Tostatsløsningen

Tostatsløsningen er en foreslått løsning på Israel–Palestina-konflikten som går ut på at palestinerne får en egen stat bestående av hele eller deler av Vestbredden og Gazastripen, områder som Israel okkuperte under seksdagerskrigen i 1967.

Situasjonen i 2011 viser en rekke utfordringer ved grensetrekking.

FNs opprinnelige delingsplan fra 1947, med Jerusalem som corpus separatum.

Forhistorie

Det første forslaget om å skape en jødisk og en arabisk stat ble fremlagt på Palestinamandatets tid av den britiske Peel-kommisjonen i 1937, der det også ble noe igjen av mandatområdet, som skulle sitte igjen med et mindre område som blant annet skulle omfatte Jerusalem. Forslaget ble avvist av araberne i Palestina, men fant støtte i storparten av den jødiske befolkningsandel.

En delingsplan ble fremlagt av De forente nasjoner i 1947. Dette var et tredelingsfoslag der Jerusalen skulle holdes atskilt, som corpus separatum, under internasjonal kontroll. Jødiske ledere sluttet seg til planen. Men araberlandenes lederskap, og de ledende krefter blant palestinerne, motsatte seg enhver deling av Palestina og ethvert jødisk selvstyrt territorium i området.

Ved krig ble så andre realiteter skapt på bakken, først med de facto deling langs en våpenstillstandslinje mellom den nye Staten Israel og områder som ble annektert av Jordan eller (i sørvest) kontrollert av Egypt, og erstattet ved nye realiteter etter de påfølgende krigene.

Senere historikk

Rammeverket for dette konfliktløsningsforslaget kan spores til FN-resolusjonen kalt «Peaceful settlement of the question of Palestine» fra november 1974.

Frem til Yom Kippurkrigen i 1973 var det en uttalt ambisjon hos PLO og de arabiske land å militært gjenvinne de områder som Israel behersket, men de gikk over til å søke løsninger også med politiske midler. Politiske løsninger ble vanskeliggjort av en økt bosetningspolitikk etter Likuds valgseier i 1977, og tiltagende motsetninger som førte til den første intifadaen i 1987.

I 1988 utropte PLOs eksilparlament formelt en selvstendig palestinsk stat som ble anerkjent av drøyt 80 land, hovedsakelig land i Afrika og Asia. Proklamasjonen kan ses som at PLO aksepterte en tostatsløsning der PLO også anerkjente FNs resolusjon 242 av 1967 som krever retrett fra okkuperte områder.

I september 1993 ble Osloavtalen undertegnet. Den var en prinsippavtale om begrenset palestinsk selvstyre på Vestbredden og på Gaza. PLO anerkjente formelt Israels rett til å eksistere innen sikre grenser, og Israel erkjente for første gang PLO som det palestinske folks representant.

Fortsatte forhandlinger etter Osloavtalens prinsipper ble vanskeliggjort på begge sider. Fra de islamistiske bevegelsene Hamas og Islamsk Jihad utgikk selvmordsangrep mot sivile israelere. Yitzhak Rabins fredspolitikk fikk i Israel sterk kritikk fra nasjonalister og høyrepartier, og det hele kulminerte med mordet på Rabin i 1995 av en ekstrem religiøs-nasjonalistisk jøde, og kunne pessimistisk fremstå som begynnelsen på slutten for fredsprosessen.

Israel forlot Gazastripen i 2005 og området er etter dette i praksis en selvstendig statlig enhet, som om den ikke er slik anerkjent internasjonalt, ikke minst på grunn av at området styres av terrororganisasjonen Hamas. Den palestinske Vestbankens hovedstad er de facto Ramallah, men som en del av tostatsløsningen er det fremlagt at Jerusalem skulle deles opp i to deler, der den vestre delen er israelsk hovedstat og den østre delen palestinsk.

Representanter fra Hamas har gjentatte ganger offentlig sagt seg å gå med på en tostatsløsning langs den grønne linjen (også kalt 1967-grensene). Imidlertid er Hamas' offisielle standpunkt at «Israel skal utslettes og jødene skal bekjempes», noe som tydeliggjøres i deres statutter. Også den øvrige arabiske verden har kommet med lignende forslag.

For Israels del anser mange at konflikten ikke lar seg løse på denne måten, men at en palestinsk stat bare ville bli en framtidig base for angrep mot Israel av grupper som vil utslette Israel som stat. Dette baseres på at tusentalls raketter var blitt avfyrt har mot israelske byer etter at Israels militære forlot Gazastripen.

Hva som skal skje med de israelske bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem er et annet problem for tostatsløsningen.

Et viktig aspekt av konflikten som tostatsløsningen ikke tar opp direkte er flyktningeproblemet; alle palestinere som flyktet fra området under Nakba i 1948 har teoretisk sett (og inklusive deres etterkommere) å vende tilbake til sine hjem inne i det som i dag er staten Israel, noe som Israel sterkt motsetter seg.

Israelsk variant

Israel har også sin egen versjon av tostatsløsningen, men da handler det om å dele inn den palestinske stats områder i små enklaver hvis grenser kontrolleres helt av Israel.

Trump-planen.

Trump-planen

I februar 2017 ble det bekjentgjort at USAs regjering under president Donald Trump ikke lenger insisterte på en tostatsløsning, og overlot til partene til seg imellom å finne frem til en fungerende fredsløsning. I 2018 bestemte Trump at den amerikanske ambassade til Israel skulle flyttes fra Tel Aviv til Jerusalem. Samme år gikk USAs regjering (avvikende fra året før) inn for en tostatsløsning.

Den 28. januar 2020 fremla president Trump sammen med den israelske statsminister Benjamin Netanyahu en tostatsløsning. Den palestinske selvstyremyndigheten avviste det forslaget som ble presentert,som var blitt utarbeidet uten konsultasjon med den palestinske side og ikke hensyntok en rekke sentrale palestinske anliggender.

Enstatsløsninger

Et konkurrerende forslag er enstatsløsningen der alle jøder og palestinske arabere i det aktuelle området blir statsborgere i en felles stat som utgjøres av det som i dag er Israel, Vestbredden og Gazastripen. Dette forslag har imidlertid nesten ingen støtte i Israel.^{[trenger referanse]}