Sandsavatnet

Sandsavatnet er en innsjø i Suldal kommune i Rogaland. Vannet ligger mellom dalføret Suldal i nord og Ulladalen i sør. Tradisjonelt var området rundt vannet preget av aktiv stølsdrift. Sandsahytta til Stavanger Turistforening ligger i nordenden av vannet. Vannet er i dag regulert som en del av Ulla-Førre-verkene, med stor variasjon i regulert vannstand.

Sandsavatnet
Sandsavatnet.JPG
FylkeRogaland
KommuneSuldal
VassdragUlla
Areal6,91 km² [1]
Reguleringshøyde605–560 moh. [1]
Magasinvolum230 mill. m³ [1]
Nedbørfelt57,48 km² [2]
TilløpSteinstølåna
UtløpKvennåna
Posisjon
UTM-koord.32V 363926 6589453

Sandsavatnet
59°25′18″N 6°36′06″Ø

Navnet SandsaRediger

Tryggve Bakka diskuterer opphavet til navnet Sandsa.[3]. Førsteleddet «Sand» refererer antagelig til de mange sandstrendene som fantes rundt vannet, før reguleringen. Navnet kan peke på at vannet var velegnet for bruk av båt, med mange steder der en kunne dra båten i land.

Bakka bruker betydelig plass på å drøfte endingen «-sa» i navnet. Han siterer Norske Gaardnavne (Bind X, s. 370):

«Sønavnet Sansavand (san`savattn) minder med Hensyn til Form om det under Vikedal GN. 51 (Hundseid) omtalte Sønavn. Mulig er Sansa det egentlige Sønavn, i oldno. Form Nom. *Sanzi (*Sandsi), Gen. Dat, *Sanza, hvilket kan være en Svækkelse af *Sand-sær d.e. Sandsøen.»

Navnet Hundseid uttales lokalt som «Hon`nsa». Bakka peker imidlertid på at det i Sandsa-området ikke finnes noe eid som kan forsvare denne endingen. Forma «sær» for å omtale en innsjø har bred utbredelse i germanske språk og er brukt i målføret i Setesdalen, mens «vatn» har dominert i vestlige dialekter. Bakka siterer igjen Norske Gaardsnavne om at en en svekkelse av endingen «sær» har resultert i en rekke navn med en «tonløs Endestavelse». Det kan da være en bred «æ» i målføret fra Setesdal som har utviklet seg til endingen «a» i Sandsa, men Bakka finner dette tvilsomt. Det er vanskelig å finne gode grunner til at setesdøler skulle ha ferdes så langt vest i fjellet, for området rundt vannet er ikke et velegnet terreng for reinsjakt.

Som mest sannsynlig forklaring løfter Bakka fram en opphavelig ending «-si», som i grunnforma *Sandsi. Denne endingen peker på det karakteristiske i førsteleddet. Til støtte for en slik forklaring sammenligner Bakka utvikling av navn som Ormsa og Jelsa. Navnet Sandsa vil med en slik forklaring bety «området eller vannet med mye sand (sandstrender)».

NaturmiljøRediger

Sandsavatnet er omkranset av fjell på de fleste kantene, bort sett i fra i sør, der landskapet åpner seg mot Ulladalen. I vest ligger Reinsnuten på 1126 moh. I nord danner Indre og Ytre Valanuten en naturlig port for ferdsel mot Suldal. I nord ligger også Svinstølnuten på 1170 moh. Napen er en markert fjelltopp noen kilometer mot øst, 1350 moh.

I fjellveggen nord for vannet ser en tydelig en geologiske lagdeling karakteristisk for Rogaland, med grunnfjellet nederst, etterfulgt av et lag mørk fyllitt og på toppen et lag med lysere skyvedekke.[4] I området vest for Sandsavatnet er det severdige [morene]]formasjoner.[5] Disse er avsatt av breen i Trollgarden-stadiet for om lag 9600 år siden.

Vannet drenerer naturlig mot sør, gjennom flere mindre vann ned til elven Ulla. I Osane i øst-enden renner det inn et vassdrag fra Svinstølvatnet, også kalt Kviavatnet. I nord får vannet tilførsel fra Valåno og Fiskåno, og rundt hele vannet er det tilsig fra mindre bekker.

