Wikipedia

Snorgaffel

redskap for produksjon av lisser og tau

Snorgaffel er et håndarbeidsredskap som anvendes for å knytte snorer av tråd, stoff eller garn. Det brukes ulike begreper om teknikken å lage snorer på snorgaffel, blant annet «veving», «knytting» og «strikking med to masker», i tillegg til forskjellige dialektuttrykk. Gaffelen har to tinder som ofte er utformet så den får et lyre-formet utseende (figur 1). Snorgafler finnes i en mengde ulike utførelser, både når det gjelder materiale, form og størrelse.

(figur 1): Snorgaffel av tre, med snor under arbeid
Foto: Asfridhr

Snorgaffelteknikken er Østensjø Husflidslags prosjekt i Norges Husflidslags nasjonale dugnad «Rødlista», der kunnskap om tradisjonelle husflidsteknikker tas vare på og videreformidles.[1]

Teknikk rediger

Teknikken ligner på enkel strikking eller hekling. Den enkleste teknikken består i at snorgaffelen holdes i én hånd, mens den andre fører tråden vekselvis rundt den ene og andre tinden; så løftes den forrige masken over den nye. Det er mulig å lage snorer med noe ulik utforming, avhengig av hvordan tråden tvinnes rundt tindene. Den vanligste teknikken gir en fast lisse med kvadratisk tverrsnitt og er forholdsvis uelastisk.[2] Hver side av lissen ser ut som en flette.[3][4]

Dr. Kristin Oppenheim beskrev i 1942 et snorgaffellignende redskap, der man i tillegg til selve gaffelen benytter en tykk jerntråd. Snoren blir strikket rundt denne, og når jerntråden så blir trukket ut, blir snoren mer elastisk enn om man strikket den uten jerntråden.[5]

Ettersom både spikking av en snorgaffel, og fremstilling av snor på den, er enkelt, er dette en populær aktivitet på husflidskurs for barn og unge.[2]

Snorgafler kan også brukes til gimping.[3]

Utbredelse og historie rediger

 
(figur 2): Redskap for snortvinning. Fra det franske Arkéos arkeologiske museum

Det er ikke kjent når og hvor snorgaffelen først ble tatt i bruk,[6] men denne typen redskap kan ha blitt utviklet i flere samfunn, uavhengig av hverandre, som en avlasting for den statiske belastningen man får ved å tvinne snorer for hånd, mellom tommel og pekefinger. Oppenheim (1942) nevner Øvre Volta i Afrika som et sted for funn av snorgaffel (av ukjent alder), men i de fleste kildene er det europeiske eksempler som omtales.

Det finnes ingen sikre funn av snorgafler fra arkeologiske utgravninger. Redskapet er ikke mer komplisert enn at folk kan ha brukt hvilken som helst gren med to kvister eller del av et horn med to tagger for å tvinne snorer.[7] Det tidligste spor etter bruk av en forarbeidet snorgaffel i Skandinavia, er muligens funnet i Sverige. Under utgravning av middelalderdelen av byen Lödöse på vestkysten ble det funnet et redskap som er utformet som en stor snorgaffel med trådhullet som er karakteristisk for flere snorgafler.[8]

Fra Danmark finnes skriftlig dokumentasjon på at snorgaffelteknikken ihvertfall var kjent på 1600-tallet. I 1664 satt Leonora Christina Ulfeldt, datter av kong Christian IV, i fangenskap i Blåtårn, mistenkt for å vært medskyldig i forræderi. Mens hun satt i fangenskap, laget hun seg en enkel snorgaffel av en treskje med brukket skjeblad. Silke til lissebåndene rev hun av fra den nederste kanten av natt-trøyen sin. Hun har selv skrevet om dette i den selvbiografiske boken Jammers Minde, som hun begynte å skrive mens hun satt fengslet.[9]

Snorgaffelen gikk nesten ut av bruk da snorer av ulik utforming kom i handelen på 1800-tallet.[10]

Forløpere rediger

Under arkeologiske utgravninger er det funnet flere artefakter som kan ha vært brukt til å fremstille snorer med kvadratisk tverrsnitt, men det er få sikre eksempler. Ofte er det bare eventuell slitasje rundt tindene/taggene som kan vise om redskapet har vært brukt til snortvinning.[11]

