Åpne hovedmenyen

Stefan Meyer (fysiker)

østerriksk fysiker
Stefan Meyer
Født27. april 1872[1][2]
Wien[3]
Død29. desember 1949 (77 år)
Bad Ischl[4]
Utdannet ved Universitetet i Wien
Doktorgradsveileder Franz-Serafin Exner (1896)
Beskjeftigelse Fysiker, universitetslærer, kjernefysiker
Nasjonalitet Østerrike
Medlem av Det østerrikske vitenskapsakademiet
Utmerkelser Lieben-prisen (1913)

Stefan Meyer (født 27. april 1872, død 29. desember 1949) var en østerriksk fysiker og pioner i utforskningen av radioaktivitet. Han underviste ved Universitetet i Wien som professor i fysikk og arbeidet ved Institut für Radiumforschung og ved den internasjonale radium-standard kommisjonen.

BiografiRediger

Stefan var andre sønn av det jødiske ekteparet Gotthelf Karl Meyer og Clara (pikenavn Goldschmidt, søster av Victor Goldschmidt), hans bror var kjemikeren Hans Leopold Meyer (1871–1942). Han gikk på Gymnasium Horn, byen Horn i Niederösterreich og studerte fra 1892 matematikk, fysikk og kjemi i Wien. I 1896 avla han doktorgrad og studerte deretter videre i Leipzig og ved Technischen Hochschule i Wien. I 1897 ble han assistent hos fysikeren Ludwig Boltzmann. Han fullførte sin habilitering i 1900.

Gjennom kontakt med den tyske kjemikeren Friedrich Giesel fikk han små kvanta av det nylig oppdagede grunnstoffet Radium. Etter målinger av denne prøven la han i 1899 frem den første arbeidet fra Wiener Physikalischen Institut om radioaktive stråler, noe som bidro til at han i 1900 habiliterte som privatdosent ved universitetet i Wien. Meyer organiserte utvinning og raffinering av radium fra gruvene i Joachimsthal (dagens Jáchymov i Tsjekkia).

Etter Ludwig Boltzmanns død tok han i 1906 for en kort periode over ledelsen av instituttet for teoretisk fysikk og hadde blant annet kontakt med Lise Meitner før hun reiste til Berlin. I 1907 ble han assistent til Franz-Serafin Exner og i 1908 ble han utnevnt til assosiert professor ved universitetet i Wien. I årene 1908-1910 var han sammen med Exner drivende i etableringen av en stiftelse for radiumforskning under det Østerrikske vitenskapsakademiet (tysk: Österreichische Akademie der Wissenschaften), støttet av mesenen Karl Kupelwieser, og Meyer var med i ledelsen av den nye forskningsinstitusjonen fra 1910. I 1915 ble han utnevnt til full professor og i 1920 leder for instituttet for radiumforskning.

I 1910 var han i Brussel som sekretær ved det konstituerende møtet for den internasjonale radium standard kommisjonen (Ernest Rutherford var president), en organisasjon hvis mål var å etablere en internasjonal standard for radiumpreparater. I 1912 lyktes hans student og assistent Victor Francis Hess å oppdage kosmisk stråling, et arbeide som ble belønnet med Nobelprisen i fysikk i 1936. I 1921 ble han utnevnt til korresponderende medlem (medlem med begrensede rettigheter) og i 1932 fullt medlem av vitenskapsakademiet i Wien. I 1937 ble han utnevnt til president for den internasjonale radium standard kommisjonen.

Etter Tysklands anneksjon av Østerrike i 1938 ble Stefan Meyer tvunget til å pensjonere seg grunnet sin jødiske bakgrunn. Den 24. november samme år trakk han seg også fra vitenskapsakademiet for å unngå problemer og hindre en eksklusjon. Grunnet gode venner klarte han å overleve krigstiden ved å oppholde seg i Bad Ischl, hans bror var ikke så heldig og døde i Theresienstadt konsentrasjonsleir. Etter krigens slutt arbeidet han i 1946-1947 som æresprofessor ved universitetet i Wien og ble igjen leder for instituttet for radiumforskning. Han pensjonerte seg i 1947 og døde 29. desember 1949 i Bad Ischl.

