Strømkrigen (fra engelsk War of the Currents eller Battle of Currents) var en serie av hendelser rundt innføringen av konkurrerende elektriske kraftoverføringssystemer på slutten av 1880-årene og begynnelsen av 1890-årene. Hendelsene omfattet kommersiell konkurranse, debatt om sikkerhet og media-/propagandakampanjer, der Edison Electric Light Company promoterte likestrøm og Westinghouse Electric Company baserte sitt konkurrerende kraftsystem på vekselstrøm. Dette skjedde samtidig med utviklingen av vekselstrøm og standardiseringen av denne (som allerede var i bruk av flere amerikanske og europeiske kraftselskaper)[1], som var en sterk konkurrent til distribusjonssystemer basert på likestrøm. Tre aspekter smeltet sammen til denne «krigen»: Åpen konkurranse som involverte de store elektrotekniske selskapene og deres systemer, en generell frykt blant folk for å dødelig elektrisk støt fra vekselspenning, samt hendelser i forbindelse med innføringen av den elektriske stol.[2]

Den amerikansk oppfinneren og forretningsmannen Thomas Edison etablerte det første investoreide kraftselskapet i 1882, som var baserer på likestrøm.
Den amerikanske entreprenør og ingeniør George Westinghouse innførte en rival med sitt kraftsystem for vekselstrøm i 1886.

Innføringen av storskala utendørs belysning med systemer for lysbuelamper kom for fullt på slutten 1870-årene,[3] der noen av systemene ble drevet med høyspent vekselstrøm. I 1882 kom Thomas Edison (1847-1931) med et distribusjonssystem basert på likestrøm med lav spenning beregnet for bruk innendørs i forretninger og boliger som et alternativ til olje- og gassdrevet belysning. George Westinghouse (1846-1914) konstruerte i 1886 et distribusjonssystem basert på vekselstrøm som tok i bruk transformatorer for å transformere opp spenningen for langdistanse overføring for deretter å trappe den igjen ved forbruksstedet. Dette var et mer effektivt og billigere system som konkurrerte i markedet som Edisons system var utviklet for å betjene. Flere andre selskaper som baserte seg på vekselstrøm bygget også ut kraftsystemer, dermed sprede bruken av vekselstrøm seg raskt. Edisons selskap proklamerte i 1888 at vekselstrøm var farlig og dårligere enn deres patenterte system for likestrøm.

Våren 1888 oppstod en mediefurore etter en rekke dødsfall forårsaket av stolpemontert høyspent vekselstrømslinjer i New York City og andre steder. Dette ble tilskrevet grådigheten til de lokale lysverkene. I juni samme år ble elektroingeniør Harold P. Brown (1857-1944) i New York kjent som motstander av bruk av vekselstrøm. Han hevdet at de vekselstrømsbaserte lysverkene setter publikum i fare ved bruk av høye spenninger, samt at installasjonen skjer på en slurve måte. Browns kampanje fikk umiddelbart støtte av Edison og hans selskap. Edison prøvde å hjelpe Brown i den offentlige diskusjonen ved å gi elektrisk støt med vekselstrøm til dyr for å bevise dette var mer farlig enn likestrøm. Dokumenter fra denne tiden har vist at det ble inngått en sammensvergelse mellom Edisons Company og Brown for å forsøke å begrense bruken av vekselspenning: Edisons bistod Brown i forsøk på å presse gjennom lovgivning for å kontrollere og sterkt begrense installasjoner med vekselspenning. Konkret gikk dette ut på å begrense den høyeste spenningen som kunne tillates, noen som ville gjøre vekselstrømsystemer til ineffektive kraftsystemer. Edisons ga også teknisk assistanse til Brown med å utføre tester for å vise at vekselstrøm ville være det beste systemet til å drive den nye elektriske stol. I ledtog med Brown og Thomson-Houston Electric Company sørget de for at den første elektriske stolen ble drevet av en vekselstrømsgenerator fra Westinghouse.

Slutten av 1880-årene var en periode med industriell konsolidering og i 1890 hadde over et dusin elektrotekniske selskaper fusjonert sammen til bare tre enheter: Edison (nå Edison General Electric), Thomson-Houston, og Westinghouse. I begynnelsen av 1890-årene genererte Thomson-Houston og Westinghouse overskudd som langt oversteg det likestrømbaserte Edison Company. I denne perioden forlot Thomas Edison sin virksomhet basert på elektrisk distribusjon. Det selskapet som han opprinnelig hadde grunnlagt gikk over til vekselstrøm som sin foretrukne teknologi. Edison Electric institusjonelle motstand mot vekselstrøm tok slutt i 1892 da de fusjonerte med selskapet som hadde blitt deres største konkurrent, nemlig Thomson-Houston. Denne fusjonen ga ledelsen av Thomson-Houston kontroll over et nytt selskap, nemlig General Electric. Sammenslåingen av Edison Company (sammen med betydningsfulle patenter for belysning) med Thomson-Houston (og dets patenter for systemer for vekselstrøm) resulterte i et selskap som kontrollerte tre fjerdedeler av den amerikanske elektrotekniske industrien.[4][5] Westinghouse vant anbudet for å levere elektrisk kraft til World's Columbian Exposition i 1893. Senere samme år vant selskapet den første kontrakten med Niagara Falls. Selskapets ledelse innenfor den elektrotekniske industrien ble raskt redusert ved at senere kontrakter blir delt med General Electric.

Som resultat av overgang til vekselspenning ble prisen på elektrisk kraft redusert, men kraftsystemer basert på likestrøm fortsatte å eksistere gjennom store deler av 1900-tallet.[6]

Bakgrunn rediger

 
Meget kraftig belysning med lysbuelampe (slik som denne i 1882 i New York) kunne bare brukes utendørs eller i store innendørs rom der de kunne monteres langt vekk fra folks siktelinje.

Strømkrigen vokste frem som resultat av utviklingen av to konkurrerende belysningssystemer nemlig lysbuelampen som ble drevet med vekselstrøm og glødelampen som benyttet likestrøm.[7] Begge fortrengte systemer for gasslamper, dermed tar lysbuelamper over belysningen av store utendørsområder og gatebelysning, mens glødendelamper erstatte gass for belysning i bedrifter og boliger.

Belysning med lysbuelamper rediger

Lysbuelampen var den første typen elektrisk belysning som ble brukt i stor utstrekning. Disse lampene var kjent siden tidlig på 1800-tallet, men først på slutten av 1870-årene begynte en å installere disse i byene som del av store systemer drevet av sentrale kraftstasjoner. Disse lysanleggene ga ekstremt sterkt lys og var i stand til å lyse opp hele gater, fabrikkområder eller store rom. Anleggene trengte høye spenninger (over 3000 volt) og fungerte ofte best med vekselstrøm.[8]

Vekselstrøm hadde vært under utvikling en stund i Europa med bidrag fra oppfinnere som Sebastian Ziani de Ferranti, Lucien Gaulard, John Dixon Gibbs og Galileo Ferraris, samt den ungarske maskinfabrikken Ganz. Ved anvendelse av høye spenninger kunne en sentral kraftstasjon levere elektrisitet til et stort område, med en radius på opptil 10 km.[9] Overføringskapasiteten til en ledning er blant annet begrenset av dens lengde, tverrsnitt og spenning. Høy spenning er derfor en fordel for overføring av store effekt mengder over lange avstander.

1880 ble det etablert flere store installasjoner med lysbuelamper i flere amerikanske byer, blant annet en kraftstasjon levert av Brush Electric Company i desember 1880. Denne forsynte en rundt 3 km lang kraftlinje med spenning på 3500 volt på Broadway i New York for demonstrasjon av lysbuelamper.[10][11] Ulempen med lysbuelamper var blant annet mye vedlikehold, dessuten at de summet, blafret og utgjorde en brannfare. Dermed var de egentlig bare egnet for utendørs belysning. På grunn av de høye spenningene som ble brukt var de også farlige å arbeide med.[12]

Edisons likestrømsbaserte elektrotekniske selskap rediger

 
Arbeidere grave ned kraftledninger for Edison Illuminating Company under gatene i New York i 1882. Denne kostbare forlegningesmåten skulle komme til å spille i Edisons favør i det offentlige ordskiftet etter flere dødsfall som ble forårsaket av luftledninger med høyspent vekselstrøm.[13]

I 1878 så Thomas Edison et marked for et system som kunne bringe elektrisk lys direkte inn i abonnentenes fabrikker eller boliger, et nisjemarked som ikke var tjent med lysbuesystemer.[14] I 1882 ble det investor-eide selskapet Edison Illuminating Company etablert i New York. Edison utviklet sitt lysverk for å konkurrere med de allerede etablerte gassverkene for belysning. Systemet var basert på tilførsel av 110 volt likestrøm, noe som er en relativt lav spenning, for å drive glødelampen som han selv hadde oppfunnet. Edisons likestrømssystemer ble solgt til flere byer over hele USA. Dermed ble disse systemene en standard der Edison kontrollerte all teknisk utvikling, samtidig som han holder alle de viktige patenter.[15] Likestrøm fungerte godt for glødelamper. Dessuten kunne systemer med likestrøm brukes direkte sammen med batterier. Dette ga verdifull lastutjevning og reservestrøm ved avbrudd i forsyningen fra kraftstasjonen. En annen fordel var at likestrømsgeneratorene enkelt kunne parallellkobles. På grunn av dette kunne antallet generatorer varieres ved inn- og utkobling, slik at en får bedre økonomisk drift ved å tilpasse antall maskiner i drift etter som belastningen går opp og ned. Dermed fås også bedre pålitelighet. Edison hadde også oppfunnet en strømmåler for at kundene kunne bli fakturert for sitt eksakte forbrukt energi.

Likestrøm fungerte også utmerket for elektriske motorer, en fordel som likestrøm ville ha gjennom hele 1880-årene. Til tross for mange eksperimenter og utvikling greier hverken Nikola Tesla (1856-1943) eller andre å utvikle en fungerende vekselstrømsmotor før strømkrigen går mot slutten.[16] Ikke før begynnelsen av 1890-tallet kommer gjennombruddet med vekselstrømsmotorer.

Den store ulempen med Edisons system for likestrøm var at det benyttet den samme lave spenningen hele veien fra kraftstasjon til forbruker, noe som ga en relativt kort rekkevidde for overføringene. For å holde størrelsen på de kostbare kobberlederne nede måtte nemlig kraftstasjonene være plassert midt i befolkningssentra og kunne bare forsyne abonnementene opptil 1 km fra anlegget.

Utviklingen av transformatoren rediger

Utdypende artikkel: Transformator#Historisk utvikling

 
Den ungarske "ZBD"-gruppen (Károly Zipernowsky, Ottó Titusz Bláthy, Miksa Déri) var oppfinnerne av den første effektive transformator med lukket jernkjerne. De tre oppfant også det moderne kraftfordelingssystem: I stedet for seriekobling av lastene som i tidligere systemer med vekselsstrøm kobler de forbruksapparatene i parallelt.

