Åpne hovedmenyen

Historien bak funnetRediger

HaugenRediger

Storhaug var en av de største gravhaugene i Nord-Rogaland. Den lå på gården Gunnarshaug, på vestsiden av Karmsundet, omtrent en kilometer nord for Salhusstraumen der Karmsund bru ligger i dag. Haugen lå på en avsats i terrenget, omtrent 20 meter høyt, og med glimrende utsikt over hele den nordre delen av Karmsundet.

UtgravningenRediger

Etter alt å dømme har haugen var blitt liggende urørt fram til omtrent 1830. Da begynte grunneieren å ta ut masse fra den. Han har tydeligvis ganske snart kommet ned på godt bevarte rester av et skip, de ble ikke tatt vare på, men tvert imot nyttet til brensel. Etter som årene gikk ble det gjort omfattende innhogg i haugen, og det kom stadig fram skipsrester. Dette var allment kjent i omegnen.

I 1880 kom nyheten om funnet av Gokstadskipet. Da var det at John Døsseland, en 22 år gammel lærer i Haugesund, tolket ryktene om skipsrestene i Storhaug til at det kunne være restene av et vikingskip. Han skrev et brev om saken til Bergen Museum, og fikk svar fra konservator Anders Lorange. Her gikk det fram at Lorange syntes dette kunne høres lovende ut, og han anmodet den unge læreren om å grave ut haugen. Han gikk straks i gang.

Naturlig nok hadde Døsseland svært dårlig erfaring i dette arbeidet. Og en dag fant kona til grunneieren noe i de utgravde massene som hun stusset over. Det viste seg å være en armring av gull. Da skrev Døsseland et nytt brev til Bergen, og så kom Lorange for å overta utgravningen.

Loranges beskrivelseRediger

Av Loranges rapport framgår det at haugen på dette tidspunktet var nærmest halvveis fjernet. Mesteparten av nordsiden var borte, og han kunne studere et nærmest fullstendig øst-vestgående snitt av haugen. I midten var en forsenkning som han først tolket som en plyndringsgrop, men ved nærmere ettersyn så han at forsenkningen var dannet ved at gravkammeret var rast sammen. Innunder søkket fant han kjølplanken på skipet liggende i nord-sør retning. Parallelt med skipet, på hver side, var det bygd to kraftige murer av rullestein, og oppå disse var det bygd et stort teltformet gravkammer av furustokker. Lite av skipet var bevart, men overalt lå drev fra natene; remser av tjæret nauthår. Haugen var bygd opp av gras- og lyngtorver som var lagt med rotsiden opp.

Lorange begynte å grave seg inn i sørdelen av haugen. Her kom han på en tverrmur som var lagt mellom de to nevnte murene. Bak denne fant han store deler av skipet, men det var dårlig bevart. I stavnen hadde det ligget flere jerngjenstander, men de var nå korrodert sammen til en sammenhengende kake av rust. Sør for stevnen fant han rester av en mindre båt, som tydeligvis var blitt hugget i stykker ved begravelsen. Over båten var det lagt en landgangsplanke med uthuggede trinn. Nord for tverrmuren ble det funnet flere jerngjenstander, og et komplett sett spillebrikker av rav og blått glass, antakelig for spillet Hnèfatafl, og en del andre smågjenstander.

Loranges tolkningRediger

Gjenstandene, særlig gullringen og spillebrikkene, viser at graven er reist over et medlem av den aller øverste overklassen, kanskje en kongelig. Selv mente Lorange at graven var fra vikingtiden, og at den kanskje var reist over Guttorm Eiriksson, som ble drept i slaget ved Avaldsnes mot onkelen Håkon den gode.

Lorange publiserte en artikkel om funnet i 1887. Han hadde da vært syk i mange år, og Storhaugfunnet skulle bli hans siste utgravning. Gjenstandene fra funnet ble liggende ubearbeidet i magasinene ved museet.

Opedals undersøkelserRediger

Først på 1990-tallet ble funnet aktuelt igjen. Karmøy kommune stilte da midler til rådighet for en ny gjennomgang av Loranges notater og gjenstandsmaterialet. Dette ble gjort av arkeologen Arnfrid Opedal, som i 2008 tok doktorgraden med en avhandling om funnet. Opedal fikk i forbindelse med gjennomgang av materialet tatt flere radiologiske dateringer, som tydet på at graven kunne være fra merovingertiden. Dette ble bekreftet da Niels Bonde og Frans-Arne Stylegar ved hjelp av dendrokronologi viste at begravelsen fant sted sommeren 779. Opedal fikk også røntgenfotografert metallgjenstandene. De var blitt liggende ukonservert helt siden Loranges undersøkelse, og var rustet sammen til store kaker av korrosjon. Undersøkelsen viste at det bl.a. dreier seg om flere våpen, deriblant et såkalt Haldeneggsverd. Dette er en type våpen som hittil bare er kjent fra et fåtall gravfunn på frankisk område.

LitteraturRediger

  • Niels Bonde og Frans-Arne Stylegar: Fra Avaldsnes til Oseberg. Dendrokronologiske undersøkelser av skipsgravene fra Storhaug og Grønhaug på Karmøy. Viking LXXII, Oslo 2009
  • Anders Lorange: Storhaugen paa Karmøen. Nyt Skibsfund fra Vikingetiden. Bergen Museum Aarbog 1887 no. 4
  • Arnfrid Opedal: Kongemakt og kongerike. Gravritualer og Avaldsnes-områdets politiske rolle 600-1000. Oslo Arkeologiske Serie (OAS) vol 13. Unipub, Oslo 2010. ISBN 978-82-7477-490-2