Flere typer rovfugler hekker i fjellvegger rundt vannet. I smågnagerår er fjellvåk den vanligste, men i området kan også forekomme jaktfalk, dvergfalk, tårnfalk og kongeørn. I 1977 ble blåstrupe funnet hekkende ved vannet for første gang.[4]

StølsdriftRediger

På alle kanter av vannet har det ligget støler, hørende til gårder i Suldal og i Ulladalen. Før 1900 var storfeholdet viktigst, men etter århundreskiftet ble geiteholdet dominerende. I nyere tid har saueholdet tatt over for geitene, og stølsdriften ble gradvis avviklet i tiden omkring andre verdenskrig.[4]

I nordenden av vannet ligget stølen Sandsa, også kalt Stråpa-Sandsa for å skille denne fra Tjøstheim-Sandsa som ligger litt lenger sørvest. Stølen er nevnt i et dokument fra 1723: «Straabe med ødestølen Sandseidt».[3] Her var stølsdrift fram til 1949.[6] Den siste stølsbudeia var Eldri Stråpa (1876-1956), som stølte vekselvis på Lånestølen og Sandsastølen i om lag femti år.[7]

I forbindelse med Ulla-Førre-utbyggingen ble det gjennomført arkeologiske undersøkelser i Sandsa-området. Det ble funnet en hustuft i fra folkevandringstid og mange løsfunn av jern, flint og leirkar.[8] Funn av spinnehjul kan tyde på at her har vært veve-virksomhet. I 1621-24 er Knut Sandsa nevnt mellom ødegårdsmenn og husmenn. Det er imidlertid usikkert om her har vært helårsbosetning.[9]

ØrekvamRediger

Sørvest for Sandsavatnet ligger fjellgården Ørekvam. Her var tidligere på det meste tre bruk og en husmannsplass, men det siste bruket ble fraflyttet omkring 1917. I sin tid var dette den høyestliggende gården i Rogaland, om lag 500 moh. En hustuft på gården er datert til vikingtid (ca. år 1000), noe som viser bruk over lang tid.[4] Det er kjent at bruket lå øde i 1597, men navn på brukere er kjent fra 1610.[7] I 1875 bodde her 16 personer på to bruk, med to hester, 17 kyr, 10 ungnaut, 74 sauer og 14 geiter.

Stavanger Turistforening brukte tidligere et av gårdshusene på Ørekvam til losji for turister, som «turiststasjon». Før Sandsahytta kom var dette mye brukt.[10] Bruken varte fra omtrent 1933 til 1955.

SandsahyttaRediger

Sandsahytta var før reguleringen av vannet Stavanger Turistforenings flaggskip og mest populære hytte.[6] Hytta ble tegnet av arkitekt Henrik Nissen.[11] Bygningsmaterialene, over 80 tonn,[12] ble transportert til fjells i en tid der en ikke hadde helikopter til hjelp. Materialene ble transportert i båt fra Stavanger til Vadla, med bil inn Ulladalen og med en 1400 meter lang taubane opp til fjells, før det kunne fraktes i båt over vannet.[13] Innvielsen var 25. juli 1936.[6]

Før byggingen av Sandsahytta hadde Turistforeningen i 1929 leid stølshus på Longanes på østsiden av vannet og innredt dette med fire doble køyer.[13]

En ombygning av Sandsahytta ble utført i 1976. I dag har hytta 12 soverom med 41 køyeplasser og er ubetjent, uten matlager.[14]

Sandsatreffet har vært et årvisst arrangement siste lørdag i juli.

Ulla-FørreRediger

Sandsavatnet er regulert, med en betongdam i sørenden, i det som før reguleringen var en selvstendig lite vann med navn Pøylo. Sandsavassdammen ble bygd i 1981 og har en lengde på omtrent hundre meter.[1] Vannet er hovedmagasin for 600-meters nivået i Ulla-Førre-verkene.

Naturlig vannstand er 602.3 moh.[15] Høyeste regulerte vannstand er 605 moh. Det er gitt konsesjon for en laveste regulerte vannstand lik 550 moh, men utnyttet verdi er 560 moh. Dette betyr at vannstanden kan endres hele 45 meter.