Fra 1880 og utover fikk vekselstrøm en ekstra fordel med utvikling av funksjonelle transformatorer som tillatte at den elektriske energien som overføres blir opptransformert til mye høyere spenninger. Ved sluttbrukerne ble det satt inn transformatorer som nedtransformerer den spenningen til nivåer tilpasset forbrukerapparatene. Bruk av induksjonspoler for å overføre elektrisitet mellom elektriske kretser hadde eksistert i 40 år, med Pavel Jablotsjkov (1847 -1894) som den første bruker av disse i belysningsanlegg i 1876. Lucien Gaulard (1850-1888) og John Dixon Gibbs (1834-1912) lyktes i 1882 å lage en transformator, men deres enkel konstruksjonen hadde liten virkningsgrad.[17] En prototype på en transformator med høy virkningsgrad og lukket jernkjerne ble gjort av den ungarske «ZBD-gruppen», bestående av Károly Zipernowsky (1853-1942), Ottó Titusz Bláthy (1860-1939) og Miksa Déri (1854-1938). Disse arbeidet for maskinfabrikken Ganz da de gjorde sin oppfinnelse i 1884.[18][19] Den nye transformatoren til «ZBD-gruppen» var 3,4 ganger mer effektiv enn utgavene uten jernkjerne som Gaulard og Gibbs hadde konstruert.[20] Deres patenter inkludert en annen viktig innovasjon, nemlig å la forbruksapparater være parallellkoblet, i motsetning til seriekobling som tidligere var vanlig.[21][22] Ottó Bláthy oppfant også den første strømmåler for vekselspenning.[23][24][25][26] Kraftsystemet utviklet ved Ganz fikk vidden omtale og ble ansett som driftsikkert etter at Ganz hadde stått bak elektrifiseringen av Roma i 1886.[27]

Westinghouse tar del i utviklingen av systemer for vekselstrøm rediger

 
Westinghouse Electric Companys katalog fra 1888 som annonsering deres «Alternating System».

I Nord-Amerika engasjerte oppfinneren og entreprenøren George Westinghouse seg i virksomhet med elektrisk belysning i 1884. Han begynte da å utvikle et system for likestrøm og hyret William Stanley for å arbeide med dette. Westinghouse ble klar over de nye europeiske vekselstrømssystemer basert på transformatorer i 1885 da han leste om disse i det engelske tekniske tidsskriftet Engineering.[28] Han forstod at vekselstrøm kombinert med transformatorer ville bety at stordriftsfordeler kunne oppnås med å etablere store sentraliserte kraftverk. I disse store kraftverkene kunne den elektriske effekten transformeres opp til høye spenninger for overføring over svært lange avstander. Westinghouse så dermed en mulighet for å bygge et svært konkurransedyktig system. I stedet for bare å bygge enda et lite konkurransedyktige system for likestrøm, med bruk av patenter bare forskjellige nok til å komme seg rundt Edisons mange patenter, kunne han med vekselstrøm bygge et helt nytt kraftsystem.[29] Westinghouse innså at mellom Edisons etablerte kraftsystemer med likestrøm var det et lappetappe av potensielle forbrukere som han lett kunne forsyne med vekselstrøm.

 
William Stanley utviklet den første praktisk transformatoren for Westinghouse og bidrog til å bygge de første kraftsystemer for vekselstrøm.

Westinghouse kjøpte de amerikanske patentrettighetene til Gaulard og Gibbs transformator og importert flere av dem, samt flere vekselstrømsgeneratorer fra Siemens for å eksperimentere med vekselstrømsbasert belysning i Pittsburgh. William Stanley brukte Gaulard og Gibbs prinsipper, samt konstruksjonsmåten til «ZBD-gruppens» transformator til å utvikle en ny type transformator. Westinghouse Electric Company ble dannet i begynnelsen av 1886. I mars 1886 fikk Stanley, med Westinghouse sin støtte, installert det første kraftsystemet med flere spenningsnivåer og et demonstrasjonsanlegg for glødelamper i Great Barrington, Massachusetts.[30] Dette kraftsystemet skaffet belysning for 23 virksomheter langs hovedgaten med svært lite energitap. Systemet hadde en utstrekning på over 1200 meter med et spenningsnivå på 500 volt, mens glødelampene som var tilknyttet var tilkoblet 100 volt.[31] Høsten 1886 hadde Westinghouse, Stanley, og Oliver B. Shallenberger bygget den første kommersielle strømsystemet i USA, dette skjedde i Buffalo, i staten New York.

Utbredelse av vekselstrøm rediger

Ved utgangen av 1887 hadde Westinghouse etablert hele 68 kraftverker for vekselstrøm, mens Edison hadde 121 for likestrøm. For å gjøre vondt verre for Edison hadde Thomson-Houston Electric Company i Lynn, Massachusetts, en annen konkurrent som tilbød veksel- og likestrøms baserte systemer, bygget 22 kraftstasjoner.[32] Thomson-Houston utvide sin virksomhet mens de prøvde å unngå patentkonflikter med Westinghouse. De fikk i stand avtaler som virket innenfor dette lysverkets territorium, der de betaler en royalty for å bruke Stanleys transformatorpatent, og tillater at Westinghouse bruker deres såkalte Sawyer-Mans lyspære. Foruten Thomson-Houston og Brush, inkluderte andre konkurrenter på den tiden United States Illuminating Company og Waterhouse Electric Light Company. Alle selskapene hadde sine egne kraftsystemer, systemer for lysbuelamper, og til og med egne glødelamper for belysning. Dette fører til at de hadde stadige søksmål og patentstridigheter mellom seg, og med Edison.[33]

Bekymringer rund sikkerhet rediger

 
Et mylder av snødekte telefon, telegraf og kraftledninger over gatene i New York City under Den store snøstormen i 1888. En ødelagt kraftledning fra stormen førte senerne til at en gutt døde av elektriske støt den påfølgende våren.

Elihu Thomson (1853-1937) som stod bak firmaet Thomson-Houston var bekymret for sikkerheten i anlegg for vekselspenning. Han la ned mye arbeid for å utvikle en lynavleder for høyspentledninger, samt en bryter med magnetisk blåsning som sørget for at systemet kunne slås hurtig av i tilfelle overspenning, en sikkerhetsfunksjon systemet til Westinghouse ikke hadde.[34] Thomson var også bekymret for hva som kunne skje med utstyret etter at de solgte det, fordi han antok at kundene ville følge en risikabel praksis med å installere så mange lyspunkter og generatorer i kraftsystemet som de bare kunne. Han trodde også ideen om å lage installasjoner for belysning basert på vekselstrøm i boliger var for farlig, dermed lot han selskapet holde tilbake produksjonen av den type anlegg til en tryggere transformator kunne utvikles.[35]

På grunn av farene som høy spenning i overføringslinjer presenterte ble disse i de fleste europeiske byer, samt i Chicago, pålagt å bli gravet ned i undergrunnen.[36] I New York ble det ikke krevd at disse skulle graves ned. På grunn av få reguleringer var det på slutten av 1880-årene et sammensurium av luftledninger for systemer for telefon, telegraf, brann- og innbruddsalarmer på Manhattan. Mellom disse lavspentledningene ble nå vekselstrømsledninger med spenninger opptil 6000 volt strukket på måfå.[37] Isolasjonen på kraftledninger var meget enkel. En elektriker beskrev disse til å ha like mye verdi «som en melassedekket fille», dermed ble isolasjonen skadet av vær og vind over tid.[36] En tredjedel av ledningene var rett og slett forlatt av nedlagte bedrifter, dermed ble de langsomt ødelagt, forårsaker skade og kortslutning på de andre linjene. Foruten å være skjemmende, ble newyorkerne irritert da en stor snøstorm i mars 1888 (Den store snøstormen i 1888) rev ned et stort antall linjer. Dette førte til at mye av telefon og strømforsyningen i byen ble brutt. Dette ga ideen om å flytte linjene under jorden, men tiltaket ble stoppet av en rettskjennelse som Western Union greide å oppnå. Lovgivning som ville gi alle telefon og strømleverandørene 90 dager til å flytte sine linjer ned i underjordiske rørledninger ble imidlertid sakte kjørt gjennom av regjeringen. Denne lovgivningen ble også bekjempet i retten av USA Illuminating Company, som hevdet deres vekselstrømledninger var helt trygge.[37][38]

Edisons motstand mot vekselstrøm rediger

Distribusjonssystemer for vekselstrøm fortsatte å spre seg i områder som fra tidligere hadde likestrøm. Disse selskapene kom i konflikt med Edisons patenter på glødelamper, dermed ble forholdene verre for selskapet hans. Prisen på kobber var stigende, noe som ga ytterligere høyere kostnader for Edisons system med lav spenning. Hans system krevde mye tykker kobberledere enn i systemene med vekselstrøm og høyere spenning. Edison egne kolleger og ingeniører prøvde å få ham til å vurdere overgang til vekselstrøm, samtidig tapte selskpets salgsorganisasjon stadig anbudskonkurransene fordi det ble valgt billigere vekselstrømssystemer.[39] Presidenten for Edison Electric Illuminating Company Edward Hibberd Johnson (1846-1917) påpekte at hvis selskapet fortsatte å holde fast med likestrøm ville det ikke være i stand til å gjøre forretninger i små byer, og knapt nok i mellomstore byer.[40] Edison Electric hadde en patentopsjon på en «ZBD-transformator», samt en konfidensiell intern rapporten som anbefalte at selskapet skulle gå over til vekselstrøm, men Edison var imot ideen.

Etter at Westinghouse installert sitt første storskala kraftsystem skrev Edison i november 1886 i et privat brev til Edward Johnson, «Like sikkert som døden vil Westinghouse drepe en kunde innen seks måneder etter at han setter inn et system uansett størrelse, har han fått en nye ting, og det vil kreve mye eksperimentering for å få det til å fungere i praksis»[41] Edison syntes å holde fast på den oppfatningen om at de svært høye spenninger som brukes i systemer for vekselstrøm var for farlig. Han mente også at det ville ta mange år å utvikle et sikkert og gjennomprøvd system.[42] Sikkerhet og det å unngå dårlig mediaomtale for å ha drepe en kunde hadde vært et av målene under utformingen av likestrømssystemet.[43] En annen bekymring som Edison hadde var at et dødsfall som skyldes en feilmontert installasjon for vekselspenning, kunne føre til skepsis mot bruk av elektrisitet generelt.[42] Hans forståelse av hvordan vekselstrømsystemer fungerte syntes også å være omfattende. Han bemerket forhold som han så som ineffektivitet, spesielt det at kapitalkostnader for å finansiere svært store kraftstasjoner fikk ham til å tro at det ville være svært lite kostnadsbesparelser ved å delta i bygging av vekselstrømsystemer.[44] Edison var også av den oppfatning at likestrøm var et overlegen system, et faktum han også var sikker på at publikum til slutt ville komme til å forstå. Dermed mislikte han å se at det han mente var dårligere vekselstrømsystemer ble brukt av andre selskaper som en måte å komme seg rundt hans patenter for likestrøm.[45]

I februar 1888 publiserte Edison Electric's president Edward Johnson et hefte på 84 sider med tittelen: En advarsel fra Edison Electric Light Company, som ble sendte til aviser og til selskaper som hadde kjøpt eller planla å kjøpe elektrisk utstyr fra Edisons konkurrenter. Også Westinghouse og Thomson Houston fikk heftet. Det ble her gjort oppmerksomt på at konkurrentene gjorde seg skyld i brudd på Edisons patenter på glødelamper og andre elektriske apparater.[46] Det ble advart om at kjøpere kunne komme til å bli den tapende part i en rettssak om disse patentene ble brutt. Heftet la dessuten vekt på sikkerhet og effektivitet til systemer med likestrøm, med henvisning til at likestrøm ikke hadde ført til et eneste dødsfall. En avisartikkel om en utilsiktet feil med døden til følge i et vekselstrømsanlegg var inkludert i heftet.

