Slaget ved Gedbæk

Slaget ved Gedbæk ved Viborg i året 1151 var et slag mellom Svein Grathe, konge av Sjælland og Skåne, og Knut Magnusson, konge av Jylland. Slaget ble vunnet av Svein, og Knut mistet mye av støtten i Jylland etter nederlaget.

Slaget ved Gedbæk
Konflikt: De danske kongekrigene
Dato 1151 Sted Gedbæk sør for Viborg, Jylland Resultat Seier for Svein for andre gang ved Viborg
Stridende parter
Svein, konge av Sjælland og Skåne	Knut, konge av Jylland
Kommandanter og ledere
Svein med hans allierte Valdemar	Knut
Styrker
Ukjent	Ukjent
Tap
Ukjent	Ukjent

Bakgrunnen

Slaget ved Viborg i året 1150 var åstedet for det verste nederlaget hittil for tronpretendent Knut, som hadde vært utropt til jydernes konge i 1146. Nederlaget medførte at han for første gang var tvunget på landflyktighet til sin stefar Sverker den eldre i Sverige.

I Hamburg, etter en lang reise fra Sverige, kom han i kontakt med erkebiskop Hartwig I av Stade. Han var erkebiskop for hele Norden, som da var innlemmet i erkebispedømmet Hamburg-Bremen. I Lund hadde erkebiskop Eskil overtalt pave Innocens II til å anerkjenne Lund-setet i 1139. I Hamburg-Bremen gjorde erkebiskopene likeledes krav på deres rett på å representere hele Norden. Knut inngikk en allianse med erkebiskopen av Hamburg-Bremen, som deretter arrangerte samtaler med flere nordtyske fyrster og keiseren i det tysk-romerske riket.

Svein, som Danmarks gjenværende konge, hadde lenge forsøkt å bekjempe vendernes sjørøveri ved de danske kysttraktene, med vekslende hell. I mellomtiden hadde han reist en jordvoll omkring Viborg, som var blitt hans viktigste holdepunkt i Jylland.

Knut, med en nordtysk hær, rykket nordover gjennom den jyske halvøya, mot Viborg. På veien plukket de opp flere tilhengere som hadde med deres eget væpnede følge. Svein, med sin egen hær, bestemte seg for å gjennomføre en tilbaketrekning nordover til Viborg, og plyndret både gård og hus som tilhørte flere i Knuts hær for å skaffe forsyninger til soldatene. Han trakk hæren sin bak byportene i jordvollen rundt Viborg, sammen med sin allierte, Valdemar, i troen på at Knut skulle beleire byen. Til deres overraskelse unnlot Knut å storme byen, og slo istedenfor leir på trygg avstand fra jordverkene, i håp om å sulte ut den store hæren, som ikke hadde mye proviant med seg.

Gedbæk

Hvor slaget fant sted er omstridt for historikerne, for dagens Gedbæk ligger for langt mot nord, og beskrivelsen av selve vannløpet ga ikke antydninger om beliggenheten av slaget.

Det var et lite vannløp med stor dybde, så det var ikke mulig å forsere med kun et enkelt vadested, men denne detaljen om stedets geografi var ikke til noe vesentlig hjelp for historikerne. Man antok uansett at Gedbæks vannløp lå mot sør. Knut hadde valgt å reise en leir mot Viborg, og for å avverge overraskelsesangrep var leiren på den andre bredden av Gedbæk.

Slaget

Svein rykket ut av byen midt på natten, og fulgte en vei som ledet hæren hans til Knuts leir. Knuts intetanende soldater var midt i morgenmessen da Sveins hær ble oppdaget på den andre siden av Gedbæk.

Knut oppstilte da sin hær og sendte ut tyske rytteravdelinger mot vadestedet. De skulle overraske Sveins hær, som ikke hadde lokalkjennskap til området rundt vannløpet, som skilte de to hærstyrkene fra hverandre.

Til rytternes forferdelse hadde hertug Valdemar av Slesvig kommet dit før dem, og oppdaget flere tyske ryttere ute på vannet. Valdemar og hans følge klarte å stoppe det tyske angrepet på vadestedet etter kraftige nærkamper. Etter at det tyske rytteriet var kastet tilbake på den andre siden av vannløpet, var det Sveins hær sin tur til å sette i marsj over vannet. Valdemar tok defensiv oppstilling med sine egne styrker, og avverget motangrep mot Svein.

