Solidus (latin for «solid»; flertall solidi) var en romersk gullmynt, verd 25 denarii. Navnet ble etter hvert en generell måleenhet for gull, tilsvarende 4,55 gram. Solidus avløste den eldre myntenheten aureus. Navnet er avledet fra nummus solidus, bokstavelig «solid mynt», antagelig for at det var en mynt av tykt eller solid metall, ikke en tynn plate.[1] Det greske navnet var nomisma (νόμισμα, nómisma, bokstavelig «mynt»).[2] Ordet «soldat» (engelsk: soldier) er avledet av solidus fordi mynten ble utbetalt til soldater..[3][4]

Solidus preget av Julian den frafalne, ca. år 361.
Tremissis, en tredjedel av en solidus, preget av Avitus ca. 456.

Solidus ble første gang preget av Diokletian omkring 301 e.Kr. 60 mynter tilsvarte en romersk libra. Dette ga en vekt på omkring 5,5 gram pr mynt. Diokletians solidus ble preget i et lite antall og fikk liten økonomisk betydning. Den ble i stor grad erstattet i Vest-Europa av Pipin den yngres frankiske valutareform som innførte den sølvbaserte pound/shilling/penny-system hvor shilling (norrønt: skillingr)[5] fungerte som en valutaenhet tilsvarende til 12 pence, og som til sist utviklet seg den franske sou. I Øst-Europa ble nomisma gradvis forringet av bysantinske keisere inntil den ble forbudt av keiser Alexios I Komnenos i 1092 som erstattet den med hyperpyron (gresk: νόμισμα ὑπέρπυρον), kjent som en bezant. Den bysantinske solidus inspirerte den opprinnelig mindre rene arabiske gulldinar.

En forkortelse for shilling er s (for solidus, se £sd).[6] Den ble ofte representert ved et symbolet for solidus ("/"), som opprinnelig kan ha stått for en land s eller ſ.[7]

HistorieRediger

I året 312 e.Kr. ble solidi gjeninnført av Konstantin den store, og erstattet fullstendig bruken av aureus som gullmynt i romerriket. 72 mynter tilsvarte en romersk libra gull, og hver mynt veide dermed 24 gresk-romerske karat eller 4.5 gram. På denne tiden tilsvarte solidus en verdi på 275,000 denarii.

Etter vestromerrikets fall i 476 e.Kr., fortsatte Det bysantiske riket å prege solidi. Omtrent alle bysantiske keisere preget solidi, og mynten ble preget stort sett uten endringer i vekt og renhet frem til keiser Basileios II (978–1025). Da førte økonomiske og politiske uroligheter til at utmyntingen av solidi opphørte.

I den romerske perioden ble mynten kalt nomisma (flertall: nomismata) i den gresk-talende verden og deretter i Det bysantiske riket. I Det bysantiske rike ble en litt modifisert utgave av mynten således preget under benevnelsen Nomisma histamenon fra 960-tallet til 1092. Herav det avledede ordet numismatikk, som brukes om myntsamling. Mynter som ble inndratt, ble alltid nedsmeltet for gjenbruk av gullet. Dette sørget for å vedlikeholde vekten i sirkulerende mynter, ettersom mynten sjelden var i omløp lenge nok til å bli slitt.

Utmynting av gullmynter skjedde ikke på ett fast sted, men fulgte oftest keiseren og hans hoff omkring, grunnet kravene om at skatter skulle betales i gull. I år 353 ble f.eks. solidi preget i Milano, mens de ble preget i Ravenna etter år 402.

Kjøpmenn hadde ikke lov til å bruke solidi utenfor Det bysantiske riket. Det var likevel tilstrekkelig handel med disse myntene utenfor imperiet til at de ble en verdsatt myntenhet i arabiske land. I disse landene ble myntene raskere slitt, ettersom de ikke ble inndratt og omsmeltet av det romerske myntvesenet.

Mot slutten av 600-tallet kom arabiske kopier av solidi i omløp utenfor Bysants. Arabiske gulldinarer ble preget av umajjadkalifen Abd al-Malik ibn Marwan som hadde fått tilgang til gull fra den øvre delen av Nilen. Vekten på disse myntene var bare 20 karat eller 4,0 gram, men de tilsvarte noenlunde vekten av de slitte solidi som var i omløp i disse områdene, og de to myntenhetene sirkulerte sammen i disse områdene.

Solidus var inndelt i semissis (halv solidus) og tremissis (en tredjedel solidi), og disse ble også preget som mynter.

ReferanserRediger

  1. ^ «solidus (n.)», Online Etymology Dictionary
  2. ^ νόμισμα, Wiktionary
  3. ^ «soldat», Bokmålsordboka
  4. ^ «soldier», Merriam-Webster Online Dictionary
  5. ^ «shilling» (n.), Online Etymology Dictionary
  6. ^ Sutherland, C.H.V. (1973): English Coinage 600-1900, ISBN 0-7134-0731-X, s. 10
  7. ^ «May and the Slash», The English Project

LitteraturRediger

  • Porteous, John (1969): «The Imperial Foundations», Coins in history : a survey of coinage from the reform of Diocletian to the Latin Monetary Union. Weidenfeld and Nicolson, ISBN 0-297-17854-7, s. 14–33.

Eksterne lenkerRediger