Tanzimat (osmantyrkisk: تنظيمات; tyrkisk: Tanzimât), omorganisering, betegner perioden 18391876 da Det osmanske rike gjennomgikk omfattende politiske, institusjonelle og andre samfunnsmessige reformer. Perioden ble avsluttet da reformene nådde sin kulminasjon og et konstitusjonelt monarki ble innført i år 1876.[1]

Mustafa Reşid Pasja, reformenes fremste talsmann

Bakgrunn rediger

Moderniseringsprosjektet i Det osmanske riket hadde skutt fart allerede under sultan Mahmud II i begynnelsen av 1800-tallet da bl.a. de innflytelserike janitsjarkorpsene ble avskaffet, og ble intensifisert under hans sønn Abdülmecid I som også var den som innledet selve Tanzimatreformene. Dette var et direkte svar på det institusjonelle forfall og den svekkede myndighetsutøvelse som rammet riket og som hadde banet veien for rebeller som Muhammed Ali av Egypt men også den voksende nasjonalistiske bevegelses fremmarsj blant rikets religiøse og etniske minoriteter. En viktig del av reformene var fremmet av osmanisme, inspirert av Montesquieu, Rousseau og den franske revolusjons sivilnasjonalisme, i den hensikt å demme opp for opprørstrang og separatisme blant minoritetene som risikerte å foranledige intervensjoner fra de europeiske stormaktene.

Reformer rediger

Flere av reformene var forsøk på å innføre ting som hadde vist seg vellykket i Europa. Mange av reformistene i maktposisjoner i Det osmanske rike, likesom sultan Abdülmecid selv, hadde en europeisk utdannelse og derav inspirasjon. Den første reformen som også markerte innledningen av Tanzimatperioden 3. november 1839 var Hatt-ı Şerif-î-Gülhane,[2] Gülhaneediktet, som fastslo samtlige osmanske undersåtters lika rettigheter uansett religiøs eller etnisk tilhørighet.[3][4] Dermed avskaffet man milletsystemet som hadde fungert som den osmanske befolknings fremste inndelingsenheter helt siden Konstantinopels fall. I dets stef kom en form av nasjonalt medborgerskap.

Eksempler på etterfølgende reformer var:[5][6][7]

  • Innføring av papirpenger til den osmanske valuta. (1840)
  • Åpning av postkontor rundt om i riket. (1840)
  • Omorganisasjonen av bankvesenet etter fransk modell. (1840)
  • Omorganisasjonen av sivilrett og straffelov etter fransk modell. (1840)
  • Innføringen av en tidlig form av parlament. (1841)
  • Omorganisasjon av forsvaret inklusive verneplikt og enhetlig rekruttering. (1844)
  • Innføring av nasjonalflagg og nasjonalsang etter europeisk mønster. (1844)
  • Gjennomføring av en nasjonal folketelling, skjønt bare av menn (1844)
  • Innføring av nasjonalt gyldige identifikasjonsdokument. (1844)
  • Avskaffelse av slavehandel og slaveri. (1847)
  • Grunnleggelse av moderne universiteter, akademier og lærerskoler. (1848)
  • Grunnleggelse av et nasjonalt vitenskapsakademi. (1851)
  • Grunnleggelse av aksjeselskapet Şirket-i Hayriye for dampdrevne passasjerferger over Bosporos. (1851)
  • Omorganisjon av domstolsvesenet etter europeisk mønster. (1853)
  • Avskaffelse av jizyaskatten og innføring av en enhetlig skatteinndrivelse. (1856)
  • Etablering og ekspansjon av telegraf- og jernbanenett. (1847-56)
  • Grunnleggelse av en sentralbank (Bank-ı Osmanî). (1856)
  • Avkriminalisering av homoseksualitet. (1858)

Referanser rediger

  1. ^ Cleveland, William L & Martin Bunton, A History of the Modern Middle East: 4th Edition, Westview Press: 2009, s. 82.
  2. ^ https://runeberg.org/nfbt/0473.html
  3. ^ https://runeberg.org/vrldhist/3/0311.html
  4. ^ A History of the Modern Middle East. Westview Press. 2009. s. 83. 
  5. ^ NTV Tarih Arkivert 12. februar 2013 hos Wayback Machine. history magazine, issue of July 2011. "Sultan Abdülmecid: İlklerin Padişahı", s. 46-50. [trenger referanse]
  6. ^ Ishtiaq Hussain (15. februar 2011). «The Tanzimat: Secular Reforms in the Ottoman Empire» (PDF). Faith Matters. 
  7. ^ Tehmina Kazi (7. oktober 2011). «The Ottoman empire's secular history undermines sharia claims». The Guardian. 

Litteratur rediger

  • Édouard Engelhardt: La Turquie et le Tanzimât ou histoire des réformes dans l'Empire Ottoman depuis 1826 jusqu'à nos jours. 2 Bände. Cotillon, Paris 1882–1884.
  • Nora Lafi: Une ville du Maghreb entre ancien régime et réformes ottomanes. Genèse des institutions municipales à Tripoli de Barbarie (1795–1911). L'Harmattan, Paris 2002, ISBN 2-7475-2616-X.
  • Nora Lafi (Hrsg.): Municipalités méditerranéennes. Les réformes municipales ottomanes au miroir d'une histoire comparée (Moyen-Orient, Maghreb, Europe méridionale) (= Zentrum Moderner Orient. Studien. Band 21). K. Schwarz, Berlin 2005, ISBN 3-87997-634-1.
  • Lord Kinross (d. i.: John Patrick Douglas Balfour Kinross): The Ottoman Centuries. The Rise and Fall of the Turkish Empire. Morrow, New York NY 1977, ISBN 0-688-08093-6.
  • Marcin Marcinkowski: Die Entwicklung des Osmanischen Reiches zwischen 1839 und 1908: Reformbestrebungen und Modernisierungsversuche im Spiegel der deutschsprachigen Literatur. Schwarz, Berlin 2007, ISBN 978-3-87997-342-2 (Digitalisat)
  • Josef Matuz: Das Osmanische Reich. Grundlinien seiner Geschichte. 2., unveränderte Auflage. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1990, ISBN 3-534-05845-3.
  • Donald Quataert: The Ottoman Empire, 1700–1922 (= New Approaches to European History. Band 17). Cambridge University Press, Cambridge u. a. 2000, ISBN 0-521-63328-1.
  • Thomas Scheben: Verwaltungsreformen der frühen Tanzimatzeit. Gesetze, Maßnahmen, Auswirkungen. Von der Verkündigung des Ediktes von Gülhane 1839 bis zum Ausbruch des Krimkrieges 1853 (= Europäische Hochschulschriften. Reihe 3: Geschichte und ihre Hilfswissenschaften. Band 454). Lang, Frankfurt am Main u. a. 1991, ISBN 3-631-43302-6 (Zugleich: Mainz, Universität, Dissertation, 1988).
  • Michael Ursinus: Regionale Reformen im Osmanischen Reich am Vorabend der Tanzimat. Reformen der rumelischen Provinzialgouverneure im Gerichtssprengel von Manastir (Bitola) zur Zeit der Herrschaft Sultan Mahmuds II. (1808–39) (= Islamkundliche Untersuchungen. Band 73). Schwarz, Berlin 1982, ISBN 3-922968-17-1 (Digitalisat).