Dødsstraff med elektrisitet rediger

Utdypende artikkel: Elektrisk stol

 
En illustrasjon fra 30. juni 1888 i Scientific American av hvordan Gerry-kommisjonens elektriske stol kan se ut.

Den en historie etter den andre i avisene fortalte om anlegg for lysbuelamper der det ble påstått at de høye spenningsnivåene førte til dødsulykker. Spesielt var uforsiktige linjemontører utsatt. Dette var et nytt og merkelig fenomen som syntes å kunne drepe mennesker umiddelbart.[47] En av disse hendelsene skjedde i 1881 da en beruset kaiarbeider døde etter at han hadde berørt en stor generator i en kraftstasjon i Buffalo, New York. Dette fikk den lokale tannlegen og maskinisten Alfred P. Southwick til å undersøke om fenomenet kunne utnyttes praktisk.[48] Han slo seg sammen med legen George E. Falt og lederen av Buffalo ASPCA. Sammen drepte de hundrevis av hunder for å finne ut hvilke spenninger og metoder som var mest dødbringende. De kom opp med en repeterbar metode for å avlive dyr via elektrisitet.[49] Southwicks ideer ble publisert i 1882, og i 1883 ble metoden funnet å kunne brukes som en erstatning for dødsstraff ved henging. Ideen var basert rundt en stol nokså lik en tannlegestol med anordning for fastspenning av den dødsdømte. Denne stolen skulle komme til å bli kjent som den elektriske stol.[50] Oppfinnelsen fanget oppmerksomheten til politikere i delstaten New York som etter en rekke mislykkede henrettelser var på søken etter et alternativ til henging. Guvernøren David B. Hill nedsatte en kommisjon for dødsstraff med tre medlemmer i 1886 som skulle se på en metode som ikke skulle bli oppfattet som grusom eller uvanlig[51] I 1888 anbefalte kommisjonen eksekvering med elektrisitet ved hjelp av Southwicks elektriske stol. Et lovforslag ble vedtatt og dette tråde i kraft den 1. januar 1889.

Det var tidlig indikasjoner på at denne nye formen for henrettelse ville bli blandet sammen med strømkrigen. Som en del av informasjonsinnhentingen sendte dødsstraffkommisjon ut spørreundersøkelser til hundrevis av eksperter på jus og medisin for å få deres meninger.[52] De kontaktet også eksperter på elektrisitet, blant annet Elihu Thomson og Edison.[53] På slutten av 1887 kontaktet kommisjonen Edison. Men oppfinneren svarte at han var imot dødsstraff og ikke ville ha noe med saken å gjøre. Etter ytterligere å ha forespurt Edison, uttalte han at erkerivalen George Westinghouse kunne ha noe å bidra med. I et brev fra desember 1887 til Southwick skrev han at den beste metoden ville være å bruke strøm generert av «vekslstrøms maskiner som i dette landet hovedsakelig produseres av Geo. Westinghouse». Denne uttalelsen kan ha vært selve starten på strømkrigen.[54] Kort tid etter at loven om henrettelse ved hjelp av elektrisitet var godkjent ble Edison spurt av en embetsmann fra New York hva som ville være den beste måten å gjennomføre statens nye form for henrettelse. Han svarte: «Ansett de kriminelle som linjemontører i New Yorks elektrisitetsselskaper».[55][56]

Et tilbakeslag for høyspentlinjer rediger

Ettersom antallet dødsfall som følge av belysning med høy spenning rundt om i landet fortsatte å stige i løpet av våren 1888, satte avisene sitt søkelys på de dødelige lysbuelampene.[57] Elektrisitetsselskapene som benyttet vekselspenning ble fremstilt som ufølsomme for konsekvensene.[58][59] Blant annet døde en 15 år gammel gutt i april dette året på grunn av en nedramlet telegraflinje som hadde blitt spenningssatt med vekselstrøm fra en av kraftlinje tilhørende United States Illuminating Company. To uker senere ble en kontormedarbeider drept av en vekselspenningslinje. I mai ble en linjearbeider drepte i en kraftlinje tilhørende Brush Electric Company. Pressen i New York så ut til å skifte mening over natten fra historier om elektrisk lys kontra gassbelysning, til historier om elektriske ulykker. For hvert nytt tilfelle skapte det offentlig harme rettet mot høyspent vekselstrøm og virvaret med elektriske ledninger over gatene i byen.[58][60]

Harold Browns korstog rediger

 
Elektroingeniør Harold Pitney Brown dukket opp i juni 1888 som en korstogfarer mot vekselstrøm.

På dette tidspunktet dukket elektroingeniøren Harold P. Brown opp. Han hadde ikke noen forbindelse til Edisons selskap,[61] da han den 5. juni 1888 sendte et brev til redaktøren av New York Post der han hevdet at roten til alle problemet med elektrisitet var systemene for vekselstrøm som var i bruk. Brown skrev at disse i seg selv var farlig og «forbannet», og spør hvorfor «offentligheten må akseptere en konstant fare for plutselig død» bare fordi lysverkene vil bruke dette billigere systemet?

Westinghouses respons på disse angrepene var å skrive et brev til Edison den 7. juni 1888, for å prøvde å ro ned situasjonen. Edison ble invitert til å besøke ham i Pittsburgh med ordene: «Jeg tror det har vært en systemisk forsøk fra noen mennesker på å gjøre skade og lage så stor forskjell som mulig mellom Edison Company og The Westinghouse Electric Co, når det burde være en helt annet forhold mellom partene». Edison takket ham, men sa «Mitt laboratoriearbeid krever hele min tid».[62]

Den 8. juni deltok Brown med lobbyvirksomhet for New York Board of Electrical Control, der han ber om at hans brev til avisen refereres til i møteprotokollen. Videre krever han strenge forskrifter angående vekselstrøm, blant annet mener han at høyeste spenning ikke må overstige 300 volt. Med en slik begrensning vil vekselstrøm bli tilnærmet ubrukelig for energioverføring. I Browns påstander i avisene og i brevet til elektrisitetsstyret var det mange selvmotsigelser. Det ble også påpekt at han ikke hadde noen vitenskapelige bevis for at vekselstrøm var mer farlig enn likestrøm. Westinghouse påpeke på sin side i brev til ulike aviser at også mange branner var forårsaket av likestrøm. Dessuten påstod han at Brown åpenbart ble styrt av Edison, noe som Brown stadig benektet.

I juli-utgaven av The Electrical Journal ble Browns fremstøt ovenfor The New York Board of Electrical Control omtalt. Debatten i de tekniske miljøene om egenskapene til kraftsystemer for henholdsvis likestrøm og vekselstrøm ble beskrevet med bemerkningen om at: «Slaget om strømmen blir utkjempet denne uken i New York»[46][63]

På et møte i juli i Board of Electrical Control ble Browns synspunkter og hans kunnskap om elektrisitet utfordret av andre elektroingeniører, blant annet flere som arbeidet for Westinghouse. På dette møtet ble motsatte påstander fremmet med anekdotiske historier fra elektrikere om hvordan de hadde overlevd støt fra vekselstrøm med spenning opp til 1000 volt. Disse hevdet at likestrøm var farligst av de to.[64]

Browns demonstrasjoner rediger

Brown var fast bestemt på å bevise at vekselstrøm var farligere enn likestrøm. Han kontaktet Thomas Edison for å se om han kunne gjøre bruk av utstyr for å utføre eksperimenter.[a] Edison tilbød umiddelbart å hjelpe Brown i sitt korstog mot vekselstrømselskapene. Brown ble gitt plass og utstyr i Edisons West Orange, New Jersey laboratorium, samt at han fikk assistanse av elektroingeniøren Arthur Edwin Kennelly (1861-1939).

Brown betalte lokale barn for å samle løshunder fra gaten til sine eksperimenter for sammenligning av likestrøm og vekselstrøm.[67] Etter mye eksperimentering og avliving av en rekke hunder holdt Brown en offentlig demonstrasjon den 30. juli i en forelesningssal på Columbia University.[68] Under demonstrasjonen var det flere publikummere som ropte at forsøkene måtte stoppes. Andre deltakere utfordret Brown å utsett en hund i bur med støt med stadig økende spenning med likestrøm. Hunden ble utsatt for spenning helt opp til 1000 volt, som den overlevde. Brown lot deretter hunden få gjennomgå med 330 volt vekselstrøm, noe som drepte den. Fire dager senere holdt han en annen demonstrasjon for å svare kritikerne som hevdet at støtene med likestrøm trolig svekket hunden før den endelig døde av støtet med vekselstrøm. Denne gangen drepte han tre hunder etter hverandre med 300 volt vekselspenning.[69] Brown skrev til en kollega at han nå var sikker på at denne demonstrasjonen ville få New York Board of Electrical Control til å begrense anlegg for vekselstrøm til 300 volt. Browns kampanje for å begrense vekselstrøm til 300 volt førte ingensteds hen, men lovgivningen kom nær å passere i Ohio og Virginia.[70]

Sammensvergelse med Edison rediger

Hva som brakte Brown i forkant av debatten om vekselspenning og hans motiver er uklare,[61] men historikere har påpekt at det faktisk kan ha vært en sammensvergelse mellom Edisons selskap og Brown.[61][71]

Brevutveksling fra Edison peker mot at det var Edison Electric Light's kasserer Francis S. Hastings som kom opp med ideen om å bruke Brown og flere leger fra New York til å angripe Westinghouse, samt andre selskaper som baserte seg på vekselspenning. Dette som en hevn for hva Hastings trodde var skruppelløse tilbud fra Westinghouse for kontrakter i Denver og Minneapolis.[70] Hasting brakte Brown og Edison sammen,[72] og han var i kontinuerlig kontakt med Brown.[70] Edison Electric ser ut til å ha betalt regningen for noen av Browns publikasjoner om farene med vekselspenning,[73] mens Edison selv sendte et brev til byrådet i Scranton hvor han anbefale Brown som ekspert på farene ved vekselspenning.[69] Noe av dette samarbeid ble kjent offentlig ved at et brev stjålet fra Browns kontor ble publisert i august 1889.

Patenter og fusjoner rediger

 
Nikola Teslas patent på en induksjonsmotor ble kjøpt opp av Westinghouse i juli 1888 med planer om å innlemme den i et integrert kraftsystem for vekselstrøm.

