Denaren (denarius. plur. denarii) fungerte som hovedsølvmynt i Romerriket.[1]

Første rekke: ca. 157 f.Kr. Romerske republikk; etter år 31 Romerriket; ca. 73 Vespasian, ca. 161 Marcus Aurelius, ca. 194 Septimius Severus;
Anden rekke: ca. 199 Caracalla, ca. 200 Julia Domna, ca. 219 Elagabalus, ca. 236 Maximinus Thrax.

Denaren ble første gang slått ca. 211 f.Kr. under republikken. Den bar verdiangivelsen X, dvs. en denar svarte til 10 as. Med tiden ble aes lettere, slik at forholdet mellom denar og as ble endret til 1:16 omkring 133 f.Kr.. Verdibetegnelsen XVI oppsto heretter på mynterne.

Også denarens vekt og renhet justeredes. Under Nero (54-68 e.Kr.) ble sølvinnholdet nedsatt fra 950 promille til 820 promille.

Under Septimius Severus (193-211 e.Kr.) falt sølvinnholdet til kun 500 promille, og denaren mistet dermed reelt sin betydning.

Enrindringer viser at keiserne hadde full kontroll med myntutstedningen og kunne dra fordel av et redusert edelmetalinnhold.

Det gikk 25 denarer på én aureus (gullmynt).[2]

I Frankrike ble denaren utmyntet inntil den karolingske keiseren Ludvig den frommes død.[1] I latinske middelalderkilder blir denar brukt om den yngre myntenheten penning.[3]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b D: denarius Arkivert 2. februar 2017 hos Wayback Machine.. (2015, 22. juni). I Store norske leksikon. Hentet 28. januar 2017.
  2. ^ Aureus. (2015, 22. juni). I Store norske leksikon. Hentet 28. januar 2017.
  3. ^ Penning. (2015, 2. april). I Store norske leksikon. Hentet 28. januar 2017.

Eksterne lenker rediger