En komposisjon beskrives som tonal når den er skrevet ut fra et tonalt sentrum. Begrepet brukes gjerne på to forskjellige måter.

For det ene beskriver det musikken fra ca. 1600 til ca. 1915, det vil si musikk fra barokk, rokokko, Wiener klassisisme, romantikk og det tidlige 20.århundre. Som det tonale sentrum defineres her treklangen på første trinnet i den skalaen komponisten har valgt for sin komposisjon. Denne treklangen betegnes som tonika. For en komposisjon i E-Dur er det E-Dur-treklangen som er tonika, for en komposisjon i f#-moll er det f#-moll-treklangen osv.
Alle andre akkorder i komposisjonen bygges hierarkisk rundt tonikaen. Dette betyr at hver akkord har en bestemt rolle – en funksjon – i forhold til tonikaen, samt en bestemt rolle i forhold til de akkorder som går foran eller følger etter den.

Det skilles mellom hovedfunksjoner (tonika, subdominant og dominant) og bifunksjoner (mediant og submediant).[1] I andre land benyttes det delvis andre begrep til bifunksjonene.

For det andre beskriver begrepet tonal all musikk som er skrevet i en diatonisk skala og inkluderer da også musikk fra middelalder og renessanse.

Det er blitt forsøkt å innføre begrepet tonikal for musikk som faller i den første kategorien,[2] uten at dette har blitt alminnelig akseptert. Det er imidlertid musikk fra de nevnte epokene som dominerer bildet folk flest danner seg av den såkalte klassiske musikken.

Se også

rediger

Litteratur

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Tveit, Sigvald (2008): Harmonilære fra en ny innfallsvinkel. Oslo: Universitetsforlaget
  2. ^ Christensen, Mogens (1993): Betrachtungen über den Tonikalitätsbegriff bei Edvard Grieg und Carl Nielsen, in: Die Gratulanten kommen. Edvard Grieg zum 150. Geburtstag. Egelsbach, St. Peter Port, New York: Verlag Hänsel-Hohenhausen