Vann fra Mosvatnet vest for Sandsavatnet føres i tunnel opp til Sandsavatnet, ved hjelp av en pumpestasjon på Hjorteland. Denne tunnelen kommer ut i sørenden av Sandsavatnet. Fra sør ledes vann fra en rekke høyereliggende innsjøer ned i Sandsavatnet, inkludert i fra Stovedalsvatnet. En pumpe- og kraftstasjon i Stølsdal bidrar til transporten i fra sør, som kommer inn i Sandsavatnet i østre del av vannet. Både tunnelen i fra vest og tunnelsystemet i fra sør har en rekke bekkeinntak som fanger opp vann.

Fra østre del ledes vann i fra Sandsavatnet i tunnel ned til Saurdal kraftverk. Dette kraftverket kan også brukes til å pumpe vannet opp i Blåsjø, et kjempemagasin rundt 1000 moh som sikrer kraftproduksjon i tørrår.

Anleggsvegen som ble bygget ved anleggelsen av Blåsjø går langs sørsiden og østsiden av Sandsavatnet. Ved vestsiden av vannet ble det tatt ut morene til bygging av Oddatjørndammen.

KraftlinjerRediger

I forbindelse med oppgradering av kraftlinjen mellom Sauda og Lyse fra 300 kV til 420 kV, har det i 2020 igjen vært stor anleggsvirksomhet i sørenden av Sandsavatnet.[16]

BildegalleriRediger

 
Sandsavatnet kraftig nedtappet i august 2012.
 
Dammen i Pøylo
 
Sandsavatnet mot Napen
 
Sandsavatnet og stølen Tjøstheim-Sandsa


ReferanserRediger

  1. ^ a b c d «NVE Atlas». Vannkraft – Utbygd vannkraft – Magasin. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 28. mai 2015
  2. ^ «NVE Atlas». Vassdrag – Nedbørfelt – Regine-enhet. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 28. mai 2015
  3. ^ a b Tryggve Bakka (1997). Stadnamn. vegar og verksemd i Dyraheia. AmS Varia 16. Stavanger: Arkeologisk museum i Stavanger. s. 53ff. ISBN 82-7760-000-3. 
  4. ^ a b c d «Gullingen-Blåsjø natursti» (PDF). Suldal kommune. Besøkt 14. februar 2021. 
  5. ^ Kjell Helle Olsen, red. (1989). Stavanger Turistforenings årbok 1988: Geologi for fjellvandrere. Stavanger: Stavanger Turistforening. s. 108-109. ISBN 82-90029-57-8. 
  6. ^ a b c Kjell Helle Olsen, red. (1994). Stavanger Turistforenings årbok 1993: Suldal. Stavanger: Stavanger Turistforening. s. 138. ISBN 82-90029-60-8. 
  7. ^ a b Hallvard M. Hoftun (1972). Gamle Suldal: Gards- og ættesoge. Suldal kommune. 
  8. ^ Samlingens tilvekst. Stavanger: Arkeologisk museum i Stavanger. 1994. s. 39-40. 
  9. ^ Hallvard M. Hoftun (1981). Suldal kultursoge. Gamle Suldal. Suldal kommune. s. 56. 
  10. ^ Hugo Stabenfeldt, red. (1940). Stavanger Turistforenings årbok 1940: Hyttene våre i Sauda- og Suldalstraktene. Stavanger: Stavanger Turistforening. s. 33. 
  11. ^ Stavanger Turistforenings årbok 1945. Stavanger: Stavanger Turistforening. 1946. s. 48-54. 
  12. ^ Per Thomsen, red. (1942). Stavanger Turistforenings årbok 1942: Stølsbruket i Ryfylke. Stavanger: Stavanger Turistforening. s. 114. 
  13. ^ a b Stavanger turistforenings annaler 1887-1937. Stavanger Turistforening. 1937. 
  14. ^ «Sandsa». ut.no. Besøkt 15. februar 2021. 
  15. ^ «Oversiktskart Ulla-Førre» (PDF). Statkraft. Besøkt 14. februar 2021. 
  16. ^ «Sauda-Lyse». StatsNett. Besøkt 15. februar 2021. 

Eksterne lenkerRediger