I denne perioden fortsatte Westinghouse å bruke store pengesummer og forskningsressurser for å bygge et fullstendig integrert kraftsystem for vekselspenning. For å få kontroll over Sawyer-Mans patenter på deres lampe kjøpte han Consolidated Electric Light i 1887. Han kjøpe deretter Waterhouse Electric Light Company i 1888 og USA Illuminating Company i 1890. Dette for at Westinghouses skulle få sin egen systemer for lysbuelamper, samt kontroll over alle de viktige patenter på glødelamper som ikke var kontrollert av Edison.[74] I april 1888 utviklet ingeniør Oliver Shallenberger ved Westinghouse en strømmåler som brukte et roterende magnetfelt for å måle vekselstrøm, noe som ga lysverkene et måleinstrument for hvor mye elektrisk energi en kunde har brukt.[75] I juli 1888 betalt Westinghouse et betydelig beløp for å lisensiere Teslas amerikanske patenter for en flerfase induksjonmotor,[76], samt få patentopsjon på Ferraris' induksjonsmotor.[77] Selv om kjøpet av en mulig brukbar vekselstrømsmotor ga Westinghouse en viktig patent som kunne brukes for å bygge et integrert kraftsystem for vekselstrøm, var mangelen på kontanter i selskapet i 1890 slik at utvikling måtte bli satt på vent for en stund.[78] Vanskelighetene med å skaffe midler til en slik kapitalintensiv virksomhet var blitt et alvorlig problem for selskapet, og i 1890 skjedde den første av flere forsøk fra investor J.P. Morgan på overtakelse Westinghouse Electric.[79][80]

Thomson-Houston fortsetter å utvide med å kjøpe syv mindre lysverker, inkludert kjøp av Brush Electric Company i 1889.[81] I 1890 fikk Thomson-Houston kontroll over flertallet av kraftselskapene som baserte seg på lysbueanlegg i USA, i tillegg til en samling av egne amerikanske patenter på utstyr for vekselspenning. Flere av forretningsavtalene mellom Thomson-Houston og Westinghouse falt fra hverandre. I april 1888 omgjorde en domstol en del av Westinghouses opprinnelige Gaulard Gibbs-patent. Den nye dommen fastslo at patenten bare omfattet transformatorer koblet i serie.[81]

Med hjelp av finansmannen Henry Villard gikk også gruppen av Edison-selskaper gjennom en rekke fusjoner: Edison Lamp Company, en lampe produsent i East Newark på New Jersey, Edison Machine Works som produserte dynamoer og store elektrisk motorer i Schenectady i New York, Bergmann & Company som produserte lysarmatur, stikkontakter og annet elektrisk utstyr og Edison Electric Light Company, alle disse ble fusjonert til et selskap. Det siste selskapet hadde patentene og finansielle styrke støttet av J.P. Morgan og Vanderbilt-familien. Dermed kunne dette selskapet muliggjøre Edisons eksperimenter med belysning.[82] Det nye selskapet fikk navnet Edison General Electric Company, og ble dannet i januar 1889 med hjelp av J.P. Morgan & Co. og Grosvenor Lowrey, med Villard som president.[83][84]

Forskjellige patenterte kraftsystemer og komponenter

Krigen intensiveres rediger

Høsten 1888 eskalerte en ordkrig der Brown angrep Westinghouse. I november utfordret George Westinghouse Browns påstand i tidsskriftet Electrical Engineer om at kraftsystemet for vekselstrøm som Westinghouse stod bak hadde forårsaket 30 dødsfall. Magasinet undersøkt påstanden og fant på det meste at bare to av dødsfallene kunne tilskrives installasjonene til Westinghouse.[85]

Tilknytningen mellom Westinghouse og vekselstrøm med den elektriske stol rediger

Selv om New York hadde en straffeprosess som inkluderte elektrosjokk via den elektrisk stol, var det ikke beskrevet hvilken type strøm, hvor mye strøm eller nøyaktig hvordan den skulle anvendes på den dødsdømte. Dette var fortsatt relativt ukjente forhold.[86] The New York Medico-Legal Society, en uformell sammenslutning av leger og jurister ble gitt oppgaven med å utforme detaljene, noe som ble gjort ved en rekke dyreforsøk i årene 1888-1889. Forsøkene gikk ut på å finne passende spenning, utforming av elektrodene og deres plassering på kroppen, samt undersøkelser av hudens ledningsevne. I løpet av denne tiden søkte de hjelp hos Harold Brown som konsulent. Dette endte opp med å utvide strømkrigen til også å involvere utviklingen av den elektriske stolen. En generelle debatten om dødsstraff i USA oppstod også.[55]

Etter at Medico-Legal Society nedsatte sin komite i september 1888 ble Frederick Peterson utnevnt til formann. Han hadde tidligere vært assistent under Browns offentlig demonstrasjon av elektrosjokk på hunder med vekselspenning ved Columbia College i juli 1888,[87] og hadde sendt resultatene av eksperimentene til komiteen. Her ble det hevdet at vekselstrøm var mer dødelig enn likestrøm. Selv om vekselstrøm ble påstått å være den best egnede til henrettelser, stilte noen av komitémedlemmene spørsmål med dette. De peker på at Browns eksperimenter ikke var vitenskapelig utført, blant annet at de ble utført på dyr som er mindre enn et menneske. På sitt møte i november ble komiteen enige om å anbefalte en spenning på 3000 volt, men om det skulle anbefales bruk av likestrøm eller vekselstrøm ble ikke bestemt.[87]

 
Harold Brown demonstrere den drepende effekten til vekselstrøm for The New York Medico-Legal Society ved å gi elektrosjokk til en hest på Thomas Edison West Orange laboratorium.

For å få mer entydig bevise overfor komiteen om at vekselstrøm var mer dødelig enn likestrøm, kontaktet Brown Edison Electric Lights kasserer Hastings for å ta i bruk av West Orange laboratoriet.[55] Det 5. desember 1888 satt Brown opp et eksperiment med representanter fra pressen, medlemmer av Medico-Legal Society, leder av dødsstraffkommisjonen og Thomas Edison som observatører. Brown brukte vekselstrøm for alle sine tester på dyr større enn et menneske, inkludert fire kalver og en halt hest. Alle ble utsatt for den samme spenningen på 750 volt vekselstrøm.[88] Basert på disse resultatene anbefalte Medico-Legal Society på sitt møte i desember bruk av 1000-1500 volt vekselstrøm for henrettelser. Avisene bemerket at spenningen som ble anbefalt var halvparten av den spenningen som ble brukt i kraftledninger over gatene i amerikanske byer.

Westinghouse kritisert disse testen som lite objektive demonstrasjoner utviklet for å være et direkte angrep på vekselstrøm.[89] I et brev den 13. desember til New York Times, beskrev Westinghouse hvorfor Browns eksperimenter var gale. Igjen hevdet han at Brown var ansatt i selskapet til Edison. Brown tilbakevist påstandene, men utfordret Westinghouse til et elektrisk duell med Brown: Brown skulle la seg utsette for stadig økende spenninger med likestrøm hvis Westinghouse ville underkaste seg den samme spenningen med vekselstrøm. Den første som gir seg taper duellen.[89] Westinghouse avslo dette tilbudet.

I mars 1889 begir medlemmene av Medico-Legal Society seg ut på en nye serie med eksperimenter for elektrisk henrettelse. Denne gangen er det detaljer rundt sammensetningen av elektrodene og plassering av disse på kroppen som er av interesse. Igjen henvender de seg til Brown for teknisk assistanse.[55][90] Edisons kasserer Hastings forsøkte uten hell å få tak i en vekselstrømsgenerator fra Westinghouse for å utføre testen.[55] Også denne gangen blir dyreforsøk utført ved Edisons West Orange laboratorium.

Også denne gangen ber fengselsdirektør Austin Lathrop om at Brown leverer utstyret som trengs for henrettelsene, samt utforming av den elektriske stolen. Brown avslår å konstruere stolen, men godtar å oppfylle kontrakten med å levere det nødvendige elektriske utstyret.[55] Staten vil ikke betale på forhånd og Brown ser ut til å ha henvendt seg både til Edison Electric, samt Thomson- Houston Electric Company for hjelpe til å skaffe utstyret. En manøver bak kulissene ble utført for å skaffe en vekselstrømgeneratorer fra Westinghouse for strømforsyningen til eksperimentene. Der etter sigende Edison Electric og Westinghouse's erkerival, Thomson-Houston, hjalp til.[55][91] Thomson-Houston arrangert anskaffelsen av tre vekselstrømsgeneratorer fra Westinghouse ved å erstatte dem med tilsvarende nye generatorer fra Thomson-Houston. Trolig skaffet Edison Electric penger for å kjøpe disse for Brown. Thomson-Houstons president Charles Coffin hadde minst to grunner til å skaffe generatorene fra Westinghouse: Han ønsket ikke at selskapets utstyr skulle bli assosiert med dødsstraff. Dessuten ønsket han å bruke den for å understreke et annet poeng relatert til virkningsgraden. Derfor betaler han Brown for å arrangere en offentlig test av virkningsgraden for å vise at Westinghouse salgsargument om at deres generatorer var 50 % mer effektive var falsk.[92]

Våren 1889 publiserte Brown en artikkelen med tittel «Den komparative fare for døden ved vekselstrøm og likestrøm» der detaljert beskrivelse av dyreforsøkene gjort på Edisons laboratorium ble gjennomgått. Artikkelen hevder å viste at vekselstrøm var langt farligere en likestrøm.[93] Heftet var på 61 sider og sannsynligvis betalt av Edison company. Det ble sendt til offentlige tjenestemenn, aviser og forretningsmenn i byer med mer enn 5000 innbyggere.[73]

I mai 1889 ble gateselgeren William Kemmler dømt til døden i den elektriske stol i New York. Dette førte til mye diskusjon på lederplass i New York Times om hva den nye formen for henrettelse skulle kalles. Noen forlag som ble lagt fram var Westinghous-ed, så vel som "Gerry-cide" (etter dødsstraffkommisjon overhode Elbridge Gerry) og "Brown-ed".[94] Begrepet som til slutt ble enighet om var electrocution.[95]

Kemmlers appell rediger

 
Etter at William Kemmler ble dømt til døden i den elektriske stolen, ble anken hans finansiert av Westinghouse. Dette som et forsøk på å hindre at vekselstrømsgeneratorer fra Westinghouse skulle bli brukt i henrettelsen, ved å oppheve loven om elektrisk dødsstraf.

William Kemmler ble dømt til døden i den elektriske stolen i juni 1889, men før dommen kunne gjennomføres ble en appell innlevert med den begrunnelse at det utgjorde en såkalt grusom og uvanlig straff i henhold til den amerikanske grunnloven. Det ble tydelig for pressen og alle involverte at det var politiske koblinger mellom advokaten William Bourke Cockran som leverte inn appellen, og den som betalte for hans tjenester. Cockran var en kostbar advokat som ikke hadde noen tilknytning til saken, men var tilknyttet Westinghouse's selskap.[96]

Under de såkalte faktainnhenting-høringene om saken som begynte den 9. juli i New York City, brukte Cockran sin gode ferdigheter med kryssforhør og retorikk for å angripe Brown, Edison og deres støttespillere. Hans strategi var å vise at Brown hadde forfalsket testene som viste vekselstrømmens drepende effekt. Brown ble beskyldt for å dekke over at elektrisitet ikke ville føre til den visse død, men derimot torturere den dødsdømte. I kryssforhørene om saken ble Brown konfrontert med manglende kompetanse om elektrisitet, samt at en mulig sammensvergelse mellom Brown og Edison ble påpekt. Brown avslo enda en gang at dette var tilfelle. Mange vitner ble tilkalt av begge parter for å gi førstehånds anekdotiske fortellinger om farene som strøm representerte. Det ble fremsatt bevis av medisinske fagfolk om menneskekroppens nervesystem og den elektrisk ledningsevne til huden. Brown ble anklaget for fusk under sine tester på dyr, ved å skjule det faktum at han anvendte lavere strøm ved bruk av likestrøm enn ved bruk av vekselstrøm.[97] Høringen brukte en dag på Edisons West Orange laboratorium for å få demonstrert hudens elektriske motstand. Det kom da nesten til håndgemeng mellom representantene til Brown og Westinghouse. Westinghouse's representant ble anklaget for å være i Edison laboratorium for å gjennomføre industrispionasje.[98] Avisene bemerket motstridene vitnesbyrd i saken, noe som sådde tvil om loven angående dødsstraff med elektrosjokk, men etter som Edison hadde status som Trollmannen fra Menlo Park ble hans forsikring om at 1000 volt vekselspenning var nok til å drepe et menneske godtatt.[99]

Etter at et samlet vitnesbyrd ble sendt, og de to partene hadde fremlagt sin sak besluttet dommeren Edwin Day å avslå appellen fra Kemmler den 9. oktober. Videre avslo USAs høyesterett Kemmler's anke den 23. mai 1890.[100]

Når stolen først ble tatt i brukt den 6. august 1890 hadde teknikere feilbedømt spenningen som trengs for å drepe den dødsdømte. Etter den første støttet viste det seg at Kemmler fremdeles pustet. Prosedyren måtte gjentas og en reporter som var tilstede beskrev det som «et forferdelig syn, langt verre enn henging». George Westinghouse kommenterte: «Det ville vært bedre om de hadde brukt øks».[101]

Browns sammensvergelser ble kjent rediger

Den 25. august 1889 hadde avisen New York Sun en artikkel med overskriften: «SKAM OVER BROWN - Skammelig fakta om ordningen med elektrisk henrettelse; merkelig arbeid utført av statens ekspert; Betalt av et elektroteknisk selskap for å skade et annet».

