Stridsvognsbevæpning
Stridsvognbevæpning består av et hovedskyts, vanligvis en kanon, og sekundære våpen som maskingevær og røykgranatkastere.
Hovedskyts rediger
Kanonen rediger
Alle moderne stridsvogner er bevæpnet med en kanon. Stridsvognkanoner er de mest grovkalibrede våpen i bruk i landstridsføring, hvis man ser bort fra noen artillerivåpen. Selv om kaliberet ikke har gått opp vesentlig siden andre verdenskrig så er moderne stridsvognkanoner teknisk overlegne. De vanligste kalibrene er 120 mm for vestlige stridsvogner og 125 mm for tidligere østblokk-materiell. De fleste stridsvognkanoner i dag er glattløpede, med kanonene til britiske og indiske styrker som nevneverdige unntak.
De første stridsvognkanonene var utviklet fra lette artillerikanoner. De hadde lav utgangshastighet på granaten, og fyrte høyeksplosive granater. Dette var tilstrekkelig for rollen stridsvogner hadde under første verdenskrig, nemlig å støtte infanteriet. Denne tankegangen var rådende til et stykke ut i mellomkrigstiden.
På 1930-tallet begynte to klasser av stridsvogner å krystalliseres. Infanteristøttevogna beholdt sitt klassiske skyts, men en ny klasse vogner som skulle bekjempe andre stridsvogner dukket opp. Britene kalte disse cruiser tanks. Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde disse rundt 37 mm hovedskyts. I løpet av krigen ble det nødvendig med stadig kraftigere og kraftigere kanonen, og kaliberet økte fra 37 mm gjennom 50 og 75 mm opp til rundt 90 mm mot slutten av krigen. Løpene ble også lengre og lengre for å gi prosjektilene nødvendig utgangshastighet.
Etter krigen var kalibere fra 90 til 115 mm enerådende, før 120 og 125 mm kanoner ble vanlige fra 1970-tallet. Infanteristøttevogna og både de lette og de tunge stridsvognene forsvant, og igjen sto det som tidligere var den middelstunge stridsvognen, nå enerådende. Flere faktorer bidro til at utviklingen hadde slakket av. En faktor var stadig bedre ammunisjon, og en annen var at mengden pansring på stridsvogner ikke fulgte samme utvikling som tidligere.
Nesten alle stridsvognkanoner hadde riflet løp, før Sovjetunionen, Tyskland og USA på 1960-tallet utviklet glattløpede kanoner. I dag er nesten alle stridsvognkanoner glattløpede.
Ammunisjonen rediger
Kanonen kan fyre av flere forskjellige typer ammunisjon. De vanligste i dag er pilammunisjon og høyeksplosive granater. Pilammunisjon består av en penetrator med mindre kaliber enn løpet, og et prosjektilhylster kalt drivspeil (engelsk sabot) rundt denne. Penetratoren består av et svært hardt stoff, vanligvis utarmet uran eller wolframkarbid, og er spiss og stabilisert i flukt av finner. Pilammunisjon omtales som regel som kinetisk ammunisjon eller APFSDS, et akronym for Armour-Piercing, Fin-stabilised, Discarding Sabot. Eksplosive granater deles som regel mellom HEAT (High Explosive Anti Tank), som bygger på hulladningsprinsippet, og HEP (High Explosive Plastic) som inneholder en mengde plastisk sprengstoff som detoneres ved treff. Sistnevnte brukes som regel mot harde mål som bunkere, som for det meste er laget av andre materialer enn metall.
Sekundærskyts rediger
Vanligvis bærer stridsvogner andre våpen for forsvar mot infanteri eller fly. Oftest er dette en 7,62 eller 12,7 mm maskingevær montert koaksialt langs hovedvåpenet. Et par franske stridsvogner (AMX-30 og AMX-40) har brukt en 20 mm maskinkanon her. I tillegg har mange stridsvogner et maskingevær for vognkommandøren eller laderen på taket av tårnet.
Amerikanske og russiske 12,7 mm eller 14,5 mm maskingevær er også i stand til å bekjempe lettpansrede kjøretøy på kort hold.
Noen stridsvogner har blitt bygget om til spesialroller og har hatt uvanlig bevæpning slik som flammekastere, rakettkastere eller kortholds bombekastere. I den tidligere østblokken ble flere vogner utstyrt med muligheten for å fyre panservernmissiler gjennom løpet på kanonen. Dette var for å øke rekkevidden, da hovedskytset ikke kunne skyte presist ut til de avstandene et missil kunne.
Sikter og ildledelse rediger
I begynnelsen ble våpnene siktet gjennom enkle optiske sikter. Avstander ble i begynnelsen estimert, noen ganger med hjelp av siktet. Senere ble stereoskopiske avstandsmålere introdusert, og disse forble standard fram til laseravstandsmåler ble innført. Presisjonen var ikke så god, og skyting under bevegelse var praktisk umulig.
Moderne stridsvogner har en rekke systemer for å få til mer presis beskytning og kunne skyte mens vognen er i bevegelse. Gyroskoper stabiliserer løpet på kanonen, det vil si at det automatisk kompenseres for vognens bevegelser. For skytteren ser det ut som om kanonen ligger stille i forhold til målet, mens vognen beveger seg. Under andre verdenskrig hadde man stabilisering kun i horisontalplanet, men mot slutten av krigen og etterpå ble stabilisering i flere plan raskt standardutstyr. Moderne stridsvogner stabiliserer skytters hovedsikte, og "tvinger" kanonen til å følge siktets bevegelser. Dette gir en mye bedre stabilisering enn tidligere stabilisering, som prøvde å stabilisere selve kanonen.
Sensorer og datamaskiner hjelper til med avstandsmåling og sikting, med faktorer som lufttemperatur, luftfuktighet, kanonens temperatur, hastigheten til stridsvognen og hvor slitt løpet er.
Nattsikter av forskjellig slag gjør også stridsvognen i stand til å kjempe om natten. Under andre verdenskrig kom de første nattsiktene. Disse besto av infrarøde lyskastere og sensorer. Infrarødt lys er usynlig for det menneskelige øye, men med sensoren kunne man bruke lyskasteren til å se målet. Ulempen er at straks fienden har en infrarød sensor, så synes den som bruker lyskasteren svært godt i terrenget. På 1970-tallet ble passive termiske sikter vanlig, altså et sikte som ser varmestråling uten at man behøver en infrarød lyskilde. I dag er en kombinasjon av lysforsterkere og termiske sikter vanlige på stridsvogner.
Laserbelysere kan gjøre stridsvognen i stand til å dirigere ild fra andre.