Erstatningsrådet
Erstatningsrådet for tidligere politiske fanger i Norge (kortform Erstatningsrådet) var en interesseorganisasjon opprettet i 1955 med formål å arbeide for at den tyske stat skulle gi erstatning til nordmenn som hadde vært politiske fanger under andre verdenskrig.
Organisasjonen forsøkte å påvirke den norske og den tyske stat til å inngå en avtale om en erstatningsordning, den utarbeidet forslag til retningslinjer for erstatning, etablerte register over fanger og hjalp til med å gjennomføre søknadsprosesser. Erstatningsrådet ble ledet av et arbeidsutvalg og hadde lokalkomitéer flere steder i landet.
En samlet erstatningssum på 60 millioner tyske mark ble utbetalt fra Tyskland til Norge i 1960 og deretter fordelt av norske myndigheter. Erstatningsrådet hadde representanter i fordelingskomiteen. Arbeidet til Erstatningsrådet ble avsluttet 1961/1962.
Organisasjonen blir dannet
redigerPrinsipp for erstatning fra Tyskland til allierte stater var blitt fastsatt i Parisavtalen fra 1946. Da enkeltindivider utenfor Tyskland begynte å stille krav om erstatning for krigsskade, hevdet den tyske stat først at slike krav måtte regnes som avskrevet, etter at de enkelte statene hadde fått erstatning i henhold til Parisavtalen.[1] I Norge godtok ikke Utenriksdepartementet dette og framholdt at individuelle erstatningskrav ikke var frafalt, men bare utsatt til endelige fredsforhandlinger.
Etter andre verdenskrig var en rekke foreninger blitt opprettet i Norge for å arbeide for tidligere krigsfanger, for eksempel Fangesambandet, Griniklubben, Kvinnelige tysklandsfangers forening og Sachsenhausfangenes forening. Flere av disse hadde tatt opp krav om erstatning fra den tyske stat. På et møte med 150 tidligere fanger i Oslo 6. november 1955 ble det besluttet å opprette et utvalg som skulle samarbeide med alle foreningene, samt presse og norske myndigheter, om å fremme erstatningskravet. Opprettelsen av rådet skapte strid på møtet, da flere mente at arbeid som alt var startet i foreningene, burde videreføres. Det ble likevel et stort flertall for å opprette rådet. Som formann ble valgt Lauritz Sand, nestformann Jonas Myhre og medlemmer Deichmann Sørensen, Ulf Knutsen, Sylvia Salvesen og Leif Norstrand.[2]
På et tilsvarende møte i Stavanger 6. desember 1955 besluttet 80 tidligere fanger å slutte seg til Erstatningsrådet, mot bare to stemmer.[3]
Lauritz Sand døde i 1956, og Sylvia Salvesen overtok da lederansvaret.[4] Senere i 1956 fungert Leif Nordstrand som leder.[5]
Arbeid for erstatning
redigerEtter tysk erstatningslov gjort gjeldede fra 1953, hadde politiske fanger krav på erstatning. Krav for å kunne søke erstatning var imidlertid en bostedsadresse i Tyskland pr 1. januar 1947.[6] Fristen for å søke erstatning var satt til oktober 1956. Erstatningen var på 150 tyske mark per måned med frihetsberøvelse.[7] Erstatningsrådet arbeidet for at loven skulle endres til også å bli gjort gjeldede for norske politiske fanger. Primært mente organisasjonen at det var norske styresmakter som måtte formidle kravene til Tyskland.
Søknadsskjemaene for tyske fanger ble i 1955 formidlet også til norske fanger og i året etter samlet inn i utfylt stand.[8] Det ble gjort et stort arbeid lokalt og sentralt for å registrere tidligere fanger, formulere søknader på tysk og sørge for nødvendige attester. Skjema ble fordelt både blant tysklandsfanger og fanger i norske leire. Erstatningsrådet nedsatte også en arbeidsgruppe bestående av Erling Berg Pedersen og Egill Wendelboe Aarø for å formulere et samlet krav fra norske fanger.[4]
Tilsvarende organisasjoner var opprettet i en rekke andre europeiske land, og alle disse ble samlet til et internasjonalt møte i byen Esch sur Alzette i Luxembourg i mars 1958, for å bli enige om kravene til Tyskland. Erling Berg Pedersen representerte Erstatningsrådet på dette møtet.[4] Utenom Norge og vertslandet Luxembourg var det med representasjon fra Frankrike, Belgia, Danmark, Østerrike og fra motstandsbevegelsen i Tyskland.[9]
Arbeidet for å fremme erstatningskrav var kontroversielt, også blant tidligere fanger.[4] Mange mente også at det var uverdig å kreve erstatning. Andre uttrykte redsel for å skade tysk økonomi under gjenoppbyggingen. En tydelig motstander mot kravene var advokat Trygve Wyller i Stavanger, som selv hadde vært NN-fange. Den norsk regjeringen var også først sterkt negativ til kravene, og verken Einar Gerhardsen eller Trygve Bratteli ville motta representanter fra organisasjonen. Utenriksminister Halvard Lange var imidlertid positivt innstilt. Både Gerhardsen, Bratteli og Lange hadde opphold i tyske fangeleire.