Meyer var også begeistret for musikk og var fra 1902 til 1911 dosent i akustikk ved konservatoriet til Gesellschaft der Musikfreunde.

BetydningRediger

Stefan Meyer var en av de mest betydningsfulle fysikere i Wien på sin tid. Han tilhørte pionerene innen forskning på radioaktivitet og instuttet han ledet i Wien var sammen med tilsvarende institutt i Paris under ekteparet Marie Curie og Pierre Curie og Ernest Rutherfords institutt i Cambridge de mest prestisjefylte forskningssentra på radioaktivitet. Ved organisering av driften i gruvene i Jachymov i Böhmen sikret han radium både for egen institusjon i Wien og for de i Paris og Cambridge. Blant Meyers betydelige prestasjoner inkluderer erkjennelsen at radiumstråling består av partikler. Han klarte videre å vise at polonium ikke er et stabilt element og han tok de første skritt mot aldersbestemmelse ved hjelp av radioaktive elementer. I 1937 anslo han solens alder til rundt 4,5 milliarder år.

Stefan Meyer fikk aldri nobelprisen i fysikk, men hans mange kandidatforslag hadde stor suksess. Han nominerte 12 fysikere og 10 av de fikk prisen, 4 allerede samme år som han fremmet deres kandidatur. Hans suksess ved nominasjoner er nok en indikasjon på hans gode internasjonale vitenskapelige nettverk.

Sammen med sin kollega Egon Schweidler publiserte Meyer flere artikler om radioaktivitet og samlet det meste av forskningen om radioaktivitet i en bok. Den ble et standardverk om radioaktivitet på tysk, tilsvarende de bøker Curie og Rutherford hadde utgitt i Frankrike og Storbritannia. Under hans tvungne pensjonstid skrev han en bok om musikkinstrumenter og akustikk.

Hans navn er hedret ved Stefan Meyers institutt for subatomisk fysikk (tysk: Stefan-Meyer-Institut für Subatomare Physik) underlagt det østerrikske vitenskapsakademi. Det ble etablert i 2004 ved å omdøpe institutt for medium-energi fysikk.

Bibliografi (utvalg)Rediger

  • Handbuch der Radioaktivität. 1916 (med Egon Schweidler).
  • Zur Genesis der chemischen Elemente. 1947.
  • Die Vorgeschichte, die Gründung und das 1. Jahrzehnts des Instituts für Radiumforschung. 1950.
  • Zur Geschichte der Entdeckung der Natur der Becquerelstrahlen. I: Die Naturwissenschaften. Bd. 36, 1949.

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 26. apr. 2014
  2. ^ SNAC, 9. okt. 2017, Stefan Meyer (physicist), w6m91fqp
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 11. des. 2014
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014

LitteraturRediger

  • Wolfgang Reiter: Stefan Meyer: Pioneer in Radioactivity. In: Physics in Perspective. Bd. 3(1), 106–127
  • Stefan Sienell, Christine Ottner: Das Archiv des Instituts für Radiumforschung. In: Anzeiger der math.-nat. Klasse der ÖAW. II 140, 2004, S. 11-53, bes. S. 23–33
  • Berta Karlik, Erich Schmid: Franz Serafin Exner und sein Kreis. Ein Beitrag zur Geschichte der Physik in Österreich. Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1982.
  • Helmut Rechenberg: Meyer, Stefan. In: Neue Deutsche Biographie (NDB). Band 17, Duncker & Humblot, Berlin 1994, ISBN 3-428-00198-2, S. 321 f. (Digitalisat).
  • Berta Karlik: Stefan Meyer. In: Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Band 6, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1975, ISBN 3-7001-0128-7, S. 1.
  • Om Stefan Meyer, fra Österreichischen Akademie der Wissenschaften (tysk)

Eksterne lenkerRediger

  • Stefan-Meyer-Institut Stefan-Meyer-Institut für subatomare Physik der Österreichischen Akademie der Wissenschaften