. En opprinnelig planlagt dam i Gautejuvet ble tatt ut av utbyggingen.

For å kunne ta ut grus til Ulla-Førre ble det bygd ny bru over elva ved Langemo i 1976.[34]

Navnet UllaRediger

Mest sannsynlig har elvenavnet Ulla opphav i et ord svarende til verbet «å velle», knyttet til de store vannmengdene som veller eller strømmer fram.[35] En sammensetning med gudenavnet Ull er tolket som mindre sannsynlig.

Også den første stavelsen i Gautevatnet har antageligvis et tilsvarende opphav, i det norrøne ordet «gjota», i betydning «å strømme over breddene».[36] Navnet kan ha hentydet på elva gjennom Gautejuvet.

BildegalleriRediger

 
Ulla i Gautejuvet, mot øst
 
Ulla ved Nedre Moen
 
Moavatnet mot Moajuvet. Fjelltoppen Napen til venstre
 
Ulla gjennom Storedalen. Mot Rykanhaugen og Ulladalen.
 
Ulladalsåna dam

ReferanserRediger

  1. ^ a b c «NVE Atlas». Vassdrag – Elvenett. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 16. februar 2021
  2. ^ «NVE Atlas». Vassdrag – Nedbørfelt – Nedbørfelt til hav. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 16. februar 2021
  3. ^ «Ulla». Faktaark. Kartverket. Besøkt 19. februar 2021. 
  4. ^ Norsk allkunnebok. Oslo: Fonna. 1964. 
  5. ^ a b c d Johan Riis, red. (1967). Stavanger Turistforenings årbok 1966: Fosser i Rogaland. Stavanger: Stavanger Turistforening. 
  6. ^ J. Gill: Eg veit meg ein fjord s.70
  7. ^ Norge. III Geografisk leksikon. Cappelen. 1963. 
  8. ^ a b J. Gill: Eg veit meg ein fjord s.65
  9. ^ a b «Fiskebiologiske undersøkelser i Ulla i 2015» (PDF). Rådgivende Biologer AS. Besøkt 17. februar 2021. 
  10. ^ a b T. Brandal: Hjelmeland. Gardar og folk. Bind I, s.332
  11. ^ T. Brandal: Hjelmeland. Bygdesoge 1800-1900. Bind 2, s.233
  12. ^ «Godt laksefiske i Ulladalen om trapp blir bygd i en foss» . Stavanger Aftenblad. 6. november 1948. Besøkt 17. februar 2021. 
  13. ^ «Fiskelukke» . Stavanger Aftenblad. 30. august 1967. Besøkt 17. februar 2021. 
  14. ^ Eivind Fossheim (1996). Fiskefeber '96. Oslo: Schibsted. s. 77. ISBN 82-516-1594-1. 
  15. ^ «Kongen av Ulla» . Stavanger Aftenblad. 2. september 2017. Besøkt 17. februar 2021. 
  16. ^ a b c «Ulla-elva vert borte» . Stavanger Aftenblad. 25. august 1980. Besøkt 17. februar 2021. 
  17. ^ a b c d Kjell Helle Olsen, red. (1989). Stavanger Turistforenings årbok 1988: Geologi for fjellvandrere. Stavanger: Stavanger Turistforening. ISBN 82-90029-57-8. 
  18. ^ Johan Riis, red. (1954). Stavanger Turistforenings årbok 1954: De gamle hidlerne. Stavanger: Stavanger Turistforening. s. 84ff. 
  19. ^ Kjell Helle Olsen, red. (1985). Stavanger Turistforenings årbok 1984: Velkommen til fjells. Stavanger: Stavanger Turistforening. s. 70. ISBN 82-90029-51-9. 
  20. ^ «Hålmen». Kulturminnesøk. Besøkt 18. februar 2021. 
  21. ^ Per Thomsen, red. (1947). Stavanger Turistforenings årbok 1946. Stavanger: Stavanger Turistforening. s. 21ff. 
  22. ^ T. Brandal: Hjelmeland. Gardar og folk. Bind I, s.328
  23. ^ J. Gill: Eg veit meg ein fjord s.73ff
  24. ^ J. Gill: Eg veit meg ein fjord s.51
  25. ^ Svein Magne Olsen (1988). Bruer og brubygging i Rogaland. Dreyer bok. s. 135. ISBN 82-7096-216-3. 
  26. ^ Informasjonsplakat ved Nybrua. Suldal Sogelag 2019
  27. ^ T. Brandal: Hjelmeland. Bygdesoge 1800-1900. Bind 2, s.327
  28. ^ T. Brandal: Hjelmeland. Gardar og folk. Bind I, s.365
  29. ^ Njål Tjeltveit (1999). Ryfylkekraft. Ryfylke Energi. ISBN 82-994381-5-2. 
  30. ^ T. Brandal: Hjelmeland. Bygdesoge 1800-1900. Bind 2, s.254f
  31. ^ T. Brandal: Hjelmeland. Bygdesoge 1800-1900. Bind 2, s.509ff
  32. ^ «-Rogaland må få fred.» . Stavanger Aftenblad. 30. januar 1987. Besøkt 17. februar 2021. 
  33. ^ Stavanger Turistforenings årbok 1981: Huldreheimen. Stavanger. 1982. s. 127. 
  34. ^ «Pågangsmot i Jøsenfjorden» . Stavanger Aftenblad. 1. desember 1976. Besøkt 18. februar 2021. 
  35. ^ Inge Særheim (2007). Stadnamn i Rogaland. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke. s. 246f. ISBN 978-82-7674-879-6. 
  36. ^ Tryggve Bakka (1997). Stadnamn. vegar og verksemd i Dyraheia. AmS Varia 16. Stavanger: Arkeologisk museum i Stavanger. s. 66. ISBN 82-7760-000-3. 

LitteraturRediger