Da det ble kjent i 1956 at det tyske firmaet IG Farben ville betale ut erstatning til fanger i fra konsentrasjonsleirer, vurderte Erstatningsrådet også å stille krav til tyske firma.[5]
Andre land i Europa sendte Tyskland krav, endte det med at også den norske regjeringen videresendte de samlede kravene fra Erstatningsrådet. Åtte NATO-land - Danmark, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Belgia, Hellas, Luxembourg og Norge - sendte 21. juni 1956 en felles note til Forbundsrepublikken Tyskland, med forslag om å opprette en felles tysk-alliert kommisjon for å utrede erstatningsspørsmålet. Kommisjonen skulle forsøke å finne er ordning der tidligere fanger som ikke oppfylte krav til bostedsadresse likevel kunne få en rimelig erstatning, kanskje uten å måtte endre tysk lov. Et problem var hvordan staten Vest-Tyskland kunne stille seg til krav for forhold der hele Tyskland var ansvarlig, ikke minst fordi mange av tysklandsfangene hadde oppholdt seg i det som nå var Øst-Tyskland. Norske myndigheter ville ikke stille krav før en eventuell kommisjon var etablert.[6] Vest-Tyske myndigheter svarte med et note først den 8. desember 1958, der de uttrykte vilje til å betale en samlet erstatningssum til fangene i hvert land. For norske fanger kunne beløpet ligge mellom 60 og 80 millioner tyske mark.[10] Svarnoten ble oppfattet som om de tyske myndighetene ville betale basert på veldedighet, og Erstatningsrådet var ikke fornøyd med vilkårene som ble skissert.[11]
I 1958 ble 12 000 individuelle krav oversendt fra Erstatningsrådet til myndighetene i Bonn.[12]
Fordeling av erstatning
redigerEn avtale med Tyskland om erstatning ble inngått av norske styresmakter høsten 1959, og Erstatningsrådet uttrykte glede over avtalen.[13] I henhold til avtalen sendte Tyskland en samlet erstatning 60 millioner tyske mark, eller om lag 102 millioner norske kroner, til norske styresmakter i 1960.[4][14] Erstatning skulle utbetales for 1) Tapt liv (til etterlatte); 2) Invaliditet; 3) Frihetsberøvelse.
En norsk komité fikk i oppgave av Regjeringen å fordele midlene, men Erstatningsrådet ble ikke representert i denne komiteen. Dette vakte sterk uro blant mange tidligere fanger, og påtrykk fra Erstatningsrådet førte til at komitéen likevel fikk to representanter fra rådet, Leif Nordstrand og Finn Mæland.
Formannen i Stortingets Sosialkomité, Kjell Bondevik, uttalte at det ville bli nødvendig for alle fanger å søke på nytt, og dette vakte også mange protester.[15] Erstatningsrådet mente at den registreringen som alt var gjort, burde være tilstrekkelig.
Retningslinjer for utbetaling ble presentert høsten 1960. Disse fulgte i hovedsak forslaget fra Erstatningsrådet, men avvik fra disse ved å innføre en gradert utbetaling, avhengig av hvilke leire den enkelte hadde vært i. Alle som gjorde krav på erstatning måtte sende inn søknad på nytt, med frist 8. august 1960. Erstatningsrådet oppfordret fanger som ikke ville gjøre krav på erstatning om likevel å søke, og så overføre midlene til en oppgitt bankgiro. Pengene ville da gå til støtte for krigsinvalidehjemmet Bæreia ved Kongsvinger og til rekreasjonshjemmet for kvinnelige tidligere fanger Solhøgda ved Drøbak.[14]
Referanser
rediger- ^ «Erstatningskravet fra de norske tysklandsfangene må fremmes». Stavanger Aftenblad 14. mars 1956 (krever abonnement). Besøkt 8. oktober 2020.
- ^ «Tysklandsfanger oppretter nytt erstatningsråd». Aftenposten 7. november 1955 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020.
- ^ «Tysklands-fanger fra Rogaland vil delta i det nye erstatningsråd». Aftenposten 8. desember 1955 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020.
- ^ a b c d e : E. Berg Pedersen: Sterkere enn .... s.172ff
- ^ a b «Erstatningsrådet vil fremme krav mot tyske firma». Aftenposten 5. juli 1956 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020.
- ^ a b «Felles opptreden av de åtte land ved et erstatningsoppgjør». Aftenposten 29. juni 1956 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020.
- ^ «De norske Tyskland-fangene hadde 60,000 fangeår». Stavanger Aftenblad 2. desember 1955 (krever abonnement). Besøkt 8. oktober 2020.
- ^ «Det nye erstatningsråd vil ha endret tysk lov om oppgjør til krigsofre». Aftenposten 1. desember 1955 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020.
- ^ «Norsk linje for fange-erstatning vedtatt på kongress i Luxembourg». Stavanger Aftenblad 26. mars 1958 (krever abonnement). Besøkt 8. oktober 2020.
- ^ «KZ-fangene henvender seg til myndighetene». Aftenposten 4. mars 1959 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020.
- ^ «Svarnoten er en hån mot nazismens ofre». Stavanger Aftenblad 18. mars 1957 (krever abonnement). Besøkt 8. oktober 2020.
- ^ «12000 personlige erstatningskrav er oversendt Bonn». Aftenposten 8. november 1958 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020.
- ^ «"Retten har seiret"». Aftenposten 8. august 1959 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020.
- ^ a b «Fangeerstatningen». Aftenposten 1. august 1960 (krever abonnement). Besøkt 10. mars 2020.
- ^ «Krigsfangene vil skånes for skjemaer og ny registrering». Stavanger Aftenblad 8. mars 1960 (krever abonnement). Besøkt 8. oktober 2020.
Litteratur
rediger- Sterkere enn natt og tåke (2000). Erling Berg Pedersen. Stavanger: Dreyer. ISBN 82-7096-324-0.