Slaget ved Femern 1644

Slaget ved Femern 1644 var et katastrofalt sjøslag som i ettertiden ble betegnet som «tilintetgjørelsesslaget». Historisk sett er det et av de få sanne tilintetgjørelsesslagene mellom sjøstyrker. 82 % av den dansk-norske flåteavdelingen på 17 krigsskip gikk tapt til svenskene og nederlendere i svensk tjeneste. Det dansk-norske nederlaget var et hardt slag for Danmark, som mistet herredømmet til sjøs rundt de danske øyene. Sjøslaget var slutten på storhetstiden for det danske kongeriket og også begynnelsen på den svenske stormaktstiden i Norden.

Slaget ved Femern 1644
Konflikt: Torstensson-krigen som del av Hannibalsfeiden
Slaget ved Femern
Dato 13. oktober 1644 Sted Farvannet nord for øya Femern og sør for Lolland 54°40'24,6"N 11°2'8,4"Ø Resultat Svensk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
admiral Carl Gustaf Wrangel Maarten Thiessen Anckarhielm	admiral Pros Mund
Styrker
42 skip med 908 kanoner og 3 982 mann, hvorav: 20 krigsskip: 419 kanoner 2035 mann 809 soldater 22 armerte skip: 489 kanoner 1308 mann 685 soldater.	17 krigsskip med: 417 kanoner 1870 mann
Tap
Et nederlandsk skip senket. Svensk tap på 59 døde	To dansk skip ødelagt 10 andre skip erobret. Ca 100 døde 1 000 tatt til fange

Bakgrunnen

Den såkalte «Torstenson-krigen» startet desember 1643 med et uprovosert angrep på Jylland, utført av den svenske feltmarskalk Lennart Torstenson. Angrepet kom overraskende på Christian IV, som ikke hadde forsvar på plass på den jyske halvøya. Jylland ble okkupert av de svenske styrkene. Torstenson måtte ha fartøyer for å fortsette til de danske øyene, og han fikk hjelp fra Nederlandene som forbeholdt seg nøytralt, men tillot den svensk-nederlandsle forretningsmannen Louis de Geers å hyre en privat hjelpeflåte for denne oppgaven.

Sverige og Nederlandene hadde underskrevet en traktat om å hjelpe hverandre i krig mot Danmark-Norge i 1640, men bare hvis det kom et dansk angrep. Det svenske angrepet forhindret Nederlandene fra å rykke inn i krigen, man var ikke tilfreds med tolltakstene i Øresundstollen, men kongen var villig til å forhandle fram avtaler som kunne redusere tollen. Dermed satt Christian IV med vesentlige fordeler. Han stakk til sjøs og startet et angrep på Göteborg i april 1644. Etter å ha fått meldinger om de Geers suksess, seilte han mot Nordsjøen for å hindre den nederlandske hjelpeflåten. Den nederlandske admiral Maarten Thiessen seilte sammen med hjelpeflåten på 32 fartøyer til øya Sylt, men ble slått tilbake av den dansk-norske hovedflåten under kong Christian IVs personlige ledelse i slaget i Lister Dyb den 16. mai 1644.

Jevnebyrdige svenske og dansk-norske flåtestyrker møttes i slaget på Kolberger Heide den 1. juni etterat admiral Klas Fleming var kommet til Kielfjorden og hadde tatt kontakt med Torstenson. Danskene gikk til angrep på den svenske flåten, som etter et uavgjort sjøslag var blitt tvunget inn i Kielfjorden, hvor den ble sperret fra resten av sjøen. Under blokaden ble de svenske skipene beskutt flere ganger, og under et angrep mistet Fleming livet.

En måned senere klarte generalmajor Carl Gustaf Wrangel å bryte ut og vende tilbake til flåtebasen Dalarö utenfor Stockholm. Kongen var rasende over denne manøvreringen, og admiral Peder Galt som hadde ansvaret for blokaden, ble dømt til døden og deretter henrettet den 31. august. Samtidig hadde den nederlandske hjelpeflåten etter reparasjoner i Holland kommet seg forbi Kronborg slott og seilte gjennom Øresund og rundt Skåne til Kalmar i august. For dette ble Thiessen adlet av den svenske konge under navnet Anckarheim, og generalmajoren som hadde førte den svenske flåten i sikkerheten, ble forfremmet til generaladmiral.

