Wolframkarbid

kjemisk forbindelse

Wolframkarbid, er et svært hardt materiale som består av wolfram og karbon og forekommer i de to formene WC og W2C (wolframsemikarbid). Wolframkarbid er den vanligste karbiden i hardmetall hvor den da kombineres med en metallisk bindfase (ofte kobolt).[1]

Bor av wolframkarbid.

EgenskaperRediger

Wolframkarbid er veldig hardt (cirka 9 på mohs hardhetsskala) og tungt (massetetthet 15.63 g/cm³). Det er også veldig motstandsdyktig mot syrer, og kun fluorgass eller en blanding av fluorsyre og salpetersyre kan angripe wolframkarbid ved romtemperatur. Den har høyt smeltepunkt (2870 °C), men begynner å oksidere i luft ved 550 °C og av klorgass ved 400 °C. Wolframkarbid har også veldig lav resistivitet (0.2 μΩm).

FremstillingRediger

Wolframkarbid framstilles gjennom oppvarming av wolfram og karbon til mellom 1400 og 2000 °C. Det finnes også metoder man tar utgangspunkt i wolframhexafluorid eller wolframhexaklorid og foretar en redoksreaksjon med for eksempel hydrogen og med metan eller metanol som karbonkilde.

Ved fremstilling av hardmetall presses pulveret som dannes så sammen til valgfri form, og sintreres deretter med nikkel eller kobolt som bindemiddel.

BrukRediger

På grunn av sin høye varmebestandighet anvendes wolframkarbid i skjærende verktøy til fresing, dreiing og boring. Grunnet sin hardhet, og høye massetetthet, anvendes den også i panserbrytende ammunisjon. Wolframkarbid forekommer også i tupper i piggdekk. I den senere tid har wolframkarbid også blitt brukt i smykker og ringer, ofte med innsatte edelstener. En ulempe med ringer av wolframkarbid er at de ikke kan kappes og loddes om for å justere ringstørrelsen.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ MMS Hb 6, Pulverteknik, ISBN 91-7162--395-7, (1995), Läst 12 januari 2015