Under utgravning av en vikingkvinnegrav på Gotland i 1966 ble det funnet to eksempler på snorer. Ved rekonstruksjon er man kommet frem til at de er fremstilt på en forløper for snorgaffelen. I graver fra eldre middelalder er det funnet små hule rør fremstilt av lår- eller leggben fra ku eller andre dyr. Rørene har to eller tre tagger i den ene enden (figur 2). Det er antatt at man fremstilte snorer på dem, som på snorgaffelen, ved å tvinne et bånd eller en tråd rundt taggene, og at snoren ble ført gjennom røret etterhvert som den ble ferdig, det samme prinsippet som i leketøyet «strikkelise».[12]

Anvendelse rediger

Ettersom man ikke trenger å kutte av tråden før man begynner arbeidet, kan snorene bli svært lange, og kan ha vært brukt i flere sammenhenger der man trengte en solid snor. I Norge har lisser knyttet med snorgaffel blant annet vært brukt som slitesnor nederst på kvinnestakker, og brukes fortsatt på enkelte bunader.[13] I utgravningen på Gotland har rekonstruksjonen vist at snorene kan ha vært brukt til å henge nøkler og redskaper i beltet på kvinnedrakten. Lisser kan også brukes til andre formål, som håndklehemper og klessnorer. Materialet i disse snorene er hovedsakelig ull og bomull. I USA og England skal smale lisser av finere tråd, som silke, ha vært gitt som kjærestegave og brukt som brille- og klokkekjede.[14] Det finnes også eksempler på at lisser laget med snorgaffel er sydd fast som dekorasjon på klesplagg.[3]

  • Ulike former for snorgafler og forløpere
  •  
    Antatte snortvinningsredskaper. I museet Arkéos, Frankrike
  •  
    Snorgaffel av tre, l=12,2 cm; b=3,5 cm
  •  
    Snorgaffel i Norsk folkemuseum. Materiale og mål ikke oppgitt
  •  
    Snorgaffel av mahogni. l=12; b=4,5
  •  
    To snorgafler av tre. Øverst: l=19,8, b=4; nederst: l=12,5, b=4,7

Referanser rediger

  1. ^ «Rødlista». husflid.no. Arkivert fra originalen 10. mai 2022. Besøkt 10. mai 2022. 
  2. ^ a b R, Tekst:; Hole, i; Garvin, Bilder: Elin Gilde. «Ting å lage: Firkantsnor på snorgaffel». Ung Husflid (norsk). Arkivert fra originalen 19. august 2022. Besøkt 15. mai 2022. 
  3. ^ a b c Lye, Gerd Mari (1975). «Kjenner du SNORGAFFELEN?». Venner av Statens lærerskole i forming. Oslo: Venneforeningen. s. 6–12. 
  4. ^ «Østensjø Husflidslag: Snorgaffel». husflid.no. 7. mars 2016. Arkivert fra originalen 10. mai 2022. Besøkt 10. mai 2022. 
  5. ^ Oppenheim, Kristin (1942). Die primären textilen Teckniken der Neukaledonier und Loyalty-insulianer. Leiden, Nederland: E.J. Brill Verlag.  [Sitert i Lye (1975), s. 9]
  6. ^ Tallerås, Kirstine Prestmoen (2008). «Snorgaffel – den glømte reiskapen». Årbok for Nord-Østerdalen: 119–120. 
  7. ^ Hald, Margrethe (1975). Flettede Baand og Snore. København: Gyldendal. ISBN 8700685917. 
  8. ^ Hoffmann (1971), sitert i Lye (1975), s. 6
  9. ^ «The Project Gutenberg eBook of Jammers-Minde, by Leonora Christina Ulfeldt». www.gutenberg.org. Besøkt 10. mai 2022. 
  10. ^ Groves, Sylvia (1966). The History of Needlework Tools and Accessories. Middlesex: Hamlyn Publishing. 
  11. ^ Lauwerier, Roel C. G. M.; Van Heeringen, Robert M. (2014). «Objects of Bone, Antler and Horn from The Circular Fortress of Oost-Souburg, The Netherlands». Medieval archaeology. 39 (1): 71–90. 
  12. ^ Pettersson, Kerstin (1968). «En gotländsk kvinnas dräkt. Kring ett textilfynd från vikingatiden». TOR : meddelanden från Institutionen för nordisk fornkunskap vid Uppsala universitet. XII: 174–190. 
  13. ^ «Serk og understakk». Husfliden Hamar. Besøkt 15. mai 2022. 
  14. ^ Ashley (1960), sitert i Lye (1975), s. 8

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Snorgaffel&oldid=23936483»