Den svenske flåten sluttet seg til den nederlandske hjelpeflåten den 5. oktober, og satte kurs for Bornholm for å komme videre til Wismar. Den dansk-norske hovedflåten var i opplag i København; bare en eskadre på 17 skip under ledelse av Pros Mund var til sjøs med ordre om å hindre seilas mellom Sverige og Wismar, dermed krysset han i Femern Bælt. Denne beslutningen skyldes et brev til den svenske feltmarskalken Gustav Horn som var oppsnappet av danskene. Av dette brevet lærte man at den forente nederlandsk-svenske flåte ville bli opplagt i året på grunn av sykdom. Dessuten ønsket ikke nederlenderne å tilbringe vinteren i Sverige. Det skulle vise seg at opplysningen ikke var riktige.

Forspillet

Carl Gustaf Wrangel seilte til Wismar for å hente skipene som lå der. Der fikk han underretning om den dansk-norske eskadren som lå mellom Lolland og Langeland. Om formiddagen klokken 11 den 11. oktober lettet den forente flåten som nå besto av førti krigsfartøy, og satte kursen nordover mot Femern. Den nederlandsk-svenske flåten var på 42 skip med 908 kanoner og 3 982 mann, inkludert 1 494 soldater.

Senere om dagen, rundt klokken to om ettermiddagen, fikk Wrangel syn på eskadren som lå for anker på østsiden av Femern. Vinden var sydvestlig og det blåste opp til storm, så Wrangel valgt å vente. Etter å ha ankret på nordsiden av Femern konfererte Wrangel med admiralene Thiessen og Peter Blum samt befalshaverne på de nærmeste fartøyene. Ettersom sjøen var grov på grunn av den sterke vinden, kunne de ikke åpne kanonportene på nederste batteridekket, og været ble en viktig faktor i angrepsplanen som ble utarbeidet i samråd mens flåten lå for anker. Det ble besluttet at de skulle gå til angrep fra to retninger for å fange eskadren under dobbelt ild så snart vinden løyet, men istedenfor å kjempe med artilleri skulle soldatene borde de fiendtlige skipene.

Den vanlige taktikken under sjøslag gikk ut på bruk av artilleri for å redusere fiendeskipet før soldatene skulle entre og erobre det, men Wrangel hadde bestemt seg for å angripe for å la sine soldatene avgjøre sjøslaget. Den dansk-norske eskadren var underbemannet med 30 % ettersom den vanlige kontingenten på 730 soldater uteble fra mannskapslistene sist oppgitt 28. august. Om Wrangel visste om dette styrkeforholdet, er ikke kjent for ettertiden. Men den svenske generaladmiralen hadde 1 494 soldater ombord på sine fartøyer, som stort sett besto av «mellomskip» med en standard bestykning på mellom 20 og 40 kanoner, og armerte handelsskip med en bestykning på mellom 20 og 35 kanoner.

Pros Mund hadde en slagkraftig eskadre på 17 skip, de fleste «mellomskip» med sterkere artilleri enn den svenske flåten. Med en bestykning på 417 kanoner med større kalibre ville Mund ha en effekt på 5 312 pund i vekt av prosjektilene mot den svenske effekten på 4 649 pund. Men med den nederlandske hjelpeflåten ville Wrangel ha en overlegenhet med 908 kanoner og en effekt på 8 252 pund i vekt. De dansk-norske og svenske flåtestyrkene var jevnbyrdige, men med hjelpeflåten vil Mund kjempe mot en motstander som var dobbelt så stor i antall skip og menn.

Eskadren kunne ha kommet seg i sikkerhet fra den overlegne fienden om Mund ønsket å unngå dette sjøslaget, men han hadde fått strenge instrukser om å skjerme og forsvare kongeriket «af yderste Magt og Formue» mot fiendtlig aktivitet. Henrettelsen av admiral Galt på kongelige ordre før eskadren seilte til sjøs gjort det klart for Mund hva konsekvensene kunne bli. Dermed hadde admiralen ikke annet valg enn å gå til strid for å forsvare de danske øyene mot en invasjonsflåte.

