Trofonios
Trofonios (gresk: Τροφώνιος) var i henhold til gresk mytologi en helt, daimon eller gud, det uklart hva som er tilfelle, og hadde en rik mytologisk tradisjon og en orakelkult i Livadia i Boiotia.
Etymologi og parallelle kulter rediger
Navnet er etymologisk avledet fra τρέφω, trefo, «å ale opp, oppfostre, ernære». Strabo og flere inskripsjoner viser til ham som Zevs Trefonios. Flere andre ktoniske zevser med tilsvarende titler er kjent fra den greske verden, blant annet Zevs Meilikhios («honningpreget» eller «vennlige» Zevs), og Zevs Khthonios («Zevs under-jorda»).
Tilsvarende konstruksjoner er også funnet i den romerske verden, eksempelvis en helligdom ved Lavinium i Lazio dedikert til Æneas under tittelen Iuppiter Indiges («Jupiter i-jorda»).
Trofonios i mytene rediger
I gresk mytologi var Trofonios sønn av Erginos. I henhold til homeriske hymner var han en sønn av Apollon. Han bygget Apollons tempel ved orakelet i Delfi sammen med hans bror Agamedes. Straks det var bygget ferdig fortalte orakelet brødre å gjøre hva enn de ønsket å gjøre i seks dager, og på den syvende ville deres største ønske bli bønnhørt. De så gjorde og ble funnet døde på den syvende. Utsagnet «den som er elsket av gudene dør unge» kommer fra denne fortellingen.
Alternativt, i henhold til geografen Pausanias, bygget de et skattekammer (med en hemmelig inngang som kun de kjente til) for kong Hyprieus av Boiotia. Ved å benytte den hemmelige inngangen stjal de Hyprieus' formue. Han kjente til tyveriet, men ikke hvem tyven var og la derfor ut en felle. Agamedes ble fanget i den, og da skar Trofonios av brorens hode slik at Hyprieus ikke skulle gjenkjenne tyven. Trofonios flyktet til hulen ved Livadia og forsvant for alltid.
Trofonios’ hule ble ikke gjenoppdaget før livadierne ble syke av en pest og da konsulterte orakelet i Delfi. Pythia fortalte dem at en helt uten navn var rasende for å bli oversett og at de burde finne hans grav og tilby ham offer og æresbevisninger. Flere søk etter graven ble ikke kronet med hell og pesten fortsatte helt til en gjetergutt fulgte et spor av bier fram til et hull i bakken. Istedenfor honning fant han en daimon og Livadia overvant pest og fikk samtidig et orakel.
Den barnløse Xuthus i Evripides’ drama Ion konsulterer Trofonios på vegen til Delfi.
Apollonios fra Tyana, en legendarisk vismann og såkalt klarsynt i den sene antikken besøkte en gang helligdommen og fant ut at Trofonios var i henhold til filosofi en som trofast støttet de pytagoreiske doktriner.
Den romerske historikeren Plutarks verk De Genio Socratis redegjør for en omfattende drømmevisjon som handler om kosmos og etterlivet og den er antatt å ha skjedd ved Trofonios’ orakel.
Trofonios i kulten rediger
Pausanias, i hans redegjørelser fra Boiotia (9.39), omtaler mange detaljer om Trofonios’ kult. Hvem som hadde ønske å konsultere orakelet måtte bo i et eget hus for en rekke dager, bade i elven Herkyna og spise egen, offermat. Han ville deretter ofre, dag for dag, til en rekke guder, blant annet Kronos, Apollon, Zevs kongen, Hera vognkjøreren, og Demeter-Europa. Om natten ville han være et svart offer i en avgrunn hellig for Agamedes, drikke fra to elver kalt Lethe og Mnemosyne, og deretter stige ned i en hule. Her ville de fleste som konsulterte orakeltet bli skremt fra vettet og glemme helt deres oppleverer når de til slutt kom opp.
Senere vil vedkommende bli gitt plass i en stol til Mnemosyne hvor prestene i helligdommen ville nedtegne hans fantaseringer og komponere et orakelsvar fra det.
Trofonios i den klassiske tradisjonen rediger
«Å stige ned i Trofonios’ hule» ble et velkjent måte å si «å lide stor frykt»: denne talemåten er hentydet i Aristofanes’ drama Skyene.
Flere antikke filosofer, innbefattet Herakleides, skrev kommentarer om Trofonios’ kult som nå beklageligvis er gått tapt. Trofonios har vært av interesse for klassiske forskere ettersom elvene Lethe og Mnemosyne har nære paralleller med Myten om Er i slutten av Platons Republikken; med en rekke orfeusiske gravinskripsjoner på gullblader; og med flere passasjer om Hukommelse og Glemsel i Hesiods Theogonien. De franske Hellfire-klubbene på slutten av 1700-tallet konstruerte en «Trofonios-hule» med obskure veggmalerier hvor de hadde deres fyllefester. Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche kalte seg selv for en «Trophonios» i forordet til hans Morgenröte. Gedanken über die moralischen Vorurteile (Daggry), en hentydning til hans arbeid i undergrunnen av moralske fordommer.