Historien var basert på 45 brev som var stjålet fra Browns kontor og som dokumenterte Browns samarbeid med Thomson-Houston og Edison Electric. Flertallet av brevene var korrespondanse mellom Brown og Thomson-Houston angående anskaffelse av de tre generatorene fra Westinghouse for delstaten New York, så vel som bruken av dem i eksperimentene. Brevene viste også at Brown hadde mottatt 5 000 $ fra Edison Electric til å kjøpe generatorer fra Westinghouse som Thomson-Houston hadde til overs. Videre ble Edisons engasjement bevist i et brev fra Edisons kasserer Hastings der han ber Brown om å sende heftene om vekselstrømmens farer til alle lovgivere i delstaten Missouri (på selskapets regning). Brown ber også om at et anbefalingsbrev fra Edison blir sendt til Scranton. Til sist ble det også vist at Edison og Arthur Kennelly støttet Brown i hans kommende vitnesbyrd i ankesaken for Kemmler.[91][102][103]

Brown lot seg ikke stoppe av disse offentliggjøringene, han karakteriserte sin innsats for å avsløre Westinghouse som det samme som å gå etter en kjøpmann som selger gift og kaller det sukker.[91][102][103]

Kraftlinjepanikken rediger

 
Linjemannen John Feeks ansatt i Western Union dør under arbeid. Denne hendelsen førte til at loven som bestemmer at vekselspenningslinjer skal forlegges i grunnen endelig blir vedtatt i New York.

I 1889 kom en ny runde med dødsfall som ble knyttet til vekselstrøm. En linjemann i Buffalo og fire i New York døde, samt en frukthandler i New York som ble drept da skiltet han brukte kom i kontakt med en luftledning. Borgermester for New York, Hugh J. Grant, hadde etter dette et møte med Board of Electrical Control og de kraftselskapene som baserte seg på vekselstrøm. Grant avviste påstandene om at strømledningene var trygge ved å uttale «vi får nyheter om alle som berører dem gjennom rettsmedisinerens kontor».[37] Den 11. oktober 1889 var John Feeks, en linjearbeider i Western Union, oppe og arbeidet i virvaret av elektriske ledninger. Han utførte arbeid med telegraflinjer med lav spenning i det travle Manhattan-distriktet. Mange mennesker ble publikummere da han grep en telegrafledning som hadde blitt kortsluttet mange kvartaler unna med en høyspent vekselstrømslinje. Støt gikk gjennom hans høyre hånd og gjennom hans venstre klatrestøvel. Feeks ble drept nesten umiddelbart, kroppen hans falt ned i floken av ledninger, det spraket, brente og ulmet i kroppen hans i rundt en time. Dette ble en forskrekket mengden av tusener av mennesker vitne til som hadde samlet seg nedenfor. Hvor spenningen som drepte Feeks kom fra ble ikke oppdaget selv om linjene til United States Illuminating Company gikk like i nærheten.[104]

Feeks offentlige død utløste en ny runde med folk som fryktet kraftlinjene som gikk over hodene på dem. Dette har blitt kalt panikken for elektriske ledninger.[b][105] Skylden ble lagt på Westinghouse. Siden han hadde kjøpt mange av lysverkene som var involvert, antok folk at Feeks død skyldes en feil med en av datterselskapene til Westinghouse's linjer.[106] Avisene stod nå bak et ramaskrik etter Feeks' død. Det ble skrevet at en manns liv «var billigere for monopolselskapet enn isolerte ledninger». Det ble også tatt til orde for at lederne av vekselstrømselskapene skulle bli saksøkt for drap. Den 13. oktober 1889 skrev New Orleans avisen Times-Picayune: «Døden stopper ikke på døren, men kommer rett inn i huset, og idet du lukker en dør eller slå på gassen du blir drept».[107] Browns omdømme ble rehabilitert så å si over natten. Aviser og magasiner ville ha hans mening og journalister fulgte ham rundt i New York der han målte hvor mye strøm som lekket ut fra kraftledninger med vekselspenning.[108]

 
Linjemannen Feeks død fikk for første gang Edison til offentlig å fordømte vekselstrøm.

På tidspunktet som skulle bli toppen av strømkrigen deltok Edison selv i den offentlige debatten for første gang. Han fordømte vekselstrøm i november 1889 i en artikkel i North American Review med tittelen «Farene ved Elektrisk belysning». Edison gjorde rede for sin oppfatning om at å begrave høyspentledninger ned i bakken ikke var noen løsning. Det ville bare flytte dødsfallene under jorden, være en «konstant trussel» ved å forårsake kortslutning av andre linjer, og dermed true folks hjem og liv.[104][109] Edison uttalte videre at den eneste måten å gjøre vekselstrøm trygg på var å begrense spenningen. Han sverget på at Edison Electric aldri ville vedta å gå over til vekselstrøm så lenge han hadde ansvaret.[104]

George Westinghouse ble plutselig satt i rollen som en «skurk» som prøvde å forsvare stolpemonterte vekselstrømslinjer. En mente at han måtte vite at de var usikre, og på journalistenes spørsmål famlet han ved å prøver å peke ut alle de andre forhold i en stor by som var mer farlig.[104][106] I neste omgang gjorde han en bedre figur med sitt svar trykt i North American Review, der han peker at hans vekselstrøms og transformator-baserte systemet faktisk bruker lavere spenninger i husholdningene enn Edisons likestrømsystem. Han pekte også på at 87 dødsfall i løpet av ett år som følge av trikker og gass belysning, kontra bare fem tilfeldige dødsfall på grunn av elektrisitet. Dessuten kunne ingen dødsfall i hjemmet tilskrives vekselstrøm.[104]

Blant publikum som så at Feeks ble drept var det mange av New Yorks bystyrerepresentanter siden ulykkesstedet var i nærheten av New Yorks offentlige kontorer. Det skremmende opptrinnet fikk dem til å vedta en lov om at de elektriske luftledningene skulle flyttes ned i undergrunnen.[110] De elektriske selskapene responderte med å forsøke å få en kjennelse for å slippe at linjene deres skulle bli kuttet ned umiddelbart. Istedenfor slukket de gatebelysningen mens situasjonen roet seg ned, noe som gjorde at mange gater i New York ble lagt i mørket.[81] Loven om at alle de elektriske ledningene skulle bli kutte ned ble endelig stadfestet av New Yorks høyesterett i desember. Dermed ble linjene revet ned slik at mange av gatene i New York ble lagt i mørket for resten av vinteren. En grunn til dette var at lite hadde blitt gjort av medlemmene av Tammany Hall, der byens ledere var med, og som skulle se til at det ble bygge underjordiske kulverter for å forlegge ledningene.[109]

Strømkrigen ender rediger

Selv med Westinghouses propagandatap roet strømkrigen seg ned med likestrøm som den tapende part. Dette var delvis på grunn av at Edison selv forlater den elektrotekniske industrien.[111] Edison hadde blitt marginalisert i sitt eget selskap etter å ha mistet majoritetskontrollen i 1889 på grunn av fusjonen som dannet Edison General Electric.[112] I 1890 fortalte han selskapets president Villard at han syntes det var på tide å trekke seg tilbake fra elektrisitetsbransjen. Edison hadde nå fattet interesse for raffinering av jernmalm, noe som opptok hans tid stadig mer.[5] Hans dogmatiske antipati mot vekselstrøm fikk derfor ikke lenger betydning for selskapet. I 1889 stod Edison Electric's egne datterselskaper selv bak ønsker om å få inkludere kraftsystemer basert på vekselspenning. Dermed begynte Edison Machine Works i oktober 1890 å utvikle denne typen utstyr.

Uten Edison med ansvaret i Edison General Electric kom den institusjonelle strømkrigen til en avslutning da enda en fusjon ble inngått.[113] President Villard, som hadde utviklet fusjonen som dannet Edison General Electric, arbeidet kontinuerlig med ideen om en sammenslåing av selskapet med Thomson-Houston eller Westinghouse. Han så en reell mulighet til dette i 1891. Markedet var i en generell nedgang noe som forårsaket kontantmangel for alle berørte parter, Villard var i den anledning i samtaler med Thomson-Houston, som nå var Edison General Electric største konkurrent. Thomson-Houston hadde for vane å spare penger på utvikling ved å kjøpe, eller i noen tilfeller stjele, patenter. Patentkonflikter ble svekkende for veksten i begge selskapene. Utsiktene til å spare kostnader på rundt 60 pågående rettssaker, samt spare profitap ved å prøve å undergrave hverandre ved å selge kraftstasjoner lavere enn de reelle kostnader, var drivkraften for en fusjon.[5][112] Edison kunne ikke fordra tanken på en fisjon og prøvde å avverge den, men Villard trodde at selskapet uansett vil være i posisjon til å diktere vilkårene i enhver fusjon.[5] En komité av finansmenn med JP Morgan som deltager, arbeidet med en avtale tidlig i 1892, noe som fikk tingene til å gå i retning av Villards plan. Morgan mente at Thomson-Houstons økonomiske situasjon var den beste av de to selskapene. Bak kulissene konstruert han en avtale som ble kunngjort den 15. april 1892 som satte forvaltningen av Thomson-Houston under kontroll av det nye selskapet. Navnet på selskapet skulle nå være General Electric (altså nå uten Edisons navn). Edison selv var ikke klar over avtalen før dagen før det skjedde.

De 15 elektrisitetsselskapene som eksisterte 5 år før hadde nå slått seg sammen til bare 2; General Electric og Westinghouse. Strømkrigen hadde kommet til en avslutning, og sammenslåingen av Edison Electric, sammen med dets patenter for belysning og Thomson-Houston med sine patenter for vekselstrøm, opprettet et selskap som kontrollerte tre fjerdedeler av den amerikanske elektrisitetsbransjen.[4][5] Fra nå av markedsførte både General Electric og Westinghouse vekselstrømsystemer.[114] Edison satte opp et tappert uttryk og sa til avisene at hans aksjer hadde vokst i verdi på grunn av avtalen. Privat var han bitter for at hans selskap og alle hans patenter hadde blitt gitt over til konkurrentene.[4]

Etterspill rediger

 
Motor-generator omformer som omvandler vekselstrøm til likestrøm.