Sjøslaget

Morgenen den 13. oktober sto vinden vestlig etter stormen som hadde raste gjennom 12. oktober, og var løyet til frisk kuling. Wrangel lettet anker og delte sin flåte i to separate flåteavdelinger, den svenske flåten delt i to eskadrer, den første under generaladmiralen ombord på «Smålands Lejon», den andre under viseadmiral Peter Blum på «Draken» og den nederlandske hjelpeflåten delt i tre eskadrer, den første under Thiessen ombord på «Jupiter», den andre under viseadmiral Henrik Gerretsen på «Groose Dolphijn» og den tredje under schoutbynacht Pieter Marcussen på «Groot Vliessingen». Wrangel forsøkt å komme så nær Femern som mulig for å komme i lovart så de kunne seile ned på fienden.

Den dansk-norske eskadren var i forveien blitt spredt under stormen, og Mund begynte å samle skipene som hadde kommet i le. De ble delt i to eskadrer, den første under admiralen ombord på «Patentia» og den andre under admiral Joachim Grabow på «Lindormen».

Han kunne ha seilt vekk mens Wrangel var i motvind, men valgte istedenfor å gå til angrep rundt klokken 10 med en dristig manøver. Etter å ha oppdaget en luke mellom Thiessens og Blums eskadrer, seilte de dansk-norske krigsskipene mot den nederlandske hjelpeflåten for å avskjære nederlenderne fra den svenske flåten. Men vinden snudde til fordel for svenskene, og istedenfor møtte flaggskipene hverandre i de første kampene. I de neste fire timene klarte Mund å holde flåten samlet, men de mindre skipene begynte å falle fra. Nederlenderne klarte å avskjære de mindre skipene som var kommet i le, og angrep dem mens Wrangels eskadre kom inn i et voldsomt sammenstøt front mot front med de tre største skipene.

Wrangel forsøkt å borde det dansk-norske flaggskipet «Patentia», men hans flaggskip «Smålands Lejon» ble påført meget alvorlige skader, blant annet tre grunnskudd. To andre skip, «Göteborg» og «Regina», som var flaggskipets sekundanter, gikk til angrep på Mund etterat Wrangel var tvunget ut av kampen. Da soldatene var strømmet over relingen på «Patentia», raste en meget hard nærstrid i én time. Mund forsvarte seg hardnakket og nektet å overgi seg etter å ha blitt skadet. Med sitt sverd i hånden ble han skutt ned og drept av to musketere. Liket ble plyndret og kastet over bord.

Mens dette hendte, var brannskipet «Meerman» kollidert med Grabows «Lindormen» som straks tok fyr. Svenskene og nederlenderne sendt flere båter til det brennende skipet og reddet danskene, men over femti ble drept under brannen og eksplosjonen. Det tredje og siste skipet, admiral Stenzel von Jasmunds «Oldenburg», ble omringet av tre skip, «Nya Fortuna», «Svan» og «Leoparden», og tvunget til overgivelse etter en kort kamp. Det siste admiralskipet, Corfitz Ulfeldts «Tre Løver», kom seg bort og forsøkte å ta befal over de gjenværende dansk-norske skipene, men kom i le mellom svenskene og nederlenderne.

Thiessen ombord på «Jupiter» gikk til angrep sammen med «Swarte Arent» og den nederlandske «Patentia», men det ble en meget hard kamp hvor Ulfeldt ble dødelig såret, og med en bredside ble «Swarte Arent» skutt i senk. Etter å ha tvunget admiralskipets til å overgi seg, tok Thiessen opp jakten på de gjenværende skipene som nå var på flukt, de fleste mot Lolland. Under forfølgelsen ble «To Løver», «Havhesten» og «Fides» erobret av «Jupiter» og «Groote Dolphijn», som senere oppdaget at fire skip var gått på grunn utenfor Lolland, slik at besetningene kunne rømme over på land. Etter å ha tatt skipene «Neptunus», «Neldebladet», «Stormarn» og «Kronfisken» ble disse berget som krigsbytte.