Svein hadde krysset Gedbæks vannløp uten problemer og avanserte med hæren mot Knut, som tok det ille opp at det tyske motangrepet var slått av Valdemar. Med vadestedet under Sveins kontroll, og tyskerne slått vekk, mistet Knuts hær motet.

Mens danskene i Knuts hær flyktet, angrep tyskerne Sveins hær flere ganger, før de omsider trakk seg tilbake i samlet orden. I løpet av den påfølgende natten, kom Sveins styrker over tyskerne og opprørerne som hadde søkt husly på veien. Ingen ble tatt til fange, og spesielt de tyske rytterne ble behandlet nådeløst av Svein og Valdemar.

Etterspillet

Nederlaget ved Gedbæk, Viborg var katastrofalt for Knut, som da for alvor hadde mistet sin makt over Jylland, som han hadde vært konge over i snart fem år. De tyske allierte hadde lidd smertelige tap under kampene, i og med at Svein hadde besluttet seg for å ikke ta fanger mot løsesum. Knut dro videre til Lille-Frisland (Nordfrisland), en landsdel som grenset til Jylland, der han reiste en borg ved en elv. Svein fulgte etter, med egen flåte fra Sjælland og Skåne, og kom til et havneområde ved Slesvig.

Fra Slesvig trakk Sveins folk skipene over land, etter stort besvær, til grenseelven Ejderen, og ut på Nordsjøen ved Hollingstedt. Den danske flåten landet hæren på fastere grunn litt på avstand fra friserborgen. som lå mellom en mose og et vannløp med sterk strøm. Sveins menn kom i kamp med nordfriserne, som støttet Knut. Etter kampene var nordfriserne slått, og Knut hadde rømt fra friserborgen mens den holdt stand under de blodige angrepene. Svein overtok omsider borgen, og lot de gjenværende soldatene få marsjere ut ved fritt leide. Nordfriserne måtte betale 2 000 mark sølv i bot til Svein for deres støtte til Knut.

I mai 1152 hadde en ny keiser blitt valgt for det tysk-romerske riket, Frederik Barbarossa. Hans onkel,Konrad III, hadde allerede i 1150 vært kontaktet av tronpretendentene Svein og Knut, som søkte hans hjelp, uten resultat. Den nye keiseren ønsket ikke bare å bilegge konflikten på Danmark, men også å underlegge det danske kongedømmet den tyske keisermakten. I 1134 hadde Magnus den sterke underlagt Danmark som len for keisermakten, så den nye keiseren innkalte de tre menn som lensherrer.

I Merseborg dikterte keiseren at Svein III skulle være dansk konge, mens Knut Magnusson ble utnevnt til hertug over Sjælland, mot å gi avkall på kongelig makt og myndighet. Ingen av tronpretendentene var kontaktet eller inkludert i denne avgjørelsen, som var tatt over hodene deres. Svein ga avkall på Sjælland, men fikk beholde arvegodset etter sin far, som skulle vise seg nyttig for å bryte avtalen i senere tid.

Svein brøt nemlig umiddelbart avtalen som var påført ham og sa at troskapseden ovenfor keiseren var tvunget fram. Valdemar grep inn, og fikk fram en ny avtale mellom Svein og Knut, der lenet Sjælland var forandret til spredte len på Skåne, Sjælland og Fyn.

Knut hadde en mektig forbundsfelle i sin morRikissa, som hadde giftet seg med den svenske kongen Sverker den eldre. Svein og Svenskekongen kom i konflikt over en bortføringssak, der to danske adelige damer var bortført og voldtatt av Johan Sverkersson under et besøk i Sverige. En dansk-svensk krig brøt ut i 1152.

To år senere forlot Valdemar Svein, og inngikk istedenfor en avtale om allianse med Knut. Knut og Valdemar hadde slåss på forskjellige sider lenge, og Valdemars far hadde dessuten blitt drept av et medlem av Knuts familie. Derfor var deres allianse en begivenhet som etter samtidens æresbegrep var opprørende og vanskelig å akseptere for folk flest. Valdemar og Knut utropte seg til medkonger på Viborg landsting i året 1154.

Borgerkrigene var i gang igjen etter tre år med indre fred i Danmark.

Kilder

• Saxo Grammaticus: Danmarkskrøniken
• Danmarkshistoriens Årstall, Aschehoug forlag 2002 ISBN 87-11-11597-1
• Michael Bregnsbo og Kurt Villads Jensen, Det Danske Imperium Storhed og fald 2005 ISBN 87-11-11879-2