Sylvia Salvesen (1890–1973)
Sylvia Salvesen (født Hellesen 25. januar 1890, død 19. juni 1973), også kjent som Sylvia Schou, var en norsk motstandskvinne under andre verdenskrig. Hun var med i en motstandsgruppe som hjalp flyktninger over til Sverige, ble arrestert og sendt til Grini fangeleir og konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland, der hun fikk smuglet ut navnelister over norske og danske fanger som så ble hentet ut med de hvite bussene.
| Sylvia Salvesen | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Anne Sylvia Selmer Hellesen 25. jan. 1890  | ||
| Død | 19. juni 1973[1] (83 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, memoarforfatter | ||
| Ektefelle | Harald Salvesen | ||
| Far | Thorvald Hellesen | ||
| Mor | Ida Hellesen | ||
| Søsken | Thorvald Hellesen Christian Preuthun | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Kongens fortjenstmedalje i gull (1965) | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerHun var barn av advokat Thorvald Hellesen og Ida Selmer,[2] og var dermed barnebarn av statsminister Christian Selmer. Salvesen var gift to ganger, først med Halvor John Schou, andre gang med professor Harald Salvesen, kong Haakons livlege.[3]
Hun var under navnet Sylvia Schou aktivt med i organiseringen av Barselhjemutstillingen, en utstilling som viste at morsrollen, kvinnehelse og spedbarnsstell var offentlige anliggender, ikke noe som bare hørte hjemme i den private sfæren. Utstillingen ble først vist i Bøndernes Hus i Kristiania våren 1916, og senere andre steder i landet. Den skulle også bidra til innsamling av penger til å opprette Barselhjem for å trygge mor og barns helse i barseltiden. Barselhjemutstillingens leder var Katti Anker Møller.[4]
Hun opprettet Bråten barnehjem i Frogn i 1920 med plass til tre foreldreløse piker.
Hun grunnla motesalongen Sylviane i 1921. Forretningen skiftet navn til Sylvian i 1925. Fra 1921 til 1928 lå den i Akersgata 16 (Athenæum).[5] [6] Frem til nedleggelsen i årsskiftet 1934-35 hadde forretningen adresse i Bogstadveien 52.[7] Da forretningen ble lansert i november 1921, ble det arrangert mannekengoppvisning på Hotel Bristol med klær fra Sylviane.[8] Invitasjonene var tegnet av den franske maleren Helene Perdriat, som var gift med en av Sylvia Salvesen brødre, kunstmaleren Thorvald Hellesen. Thorvald Hellesen designet på sin side stoffer til søsterens motehus.[9]
Perdriat og Hellesen var flere ganger i Norge. I 1919 bodde de hos Schou på Solstua på Voksenåsen, sammen med den franske maleren Ferdinand Leger, som var Thorvald Hellesens nære venn og hadde fulgt med til Oslo for å overvære åpningen av Hellesens separatutstilling i Tivoli i 1919.[10] Perdriat stilte ut parallelt ut i Kunstnerforbundet.[11]
Hun arrangerte utstillingen Barnets Vel i Oslo i 1921, blant annet i samarbeid med byens skolelegesjef Carl Schiøtz.[12] Dronning Maud tegnet barneværelset vist på utstillingen.
I 1926 holdt Salvesen radiokåseri om moter i «Husmortime».[13]
Motstandsarbeid under andre verdenskrig
redigerUnder andre verdenskrig var hun med i motstandsarbeid i gruppen K.B. (Kongens budbringere) og hjalp til med å få folk over til Sverige.[3]
I 1942 ble Salvesen arrestert. Hun ble sendt til Grini fangeleir. Der satt hun til hun i juli 1943 ble sendt med fangeskipet «Monte Rosa» til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland.[14] Derfra fikk hun smuglet ut lister over norske og danske fanger.[15] Listene havnet hos svensk Røde Kors og Folke Bernadotte, som organiserte de hvite bussene for å hente norske og danske fanger fra konsentrasjonsleirene. I 1947 publiserte hun boka Tilgi – men glem ikke (Aschehoug). Den kom på engelsk med tittelen Forgive – but do not forget (Hutchinson, 1958).