Men et femte skip, «Delmenhorst», sloss tappert helt til det siste etter å ha gått på grunn på fem til seks meter dybde. Besetningen på 100 mann holdt ut til det bare var tretti tilbake uten sår, hvorpå de gikk i land. Men først borret de hull i bunnen på «Delmenhorst», så nederlenderne ikke kunne berge det som krigsbytte. Med brannskipet «Delfin» ble det satt i fyr. Tre mindre fartøyer, «Markatten», «Højenhald» og en liten galiot var også satt på grunn, men nederlenderne kunne ikke komme til på så grunt farvann under ild fra besetningen som hadde kommet på landet.

Nederlaget var totalt. Tolv orlogsfartøy var gått tapt, og bare to skip, «Pelikanen» og «Lammet» som tok seg gjennom Storebælt forfulgt av fire svenske skip, overlevde sjøslaget. To skip var ødelagt og ti erobret. 100 dansker og nordmenn ble drept, mens cirka ett tusen ble tatt til fange mot et tap på 59 døde hos de allierte. Slaget ble en av de største seire til sjøs for den svenske marinen.

Etterspillet

Nyheten om nederlaget kom til København med de to siste skipene den 17. oktober. Wrangel hadde vunnet herredømmet til sjøs rundt de danske øyene, men ødeleggelsene på krigsskipene var så store at han måtte til Kristianspris for omfattende reparasjoner. Først den 30. oktober lettet den svensk-nederlandske flåten anker. Thiessen satte kurs hjemover med hjelpeflåten gjennom Storebælt mens Wrangel seilte til øya Femern som var oppgitt av danskene som hadde en garnison på 300 soldater der.

Erobringen av Femern som ikke hadde strategisk verdi, opptok verdifull tid mens danskene i all hast forberedte et forsvar. Wrangel satte kurs for Køge bukt med ni skip og et brannskip den 13. november, men den danske hæren som hadde kjempet mot svenskene på Skåne, var trukket tilbake til Sjælland sammen med kongen. Det var ikke mulig å gjøre landgang på øyene, og den 18. november satte svenskene kurs mot Wismar for vinterhavn. Men selv om de første resultatene var magre, var Christian IV tvunget på defensiven uten håp om å vinne krigen.

Oppmuntret av det dansk-norske nederlaget ønsket nederlenderne nå vesentlige fordeler i Øresundstollen, og det ble lagt planer om å tvinge gjennom årets Østersjøflåte uten å betale toll med eskorte av en sterk orlogsflåte i 1645. I grensebyen Brömsebro startet fredsforhandlingene mellom Danmark-Norge og Sverige med Frankrike og Nederlenderne som meglere. Våren 1645 ble den danske hovedflåten sendt til Göteborg for å sette byen og Thiessens hjelpeflåten under blokade, men toktet ble en fiasko med tapet av «Sankt Sophia» som gikk ned under en kraftig storm. Den nederlandske admiral de With førte sin flåte gjennom Øresund uten å bli utfordret av de dansk-norske myndighetene som delvis hadde sperret Drogden.

Christian IV måtte akseptere en avtale med Nederlandene om reduserte tolltakster med de With i Øresund. I sommeren 1645, mens en sterk svensk flåte lå i Køge bukt rett utenfor den danske hovedstaden, ble freden sluttet i Brömsebro med harde vilkår for kongen. Den dansk-norske sjømakten var brutt med tapet av en tredjedel av alle orlogsskipene. Med rette ble slaget omtalt som «tilintetgjørelsesslag» med et tap på 82 % av alle fartøyene, meget få andre sjøslag i historien hadde sluttet med så store tap for den underlegne parten.

Men slaget ved Femern som avgjorde krigen innvarslet også endeliktet på det danske kongerikets storhetstid, for med seieren var den svenske overmakten i Norden fastslått en gang for alle; tittelen dominium maris baltici, Østersjøens ubestridte hersker, tilhørte nå Sverige.

