Gülhaneediktet

Gülhaneediktet eller Gülhane Hatt-ı Şerif; (Rosenhus-ediktet) eller Tanzimât Fermânı (Reorganiseringsediktet) var en erklæring gitt av den osmanske sultan Abdülmecid I i 1839 og proklamert 3. november det år, og som innledet Tanzimât-perioden med reform og reorganisering i Det osmanske rike.

Edict of Gülhane.jpg

Erklæringen ble utstedt etter tilskyndelse fra den reformvennlige storvesir Mustafa Reşid Pasha. Den lovet reformer som avskaffelen som skattejordbruk, endring av vernepliktsbestemmelsene og innrømmelse av alle osmanske borgeres medborgerrettigheter uavhenging av deres religion eller etnisitet.[1] Målet med ediktet var å modernisere riket militært og sosialt slik at det kunne hevde seg bedre i forhold til de europeiske stormakter. Det var også det håp at man derved ville vinne i oppslutning i de deler av riket der misnøyen hadde bredt seg, som i de osmanskstrrte deler av det kristne Europa.

Gülhaneediktet, oppkalt etter parken Gülhane inntil Topkapipalasset i Istanbul, ble aldri fullt ut implementert.[2]

LitteraturRediger

  • Edward Shepherd Creasy, History of Ottoman Turks; From the beginning of their empire to the present time, 2 vols., London, Richard Bentley (1854-6); (1878); Beirut, Khayats (1961).

ReferanserRediger

  1. ^ Cleveland, William L; Bunton, Martin (2009). A History of the Modern Middle East (4th utg.). Westview Press. s. 83. 
  2. ^ Herbert J. Liebesny The law of the Near and Middle East readings, cases, and materials, Albany: State University of New York Press