Selv om den institusjonelle strømkrigen hadde endt i økonomiske fusjoner, er den tekniske fusjonen mellom kraftsystemer for likestrøm og vekselstrøm komme til å skje over mye lengre tid. I mange bysentra hadde en gjort store investeringer i infrastruktur for likestrøm. Lysverkene som eide disse fortsatte å utvide sine systemer på grunn av økende strømforbruk. Verdiene som var investert i disse systemene var ikke avskrevet, dermed ville en storstilt overgang til vekselstrøm bety store kapitaltap. Heller ikke var General Electric, Siemens, AEG og andre selskaper interessert i å avvikle sitt engasjement innenfor likestrøm. Disse selskapene hadde investert mye kapital i produksjonsutstyr, patenter, utvikling og kunnskap for systemene for likestrøm. Fordi strømkrigen var mye mer komplisert enn bare å finne løsningen på et teknisk problem, forsvant ikke det ene systemet plutselig. Dermed eksisterte likestrømsystemene enda i lang tid, men de ble ofte sammenkoblet med vekselstrømsystemene via omformere, se illustrasjon til høyre.[113]

På grunn av innovasjoner både i USA og Europa, utviklet kraftsystemer for vekselstrøm seg til å innbefatte svært store kraftstasjoner og overføringslinjer over lange avstander på grunn av stordriftsfordeler. Disse store kraftsystemene ble så koble opp med alle de eksisterende systemene som trenger energiforsyning. De mindre lokale systemene kunne være systemer for enfase vekselstrøm, flerfase systemer, systemer med lav spenning for glødelamper, høyere spenning for lysbuelamper, samt eksisterende likestrømsmotorer i fabrikker og trikker. I dette universalsystem ble disse teknologisk forskjellige systemene knyttet sammen med omformere, ofte bestående av en vekselstrømsmotor som driver en likestrømsgenerator (motor-generator, som muliggjorde at et stort antall eldre systemer kunne være tilkoblet vekselstrømsnettet.[113][114] Disse systemovergangene ble så langsomt erstattet ettersom eldre systemer ble utrangert eller fullstendig oppgradert.

 
Elektrisitetsbygningen ved Verdensutstillingen i Chicago i 1893. Her ble et komplett kraftsystem med trefase vekselstrøm demonstrert.

I mai 1892 klarte Westinghouse Electric å vinne en kontrakt i konkurranse med General Electric for å elektrifisere World's Columbian Exposition i Chicago. Selv om de ikke gjorde noen fortjeneste på anbudet, viste deres demonstrasjon at et sikkert, effektiv og svært fleksibelt universelt vekselstrømsystem var fullt mulig. Dette systemet ble brukt til å forsyne alle de ulike mindre elektriske systemene ved utstillingen. Suksessen førte til at de senere vinner anbudet om å bygge et kraftverk som utnytter Niagarafallene. General Electric ble tildelt kontrakter for å bygge overføringslinjer og transformatorer i dette prosjektet. De vinner også ytterligere budrunder ved utnyttelse av Niagarafallene, og var raskt med å ta igjen forspranget innenfor vekselstrøm.[4] Suksessen til General Electric skyldes dels Charles Proteus Steinmetz, en prøyssisk matematiker som var den første til å fullt ut forstå vekselstrøm fra et matematisk ståsted. General Electric ansatt mange nye talentfulle ingeniører til å forbedre utformingen av transformatorer, generatorer, motorer og andre apparater.[115]

Patentsøksmål var fortsatt et hindrer for begge selskapene og medførte tap, derfor arrangerte i 1896 JP Morgan en delingsavtale for patenter mellom de to selskapene som var aktiv i elleve år.[116]

I 1897 solgte Edison sine gjenværende aksjer i selskapet Edison Electric Illuminating i New York for å finansiere sitt prototypanlegg for raffinering av jernmalm.[117] Edison skal flere år senere ha sakt til George Stanley, sønn av oppfinner William Stanley, Jr. (1858-1916) som hadde forbedret transformatoren: «Fortell din far at jeg tok feil». Sannsynligvis var dette en innrømmelse av at han hadde undervurdert utviklingspotensialet til vekselstrøm.[118]

Større utbygginger rediger

Den internasjonale elektrotekniske utstillingen i 1891 i Frankfurt am Main rediger

 
Prominente gjester på besøk i kraftverket i Lauffen. Med på bildet er Karl von Leibbrand, Emil Rathenau, Marcel Deprez, Gisbert Kapp, John Hopkinson, Charles Brown, Peter Emil Huber-Werdmuller og William Henry Preece. Etter utstillingen begynne et intenst kappløp for videre utvikling av systemet for trefase vekselstrøm og patentrettigheter.

Den internasjonale elektrotekniske utstillingen i 1891 i Frankfurt am Main demonstrerte overføring av trefase elektrisk strøm over lang avstand med høy effekt. Utstillingen ble holdt mellom den 16. mai og 19. oktober på den tidligere Westbahnhöfe. Elektrisitet ble overført over en 175 km lang strekning fra et vannkraftverk i Lauffen am Neckar. På utstillingen ble vellykket drift av motorer og lys demonstrert.

Den tyske-russisk ingeniøren Mikhail Dolivo-Dobrovolskij (1862–1919) hadde allerede i 1889 konstruerer en trefase induksjonsmotor basert på Tesla og Ferraris ideer. Dolivo-Dobrovolskij var sjefingeniør ved AEG i Berlin, og han som stod bak utviklingen av kraftsystemet som ble presentert ved den elektrotekniske utstillingen.[119]

Når utstillingen stengte ble kraftverk i Lauffen fortsatt holdt i drift, men den elektriske kraften ble brukt i byen Heilbronn. Dette var den første byen i verden som ble utstyrt med tre-fase vekselstrøm.

Mange tekniske representanter fra den elektrotekniske industrien var tilstede, blant annet E.W. Rice fra Thomson-Houston Electric Company (det som ble General Electric).[120] De tekniske rådgivere og representanter var imponert over det de så.

Som et resultat av den vellykkede feltforsøket på den internasjonale elektrotekniske utstilling, ble tre-faset vekselstrøm raskt vurdert til å være det mest økonomiske alternativet for overføring av elektrisk energi. I Europa ble Siemens og Halske den dominerende drivkraft for utviklingen. Tre fase 60 Hz og 120 volt ble det dominerende systemet i Nord-Amerika, mens 220-240 volt 50 Hz ble standard i Europa.

Vekselstrøm overføringsnettet gir i dag redundante forbindelser mellom alle sammenknyttede kraftverk og forbrukerne. Høyspent kraftoverføring gjør at generatorene (i for eksempel vannkraftverker) kan plasseres meget langt fra forbrukerne.

Willamette Falls til Niagara Falls rediger

I 1889 ble den første langdistanse overføring for likestrøm i USA satt i drift med kraftstasjonen Willamette Falls i Oregon.[121] I 1890 ødela en flom kraftstasjon, men denne hendelsen banet vei for det første langdistanse overføring av vekselspenning i verden når Willamette Falls Electric selskap installert eksperimentelle vekselstrømgeneratorer fra Westinghouse i 1890. Samme år dannet Niagara Falls Power Company (NFPC) og dets datterselskap Cataract Company den internasjonale Niagara kommisjon bestående av eksperter for å analysere forslag på å utnytte Niagara Falls for elektrisitetsproduksjon. Kommisjonen ble ledet av William Thomson Kelvin (senere Lord Kelvin), Eleuthère Mascart fra Frankrike, William Unwin fra England, Coleman Sellers fra USA og Théodore Turrettini fra Sveits. Det ble støttet av entreprenører som J. P. Morgan, Baron Rothschild og John Jacob Astor IV. Blant 19 forslag, der til og med trykkluft ble vurdert som medium for energioverføringen, ble elektrisitet foretrukket. Imidlertid greide ikke kommisjonen å bestemme seg for hvilket system som ville være best totalt sett.

Anvendelse av vekselspenning for kraftverket i Niagarafallene rediger

I 1893 hadde NFPC forkastet forslagene fra et halvt dusin selskaper og tildelt kontrakten for kraftstasjonen til Westinghouse. Kontrakten på overføringslinjer og transformator ble tildelt General Electric.[122][123] Arbeidet begynte i 1893 på Niagara Falls kraftstasjon med generatorer og overføringslinje for vekselstrøm med en frekvens på 25 Hz for å minimere impedansen og tapene i overføringen. (Frekvensen ble senere endret til 60 Hz i 1950.)

Noen tvilte på at systemet vil generere nok elektrisitet til kraftbransjen i Buffalo. Oppfinneren Nikola Tesla var sikker på at det ville fungere. Han uttalte at Niagara Falls kunne forsyne elektrisitet til hele det østlige USA. Ingen av de tidligere demonstrasjonsprosjekter for overføring av flerfaset vekselstrøm var på et så stort omfanget som dette. På denne tiden hadde følgende kraftverker med overføringslinjer med vekselspenning vært forsøkt:

  • Den internasjonale elektrotekniske utstillingen i 1891 i Frankfurt am Main hadde en kapasitet på 225 kW (trefaset).
  • Westinghouse hadde med hell brukt vekselspenning i det kommersielle Ames Hydroelectric Generating Plant i 1891 med en ytelse på 75 kW (enfaset).
  • Verdensutstillingen i Chicago i 1893 viste en komplett kraftsystem med kapasitet på 11 000 kW med flere generatorer, installert av Westinghouse (trefaset).[124]
  • Almirian Decker utviklet et kraftverk med ytelse 250 kW i elven Mill Creek i California i 1893.[125]

Westinghouse hadde også vært med på å utvikle et system som kunne konverteres til alle de som da var i bruk, altså én fase og flerfase vekselstrøm, samt likestrøm for trikker og motorer i fabrikker. Deres opprinnelige kunde for generatorene til vannkraftverket Edward Dean Adams Station ved Niagara i 1895 var egentlig Pittsburgh Reduction Company (Alcoa) som trengte store mengder billig elektrisitet for sitt smelteverk for aluminium.[126] Den 16. november 1896 ble elektrisk kraft overført til Buffalo for å drive trikkene der. Generatorene ble bygget av Westinghouse Electric Corporation med generatorer som bar Teslas navn. Snart hadde General Electric bidratt like med å bygge overføringsutstyr, kraftstasjoner og generatorer.[126]

Fortsatt bruk av systemer for likestrøm rediger

 
Vemork kraftstasjon var verdens største kraftverk da det ble satt i drift i 1911. Ytelsen var på 132 MW og produserte likestrøm til Norsk Hydros fabrikk for kunstgjødsel. Kraftverket ble tatt ut av drift i 1971, da det ble erstattet av en ny kraftstasjon.[127]

Noen byer fortsatte å bruke likestrøm til langt inn på 1900-tallet. For eksempel hadde sentrale deler av Helsinki et distribusjonssystem for likestrøm helt til slutten av 1940-årene. Stockholm avviklet sitt nettverk for likestrøm så sent som i 1970-årene. Riktig nok var dette systemene av begrenset utstrekning. En stasjon med kvikksølvlikerettere sørget for strøm til dette nettverket fra det overliggende vekselstrømsnettet i byen.