Deltagende skip

Danmark

Første eskadre, Pros Mund

Skipsnavn	Bestykning	Besetning	Noter
«Patientia»	49 kanoner	240 mann	Flaggskip for Pros Mund
«Pelikanen»	36 kanoner	100 mann
«Delmenhorst»	28 kanoner	100 mann
«Stormarn»	26 kanoner	100 mann
«Lammet»	20 kanoner
«Markatten»	16 kanoner	60 mann
«Tre Løver»	38 kanoner	200 mann	Admiralskip for Corfitz Ulfeldt
«Højenhald»	12 kanoner	24 mann

Andre eskadre, Joachim Grabow

Skipsnavn	Bestykning	Besetning	Noter
«Lindormen»	38 kanoner	200 mann	Admiralskip for Joachim Grabow
«To Løver»	22 kanoner	100 mann
«Havhesten»	14 kanoner	60 mann
«Fides»	28 kanoner	100 mann	Admiralskip for Klaus Kaas
«Kronfisken»	14 kanoner	100 mann
«Neldebladet»	20 kanoner	80 mann
«Oldenborg»	32 kanoner	200 mann	Admiralskip for von Jasmund
«Galioten»	2 kanoner	6 mann

Sverige

Første eskadre, Wrangel

Skipsnavn	Bestykning	Besetning	Noter
«Smålands Lejon»	40 kanoner	184 mann	Flaggskip for Carl Gustaf Wrangel
«Regina»	37 kanoner	164 mann
«Göteborg»	36 kanoner	188 mann
«Leoparden»	30 kanoner	128 mann
«Västerviks Fortuna»	24 kanoner	122 mann
«Kattan»	22 kanoner	90 mann
«Meerman»		30 mann	Brannskip, mot «Lindormen»
«Caritas»		20 mann	Brannskip
«Postpferd»	2 kanoner	9 mann

Andre eskadre, Peter Blum

Skipsnavn	Bestykning	Besetning	Noter
«Draken»	40 kanoner	189 mann	Admiralskip for Peter Blum
«Jägaren»	30 kanoner	132 mann
«Havsfrun»	24 kanoner	102 mann
«Akilles»	26 kanoner	123 mann
«Svan»	28 kanoner	113 mann
«Gamla Fortuna»	18 kanoner	124 mann
Galiot		9 mann

Wismar skipene

Skipsnavn	Bestykning	Besetning	Noter
«Tre Kronor»	30 kanoner	146 mann
«Lammet»	12 kanoner	86 mann
«Fenix»	14 kanoner	30 mann
«Lilla Delphin»	6 kanoner	30 mann	Brukt som brannskip mot «Delmenhorst»

Den nederlandske hjelpeflåte

Den første eskadre, Thiessen Ankarhielm

Skipsnavn	Bestykning	Besetning	Noter
«Jupiter»	34 kanoner	85 mann	Flaggskip for Thiessen Ankarheim
«Coninck van Sweden»	28 kanoner	60 mann
«Campen»	26 kanoner	60 mann
«Patientia»	24 kanoner	60 mann
«Witte Engel»	34 kanoner	78 mann
«Prins»	20 kanoner	57 mann
«Brouwer»	20 kanoner	55 mann
«Harderinne»	8 kanoner	30 mann

Den andre eskadre, Giertsen

Skipsnavn	Bestykning	Besetning	Noter
«Groote Dolphijn»	38 kanoner	80 mann	Admiralskip for Giertsen
«Swarte Rawe»	26 kanoner	75 mann
«Swarte Arent»	22 kanoner	60 mann
«St. Maerten»	20 kanoner	75 mann
«Liefde Van Horn»	20 kanoner	40 mann
«St. Matheus»	24 kanoner	70 mann

Tredje eskadre, Marcussen

Skipsnavn	Bestykning	Besetning	Noter
«Groot Vliessingen»	26 kanoner	90 mann	Admiralskip for Marcussen
«Gekroonde Liefde»	31 kanoner	60 mann
«Nieuw Vliessingen»	24 kanoner	90 mann
«Vergulde Posthorn»	20 kanoner	55 mann
«Wapen van Medenblick»	20 kanoner	52 mann
«Nieuw Gottenburg»	22 kanoner	52 mann
«De Galiote»	2 kanoner	6 mann

Litteratur

• Niels M. Probst; Den danske flådes historie 1588-1660: Christian 4.s flåde 1996 ISBN 87-00-28586-2
• Svenska slagfält 2003 ISBN 91-46-20225-0
• Hans Christian Bjerg & Ole L. Frantzen; Danmark i krig 2005 ISBN 87-567-7269-6