Transair Sweden
Transair Sweden var et svensk flyselskap som opererte på chartermarkedet.
Transair Sweden AB eller TSA ble grunnlagt i Stockholm i 1951. De to første årene bestod aktiviteten i å transportere aviser mellom Stockholm og byer i det sydlige Sverige. Til denne virksomheten hadde TSA anskaffet én Airspeed Consul og to Airspeed Oxford.
Etter kort tid ble selskapets ledelse klar over de mulighetene som lå i den voksende strømmen av skandinaviske turister som ønsket å dra på sydentur. Dette var et år tidligere med stort hell startet av den danske presten Eilif Krogager og senere reiselivskongen Simon Spies.
Dermed begynte en ny æra i selskapets historie. Med anskaffelse av to Douglas DC-3 i 1953 startet selskapet chartervirksomhet. Dette førte snart til anskaffelse av nok en DC-3 i 1955 og selskapets flåte ble ytterligere økt da man i 1957 kjøpte tre Curtiss C 46. Dette førte til en kapasitetsøkning på 200%.
TSA fortsatte å vokse og i 1960 kjøpte selskapet tre Douglas DC-6 fra SAS.(SE-BDM «Anund Viking», SE-BDF «Alvar Viking» og SE-BDO «Arngrim Viking»).
Selskapet opererte opprinnelig fra Bromma, men i 1960 flyttet TSA til Malmö og etablerte seg på Bulltofta hvor selskapet etterhvert investerte 7,5 millioner kroner i hangarer og verksteder. Dette satte selskapet istand til selv å utføre det meste av vedlikeholdet på flyene. I 1972 flyttet Transair igjen sin base, nå til den nye Sturup lufthavn utenfor Malmö.
Med Douglas DC-6 kunne TSA påta seg flyvninger på verdensbasis og den første Jorden-rundt-tur ble gjort med en gruppe passasjerer i 1960 og selskapet fikk de største skandinaviske reiseoperatørene som kunder.
I 1960 fikk TSA en henvendelse fra FN om å bistå med transporter i Kongo. To Curtiss C-46 og en DC-6 med besetning og teknisk stab ble sendt til Léopoldville. Da FN sent i 1963 overlot Kongo til landets egne myndigheter, ble TSA bedt om å stille sine fly og besetning til rådighet for de kongolesiske myndighetene. Frem til virksomheten i Kongo opphørte hadde TSA opp til seks Curtiss, to DC-6 samt 50 mann stasjonert i Léopoldville.
Den positive utviklingen fortsatte:
- I 1961 ble fire DC-6B anskaffet.
- I 1963 ble ytterligere to DC-6B anskaffet, dermed bestod flåten av seks DC-6B, tre DC-6, ti Curtiss C-46 og en DC-3.
- I 1964 byttet TSA ut DC-6/6B-flåten på ni fly mot elleve Douglas DC-7, alle kjøpt brukt fra Eastern Airlines.
I 1964 arbeidet mer enn 600 mennesker for selskapet og hadde det en omsetning på 100 millioner kroner.
Med introduksjon av jetflyene ble det nødvendig for TSA å investere i konkurransedyktig materiell, og det ble besluttet å anskaffe Boeing 727 og fase ut propell-flåten. TSA solgte Curtiss-maskinene til Brasil. Det viste seg umulig å finne kjøpere til DC-7B-flåten som ble beholdt frem til siste flyvning med propeller-materiell 31. oktober 1969. Hele DC-7B-flåten ble skrotet på Bulltofta i løpet av 1968-69.
I 1967/68 ble det anskaffet tre nye Boeing 727 og en fjerde ble levert i 1979. Til nå hadde TSA utelukkende satset på brukt materiell. Med Boeing 727 fikk selskapet fabrikk-nye fly.
Samtidig (i 1978) inngikk TSA et samarbeide med Scanair, den gang SAS' eget charterselskap. Gjennom ulike arrangement ble Transair en del av SAS i 1974, og i 1981 opphørte Transair for godt som eget selskap.[1]
Ulykker
redigerUnder Kongokrisa var Transair Sweden engasjert av De forente nasjoner til transportoppdrag. Selskapet hadde stilt sin nyeste DC-6B Albertine SE-BDY til eksklusiv bruk for FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld. Under et oppdrag hvor Hammarskjöld skulle møte Moise Tshombe styrtet flyet ved midnatt 17. -18. september 1961 i et skogholt få mil nord for flyplassen i Ndola. Alle ombord, en besetning på fem, alle fra Malmö, og elleve passasjerer omkom.[2] Ulykkesårsaken ble aldri fastlslått, og det er bltt spekulert i om flyet var blitt beskutt av opprørssoldater i Kongo, eller om det ble plassert sprengstoff om bord mens flyet stod på bakken i Léopoldville.[2]
Referanser
rediger- ^ Hengi, B.I. (2000). Airlines Remembered: Over 200 Airlines of the Past, Described and Illustrated in Colour. Midland. ISBN 9781857800913
- ^ a b «Special Report on the Fatal Flight of the Secretary-General's Aircraft» (PDF). FN. 19. september 1961. Arkivert fra originalen (PDF) 22. oktober 2020. Besøkt 11. desember 2015.