Deler av Boston, Massachusetts langs Beacon Street og Commonwealth Avenue brukte fortsatt 110 volt likestrøm i 1960. New Yorks kraftselskap Consolidated Edison fortsatte å levere likestrøm til kunder som hadde inngått kontrakter om dette tidlig på 1900-tallet, hovedsakelig for heiser. The New Yorker Hotel bygget i 1929 hadde et stor anlegg for likestrøm. Hotellet konvertere ikke helt til vekselstrøm før til langt ut på 1960-årene.[128] Ironisk nok var dette bygningen der pioneren for vekselstrøm Nikola Tesla tilbrakte sine siste år, og hvor han døde i 1943. I januar 1998 begynte Consolidated Edison å eliminere sine tjenester for likestrøm. På den tiden var det 4 600 kunder tilknyttet likestrøm. I 2006 var det bare 60 kunder som fremdeles brukte denne tjenesten, og den 14. november 2007 ble den siste fordelingsanlegget for likestrøm eid av Consolidated Edison stengt. Kunder som fremdeles bruker likestrøm ble da utstyrt med likeretteranlegg på stedet.[129] Pacific Gas og Electric Company kan fortsatt (2012) tilby likestrøm noen steder i San Francisco, først og fremst for heiser. Denne forsyningen blir levert av nærmere 200 likerettere som hver gir strøm for 7-10 kunder.[130] Det siste kraftoverføringsystem for likestrøm i USA ble nedlagt i 2007.[6]

Det tidligere Central Electricity Generating Board i Storbritannia opprettholdt en 200 volt generator for likestrøm i kraftstasjonen Bankside Power Station ved Themsen (nå Tate Modern) i London så sent som i 1981. Denne forsynte utelukkende trykkerimaskiner for likestrøm i Fleet Street, som da var sentrum for Storbritannias avisbransje. Det ble nedlagt i 1981 da avishusene flyttet inn i nye lokaler.

Elektriske jernbaner som bruker system med strømskinne benytter utelukkende likestrøm mellom 110 og 1500 volt. Elektriske jernbaner med kontaktledning bruke ulike konsepter, der 25 kV 50 Hz og 15 kV 16 2/3 Hz er vanlig i Europa. Likestrøm er også vanlig i noen land, typisk 5 kV eller lavere.

Høyspent likestrømsoverføring (HVDC) er et system som brukes for overføring av elektrisk energi over store avstander. Konseptet brukes også for lange kabler eller for sammenkobling av vekselstrømssystemer som ikke er i fase eller har forskjellig frekvens. Disse HVDC-systemene bruker teknologi basert på kraftelektronikk som tyristorer eller IGBTer som er komponenter utviklet etter 1960-årene. Likestrøm brukes i selve overføringen, men omdannes til vekselstrøm på hver side av HVDC-linjen.

Likestrøm er vanlig når avstandene er korte, og spesielt når batterier eller brenselceller benyttes for energilagring eller konvertering. Disse områdene omfatter:

Se også rediger

Noter rediger

Type nummerering
  1. ^ Brown hevdet han tok kontakt med Edison på dette punktet,[65] eller ble brakt til Edison av Edison Electric Lights kasserer Francis S. Hastings.[66]
  2. ^ «Electric Wire Panic»