Etter krigen
redigerSalvesen eide gården Egeberg ved Drøbak. Her fikk hun etter krigen bygget krigsinvalidhjemmet Solhøgda, opprinnelig tenkt for kvinner som hadde sittet i fangenskap i Tyskland.[16]
I 1955 ble Salvesen valgt inn som medlem i ledelsen i Erstatningsrådet, en interesseorganisasjon som skulle arbeide for erstatning fra den tyske stat til nordmenn som hadde vært politiske fanger under andre verdenskrig.[17]
Salvesen var venn av kong Haakon og dronning Maud. Et broderi med kong Haakons monogram innsydd i kongens pelsjakke knyttes til Salvesen.[3] Pelsjakken er utstilt på Skimuseet i Oslo. Broderiet er omtalt i Karin Bergs bok Broderiet i kongens jakke (Schibsted, 2010).
Utmerkelser
redigerSalvesen fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i 1965.[18]
Verk
rediger- Tilgi – men glem ikke, Aschehoug, 1947 [19]
- Forgive – but do not forget, Hutchinson, 1958
Referanser
rediger- ^ Morgenbladet, type referanse dødsannonse, utgitt 23. juni 1973[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Sylvia Salvesen 60 år». Morgenbladet, 25. januar 1950.
- ^ a b c Korsvold, Kaja: «Broderte med livet som innsats», Aftenposten, 7. februar 2011, seksjon kultur, s. 6.
- ^ «Aksjeinnbydelse fra komiteen bak Barselhjemutstillingen». Besøkt 1. februar 2021.
- ^ Kjellberg, Anne (1995). Dronning Maud : et liv - en motehistorie. Grøndahl Dreier. s. 128–129.
- ^ Kjellberg, Anne (2000). Mote : trender & designere Oslo 1900-2000. Huitfeldts forlag. s. 30.
- ^ (no-nb_digitidsskrift_2018013081116_001) «Damekonfeksjon» Sjekk
|url=-verdien (hjelp). Oslo Adressebok 1933 Vol. 55: s. 2176. - ^ Eva (18. november 1921). «High Life». Morgenbladet: 9.
- ^ Hagen, Maren Kvamme (26. mars 2023). «Nordmannen som hang med Picasso». NRK (på norsk nynorsk). Han lagde også mønster til klede og tapet, mellom anna for systera, som hadde starta Sylvian, eit av Noregs første motehus, og hadde veninna dronning Maud på kundelista. Besøkt 27. mars 2023.
- ^ Gjessing, Steinar (07.04.2019). «"Hellesen, Léger og Norge"». Besøkt 29. januar 2021.
- ^ Mæhle, Ole (1960). Streiftog og glimt : fra Kunstnerforbundets første 50 år. Gyldendal Norsk Forlag. s. 144.
- ^ Schou, Sylvia (3. mai 1921). «Barnets vel - barnets utstilling». Dagbladet.
- ^ «Oslo Kringkasting». Arbeiderbladet. 23. september 1926. s. 6. «Kl. 9: "Husmortime" Sylvia Schou: Kåseri om "Nye moter"»
- ^ «Kong Haakon VIIs pelsjakke». Akershus Amtstidende, 18. november 2011.
- ^ Ottosen, Kristian: Kvinneleiren. Historien om Ravensbrück-fangene, Oslo: Aschehoug, 1991, s. 221–225.
- ^ Lid, Jon og Andreas Riis (1959). «Studentene fra 1909». Besøkt 29. januar 2021.
- ^ «Tysklandsfanger oppretter nytt erstatningsråd». Aftenposten 7. november 1955 (krever abonnement). Besøkt 12. oktober 2020.
- ^ «Tildelinger av ordener og medaljer», Kongehuset.
- ^ [1] digitalbibl