Referanser rediger

  1. ^ AC Power History. Edison Tech Center.
  2. ^ Maury Klein, The Power Makers: Steam, Electricity, and the Men Who Invented Modern America, Bloomsbury Publishing - 2010, page 259
  3. ^ John M. Dobson, Bulls, Bears, Boom, and Bust: A Historical Encyclopedia of American Business Concepts, ABC-CLIO - 2007, page 153
  4. ^ a b c d Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing USA - 2009, page 268
  5. ^ a b c d e Robert L. Bradley, Jr., Edison to Enron: Energy Markets and Political Strategies, John Wiley & Sons - 2011, pages 28-29
  6. ^ a b «A/C BUT NO D/C: LAST CON EDISON DIRECT CURRENT CUSTOMER IS HISTORY». Arkivert fra originalen 8. september 2014. Besøkt 29. september 2014. 
  7. ^ Quentin R. Skrabec, The 100 Most Significant Events in American Business: An Encyclopedia, ABC-CLIO - 2012, page 86
  8. ^ Jill Jonnes, Empires Of Light: Edison, Tesla, Westinghouse, And The Race To Electrify The World, Random House - 2004, page 47
  9. ^ Engineers, Institution of Electrical (24. mars 1880). «Notes on the Jablochkoff System of Electric Lighting». Journal of the Society of Telegraph Engineers. IX (32): 143. 
  10. ^ Charles Francis Brush. Hebrew University of Jerusalem. Arkivert fra originalen 24. februar 2009. Besøkt 4. januar 2009. 
  11. ^ electricmuseum.com - Brush Arc Lamps
  12. ^ The First Form of Electric Light History of the Carbon Arc Lamp (1800 - 1980s)
  13. ^ [Robert L. Bradley, Jr., Edison to Enron: Energy Markets and Political Strategies, John Wiley & Sons - 2011, page 52]
  14. ^ Howard B. Rockman, Intellectual Property Law for Engineers and Scientists, John Wiley - 2004, page 131
  15. ^ McNichol, Tom (2006). AC/DC: the savage tale of the first standards war. John Wiley and Sons. s. 80. ISBN 978-0-7879-8267-6. 
  16. ^ Thomas Parke Hughes, Networks of Power: Electrification in Western Society, 1880-1930, JHU Press - 1993, pages 106-111
  17. ^ edisontechcenter.org, The History of the Transformer
  18. ^ Halacsy, A. A.; Von Fuchs, G. H. (April 1961). «Transformer Invented 75 Years Ago». IEEE Transactions of the American Institute of Electrical Engineers. 80 (3): 121–125. doi:10.1109/AIEEPAS.1961.4500994. Besøkt 29. februar 2012. 
  19. ^ http://www.omikk.bme.hu/archivum/angol/htm/blathy_o.htm
  20. ^ Jeszenszky, Sándor. «Electrostatics and Electrodynamics at Pest University in the Mid-19th Century» (PDF). University of Pavia. Besøkt 3. mars 2012. 
  21. ^ «Hungarian Inventors and Their Inventions». Institute for Developing Alternative Energy in Latin America. Arkivert fra originalen 22. mars 2012. Besøkt 3. mars 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. mars 2012. Besøkt 16. april 2016. 
  22. ^ «Bláthy, Ottó Titusz». Budapest University of Technology and Economics, National Technical Information Centre and Library. Besøkt 29. februar 2012. 
  23. ^ Eugenii Katz. «Blathy». People.clarkson.edu. Arkivert fra originalen 25. juni 2008. Besøkt 4. august 2009.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 25. juni 2008. Besøkt 16. april 2016. 
  24. ^ Ricks, G.W.D. (mars 1896). «Electricity Supply Meters». Journal of the Institution of Electrical Engineers. 25 (120): 57–77. doi:10.1049/jiee-1.1896.0005.  Student paper read on January 24, 1896, at the Students' Meeting.
  25. ^ The Electrician, Volume 50. 1923
  26. ^ Official gazette of the United States Patent Office: Volume 50. (1890)
  27. ^ «Ottó Bláthy, Miksa Déri, Károly Zipernowsky». IEC Techline. Arkivert fra originalen 6. desember 2010. Besøkt 16. april 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. desember 2010. Besøkt 16. april 2016. 
  28. ^ Richard Moran, Executioner's Current: Thomas Edison, George Westinghouse, and the Invention of the Electric Chair, Knopf Doubleday Publishing Group - 2007, page 42
  29. ^ Tesla: Inventor of the Electrical Age by W. Bernard Carlson Princeton University Press - 2013, page 89
  30. ^ Great Barrington Historical Society, Great Barrington, Massachusetts
  31. ^ Great Barrington 1886 - Inspiring an industry toward AC power
  32. ^ Robert L. Bradley, Jr., Edison to Enron: Energy Markets and Political Strategies, John Wiley & Sons - 2011, page 50
  33. ^ Quentin R. Skrabec, George Westinghouse: Gentle Genius, Algora Publishing - 2007, page 97
  34. ^ L. J. Davis, Fleet Fire: Thomas Edison and the Pioneers of the Electric Revolution, Skyhorse Publishing - 2012
  35. ^ Patrice L. R. Higonnet, David S. Landes, Henry Rosovsky, Favorites of Fortune: Technology, Growth, and Economic Development Since the Industrial Revolution, Harvard University Press - 1991, page 89
  36. ^ a b Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing USA - 2009, page 137
  37. ^ a b c Maury Klein, The Power Makers: Steam, Electricity, and the Men Who Invented Modern America, Bloomsbury Publishing USA - 2008, page 263
  38. ^ Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing USA - 2009, page 139
  39. ^ Randall E. Stross, The Wizard of Menlo Park: How Thomas Alva Edison Invented the Modern World, Crown/Archetype - 2007, page 171
  40. ^ Jill Jonnes, Empires Of Light: Edison, Tesla, Westinghouse, And The Race To Electrify The World, Random House - 2004, pages 144-145
  41. ^ Maury Klein, The Power Makers: Steam, Electricity, and the Men Who Invented Modern America, Bloomsbury Publishing USA - 2008, page 257
  42. ^ a b Empires Of Light: Edison, Tesla, Westinghouse, And The Race To Electrify The By Jill Jonnes page 146
  43. ^ Randall E. Stross, The Wizard of Menlo Park: How Thomas Alva Edison Invented the Modern World, Crown/Archetype - 2007, page 174
  44. ^ W. Bernard Carlson, "Competition and Consolidation in the Electrical Manufacturing Industry, 1889-1892," (Piscataway, NJ: IEEE Press, 1993), pages 287-311 http://ethw.org/images/0/0e/Carlson,_Competition_and_Consolidationin_the_Electrical_Manufacturing_Industry.pdf Arkivert 5. mai 2016 hos Wayback Machine.
  45. ^ Randall E. Stross, The Wizard of Menlo Park: How Thomas Alva Edison Invented the Modern World, Crown/Archetype - 2007, pages 171-174
  46. ^ a b Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing USA - 2009, page 135
  47. ^ Randall E. Stross, The Wizard of Menlo Park: How Thomas Alva Edison Invented the Modern World, Crown/Archetype - 2007, page 171-173
  48. ^ Craig Brandon, The Electric Chair: An Unnatural American History, pages 12-14
  49. ^ Craig Brandon The Electric Chair: An Unnatural American History page 21
  50. ^ Craig Brandon The Electric Chair: An Unnatural American History page 24
  51. ^ David Marc. "Southwick, Alfred Porter", American National Biography Online - 2000
  52. ^ Craig Brandon, The Electric Chair: An Unnatural American History, page 54
  53. ^ Craig Brandon, The Electric Chair: An Unnatural American History, pages 57-58
  54. ^ Jill Jonnes, Empires Of Light: Edison, Tesla, Westinghouse, And The Race To Electrify The World, Random House - 2004, page 420
  55. ^ a b c d e f g Reynolds, Terry.S; Bernstein, Theodore (Mars 1989). «Edison and "The Chair"» (PDF). IEEE Technology and Society Magazine. 
  56. ^ "THOMAS ALVA EDISON", Scientific American Volume 87 Number 26 December 27, 1902, page 463
  57. ^ Randall E. Stross, The Wizard of Menlo Park: How Thomas Alva Edison Invented the Modern World, Crown/Archetype - 2007, page 172
  58. ^ a b Jill Jonnes, Empires Of Light: Edison, Tesla, Westinghouse, And The Race To Electrify The World, Random House - 2004, page 143
  59. ^ Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing USA - 2009, pages 139-140
  60. ^ Maury Klein, The Power Makers: Steam, Electricity, and the Men Who Invented Modern America, Bloomsbury Publishing USA - 2010, page 263
  61. ^ a b c Jill Jonnes, Empires Of Light: Edison, Tesla, Westinghouse, And The Race To Electrify The World, Random House - 2004, page 166
  62. ^ Jill Jonnes, Empires Of Light: Edison, Tesla, Westinghouse, And The Race To Electrify The World, Random House - 2004, page 167
  63. ^ The Electrical Journal - Volume 21 - July 21, 1888, Page 415
  64. ^ Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing USA - 2009, page 141
  65. ^ Jill jonnes, Empires Of Light, side 170
  66. ^ Maury Klein, The Power Makers: Steam, Electricity, and the Men Who Invented Modern America, Chapter 13
  67. ^ Jill Jonnes, Empires of Light: Edison, Tesla, Westinghouse, and the Race to Electrify the World, Edison Declares War, page 173
  68. ^ Howard B. Rockman, Intellectual Property Law for Engineers and Scientists, John Wiley - 2004, page 469
  69. ^ a b Jill Jonnes, Empires of Light: Edison, Tesla, Westinghouse, and the Race to Electrify the World, Edison Declares War, page 174
  70. ^ a b c W. Bernard Carlson, Innovation as a Social Process: Elihu Thomson and the Rise of General Electric, Cambridge University Press - 2003, page 285
  71. ^ Craig Brandon, The Electric Chair: An Unnatural American History, McFarland - 1999, pages 70 and 261
  72. ^ Maury Klein, The Power Makers: Steam, Electricity, and the Men Who Invented Modern America, Bloomsbury Publishing - 2010, Chapter 13
  73. ^ a b Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing - 2005, page 157
  74. ^ Maury Klein, The Power Makers: Steam, Electricity, and the Men Who Invented Modern America, Bloomsbury Publishing USA - 2010, page 281
  75. ^ [Marc Seifer, Wizard: The Life and Times of Nikola Tesla, page 1713 ISBN 1-8065-1960-6]
  76. ^ [John W. Klooster, Icons of Invention: The Makers of the Modern World from Gutenberg to Gates, page 305 ISBN=978-0-313-34743-6]
  77. ^ [Jill Jonnes, Empires of Light: Edison, Tesla, Westinghouse, and the Race to Electrify the World, Edison Declares War]
  78. ^ Quentin R. Skrabec, George Westinghouse: Gentle Genius, Algora Publishing - 2007, page 127
  79. ^ Quentin R. Skrabec, George Westinghouse: Gentle Genius, Algora Publishing - 2007, pages 128-130
  80. ^ Quentin R. Skrabec, The World's Richest Neighborhood: How Pittsburgh's East Enders Forged American Industry, Algora Publishing - 2010
  81. ^ a b c Maury Klein, The Power Makers: Steam, Electricity, and the Men Who Invented Modern America, Bloomsbury Publishing USA - 2010, page 292
  82. ^ «Electricity». A Brief History of Con Edison. Con Edison. Arkivert fra originalen 30. oktober 2012. Besøkt 3. februar 2013. 
  83. ^ Wredge, Charles. «William E. Sawyer and the Rise and fall of America's First Incandescent Electric Light Company, 1878-1881» (PDF). www.h-net.org. Besøkt 27. desember 2011. 
  84. ^ Israel, Paul (1998). Edison: A Life of Invention. John Wiley & Sons, Inc. s. 173–4,178. ISBN 0-471-52942-7. 
  85. ^ Richard Moran, Executioner's Current: Thomas Edison, George Westinghouse, and the Invention of the Electric Chair, Knopf Doubleday Publishing Group - 2007, page 118
  86. ^ Richard Moran, Executioner's Current: Thomas Edison, George Westinghouse, and the Invention of the Electric Chair, Knopf Doubleday Publishing Group - 2007, pages 102-104
  87. ^ a b Richard Moran, Executioner's Current: Thomas Edison, George Westinghouse, and the Invention of the Electric Chair, Knopf Doubleday Publishing Group - 2007, page 102
  88. ^ Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing USA - 2009, pages 152–155
  89. ^ a b Craig Brandon The Electric Chair: An Unnatural American History page 82
  90. ^ Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing USA - 2009, pages 225
  91. ^ a b c Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing - 2005, pages 190-195, ISBN 0802719287
  92. ^ Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing USA - 2009, page 193
  93. ^ Richard Moran, Executioner's Current: Thomas Edison, George Westinghouse, and the Invention of the Electric Chair, Knopf Doubleday Publishing Group - 2007, page 106
  94. ^ Richard Moran, Executioner's Current: Thomas Edison, George Westinghouse, and the Invention of the Electric Chair, Knopf Doubleday Publishing Group - 2007, pages xxi-xxii
  95. ^ Executioner's Current, pages xxii
  96. ^ Craig Brandon The Electric Chair: An Unnatural American History page 101
  97. ^ Craig Brandon The Electric Chair: An Unnatural American History page 119
  98. ^ Craig Brandon The Electric Chair: An Unnatural American History page 115
  99. ^ Craig Brandon The Electric Chair: An Unnatural American History page 125
  100. ^ Tom McNichol, AC/DC: The Savage Tale of the First Standards War, John Wiley & Sons - 2011, page 120
  101. ^ Tom McNichol, AC/DC: the savage tale of the first standards war, John Wiley and Sons, 2006 ISBN 0-7879-8267-9, p. 125
  102. ^ a b James F. Penrose, Inventing Electrocution, inventionandtech.com Arkivert 25. februar 2015 hos Wayback Machine.
  103. ^ a b Empires Of Light, pages 191-198
  104. ^ a b c d e Randall E. Stross, The Wizard of Menlo Park: How Thomas Alva Edison Invented the Modern World, Crown/Archetype - 2007, page 179
  105. ^ Maury Klein, The Power Makers: Steam, Electricity, and the Men Who Invented Modern America, Bloomsbury Publishing - 2010.
  106. ^ a b Maury Klein, The Power Makers: Steam, Electricity, and the Men Who Invented Modern America, Bloomsbury Publishing USA - 2010
  107. ^ Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing USA - 2009, page 217
  108. ^ Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing USA - 2009, page 218
  109. ^ a b Jill Jonnes, Empires of Light: Edison, Tesla, Westinghouse, And The Race To Electrify The World, Random House - 2004, page 200
  110. ^ Randall E. Stross, The Wizard of Menlo Park: How Thomas Alva Edison Invented the Modern World, Crown/Archetype - 2007, page 178
  111. ^ Thomas Parke Hughes, Networks of Power: Electrification in Western Society, 1880-1930, JHU Press - 1993, pages 125-126
  112. ^ a b Warren Sloat, 1929: America Before the Crash, Taylor Trade Publications- 1979, page 316
  113. ^ a b c Thomas Parke Hughes, Networks of Power: Electrification in Western Society, 1880-1930, JHU Press - 1993, pages 120-121
  114. ^ a b Raghu Garud, Arun Kumaraswamy, Richard Langlois, Managing in the Modular Age: Architectures, Networks, and Organizations, John Wiley & Sons - 2009, page 249
  115. ^ The General Electric Story by the Hall of History
  116. ^ Skrabec, Quentin R.; Westinghouse, George. «Gentle Genius». History. s. 190. «Agreement stayed in effect until 1911» 
  117. ^ Ernest Freeberg, The Age of Edison: Electric Light and the Invention of Modern America
  118. ^ Patrice L. R. Higonnet, David S. Landes, Henry Rosovsky, Favorites of Fortune: Technology, Growth, and Economic Development Since the Industrial Revolution, Harvard University Press - 1991, page 113
  119. ^ Martin Doppelbauer. «The invention of the electric motor 1800-1854 – A short history of electric motors - Part 2». Karlsruher Instituts für Technologie (KIT). Besøkt 11. januar 2015. 
  120. ^ The Schenectady Museum
  121. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. januar 2011. Besøkt 3. juni 2011. 
  122. ^ Robert L. Bradley, Jr., Edison to Enron: Energy Markets and Political Strategies, John Wiley & Sons - 2011, page 40
  123. ^ Quentin R. Skrabec, The 100 Most Significant Events in American Business: An Encyclopedia, ABC-CLIO - 2012, page 113
  124. ^ Robert L. Bradley, Jr. Edison to Enron: Energy Markets and Political StrategiesJohn Wiley & Sons, 2011 ISBN 1-118-19251-6
  125. ^ http://www.ieeeghn.org/wiki/index.php/Milestones:Mill_Creek_No._1_Hydroelectric_Plant,_1893 Mill Creek No. 1 Hydroelectric Plant, retrieved 2012 Jan 4
  126. ^ a b Mark Essig, Edison and the Electric Chair: A Story of Light and Death, Bloomsbury Publishing USA - 2009, page 274
  127. ^ [1] Lars Thune m.fl.: Kulturminner i Norsk kraftproduksjon. NVE 2006. ISBN 82
  128. ^ Tom Blalock, "Powering the New Yorker: A Hotel's Unique Direct Current System", in IEEE Power and Energy Magazine, Jan/Feb 2006
  129. ^ Jennifer Lee, New York Times November 16, 2007, "Off Goes the Power Current Started by Thomas Edison" (retrieved November 16, 2007)
  130. ^ http://spectrum.ieee.org/energy/the-smarter-grid/san-franciscos-secret-dc-grid

Litteratur rediger

  • Berton, Pierre (1997). Niagara: a history of the Falls. New York: Kodansha International.
  • Bordeau, Sanford P. (1982). Volts to Hertz—the rise of electricity: from the compass to the radio through the works of sixteen great men of science whose names are used in measuring electricity and magnetism. Minneapolis, Minn: Burgess Pub. Co.
  • Brandon, Craig (1999). The Electric Chair: An Unnatural American History. Jefferson, N.C.: McFarland & Co.
  • Edquist, Charles, Hommen, Leif, & Tsipouri, Lena J. (2000). Public technology procurement and innovation. Economics of science, technology, and innovation, v. 16. Boston: Kluwer Academic.
  • The Electrical Engineer, "A new system of alternating current motors and transformers". (1884). London: Biggs & Co. Pages 568 - 572.
  • The Electrical Engineer, "Practical electrical problems at Chicago". (1884). London: Biggs & Co. Pages 458 - 459, 484 - 485, and 489 - 490.
  • Foster, Abram John (1979). The coming of the electrical age to the United States. New York: Arno Press.
  • Hughes, Thomas Parke (1983). Networks of power: electrification in Western society, 1880-1930. Baltimore: Johns Hopkins University Press.
  • Tom McNichol AC/DC: the savage tale of the first standards war,John Wiley and Sons, 2006 ISBN 0-7879-8267-9
  • Reynolds, Terry S., and Bernstein, Theodore. "Edison and the Chair," IEEE Technology and Society Magazine, March 1989, pp. 19–28.
  • Seifer, Marc J. (1998). Wizard: the life and times of Nikola Tesla : biography of a genius. Secaucus, N.J.: Carol Pub.
  • Terry S. Reynolds, Theodore Bernstein, Edison and "The Chair", Technology and Society Magazine, IEEE (Volume 8, Issue 1) March 1989

Eksterne lenker rediger