Slaget ved Arsuf
Slaget ved Arsuf var et slag under det tredje korstoget hvor Rikard I av England beseiret muslimenes leder Saladin ved Arsuf.
| Slaget ved Arsuf | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Tredje korstog | |||||||
 Moderne veggmaleri av Rikard Løvehjerte på en vegg i Akko | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Korsfarere | Muslimene | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Rikard Løvehjerte Robert de Sablé Garnier de Nablus | Saladin | ||||||
| Styrker | |||||||
| 20 000 menn (hvorav 14 000 infanterister 4 000 riddere 2 000 lokale bueskyttere) | ca 20 000 menn (hovedsakelig ryttere, både tungt og lett kavaleri) | ||||||
| Tap | |||||||
| 700 | ca 7000 | ||||||
Etter erobringen av Akko i 1191 utkjempet kong Rikard flere slag med Saladin hvis viktigste mål var å hindre gjeneronringen av Jerusalem. I vissheten om at han trengte å kontrollere havnen i Jaffa før han kunne forsøke å ta Jerusalem begynte Rikard og hans soldater å marsjere nedover kysten fra Akko i august 1191.
Sør for Akko rediger
Rikard organiserte marsjen med oppmerksomhet på detaljene. Ved å ta lærdommene fra katastrofen ved Hattin viste han at hærens største behov var vann og overoppheting var den største faren. Selv han var presset på tiden marsjerte han kun om morgenen før heten om dagen slo ut for full styrke. Han ga ordre om hyppige hviler, alltid ved vannkilder. Flåten seilte nedover kysten i nær støtte som en kilde for forsyninger og som et sikkert sted for sårete. Oppmerksom på den pågående faren av fiendtlige angrep og muligheten av geriljaangrep holdt han kolonnen i en tett formasjon med en kjerne av tolv oppstilt regimenter, hver med hundre riddere. Infanteriet marsjerte på flanken mot land, dekket av ryttere. Plaget av Saladins bueskyttere sikret Rikards ledelse at orden og disiplin ble opprettholdt under selv de vanskeligste forhold. Baha ad-Din, en muslimsk kronikør, beskriv marsjen således:
- «Muslimene skjøt piler mot deres flanker, forsøkte å opphisse dem til å bryte flankene, mens de kontrollerte seg selv strengt og dekket ruten på denne måten, reiste meget jevnt mens deres skip flyttet seg på sjøen på motsatt side av dem inntil de hadde fullført hver etappe og slått leir».[1]
Saladins svar rediger
Da korsfarerhæren marsjerte på motsatt side av elven ved Cæsarea gjorde Saladin sine egne disposisjoner. Han hadde planlagt å plassere sin hær ved de gamle romerske vegene lengre inn i innlandet for å kunne angripe i hvilken som helst retning som passet ham. Men korsfarernes framgang langs kysten tvang ham til å følge en parallell kurs. Ved første lys og da geriljaangrepene feilet i å ha den ønskede effekt ble disse trappet opp til å bli intense småangrep. Da Rikards hær nådde Cæsarea den 20. august kom baktroppen, kommandert av Hugo III av Burgund under alvorlig angrep som fjernet dem fra resten av hæren for en tid. Rikard greide å sammenkalle troppene mens hele hæren ropte «Sanctum Sepulchrum adjuva» («Hjelp oss, Hellige Grav!»)
Saladin bedømte korsfarerhærens framgang og besluttet å gjøre motstand ved Arsuf i nærheten av Jaffa med hans hær vendt mot korsfarerne og sjøen. Hans nordlige side var beskyttet av skogen ved Arsuf med de myrlendte områdene ved elven Rochetaillée foran seg. I sør var hans venstre side beskyttet av rekke skogkledde bakker som gikk ned til ruinene av byen Arsuf. Planen var å trekke korsfarerne ut med serie angrep fulgt av fingerte tilbaketrekkinger og deretter knuse fienden med vedvarende angrep straks deres flanker ble brutt. Mellom bakkene ved Arsuf og sjøen var det kun 3 km med åpning, noe som ga den engelske kongen lite med rom til å manøvrere, og minsket muligheten for en konsentrert angrep av de pansrete ridderne. Saladin så dette som en perfekt felle, men Rikard var rask til å forvandle til en mulighet.
Slaget rediger
Ved soloppgang den 7. desember 1191 dro Rikards herolder gjennom leiren og forkynte at slaget ville skje denne dagen. Tempelridderne under Robert de Sablé ble beordret til å gå foran samme med angevinene og bretonerne, fulgt av Guy av Lusignan og poitevinerne. Deretter kom anglo-normannerne, og så de flamske under Jacques I av Avesnes før de øvrige franske stilte seg opp, og helt sist hospitallerordenen, ledet av Garnier de Naplouse. Under ledelse av Henrik II av Champagne ble en mindre troppeenhet sendt ut for rekognosere i bakkene, en skvadron av riddere under ledelse av Hugo av Burgund ble sendt for å ri opp og ned langs flankene for å sikre at de ble holdt i orden.
Det første muslimske angrepet kom klokken ni om morgenen. I et forsøk på å ødelegge korsfarernes bindekraft og skape frykt og uro hos dem, ble stormangrepet fulgt av smelling av cymbaler og gongonger, trompeter og menn som skrek ut. Manuskriptet Itinerarium Regis Ricardi har nedtegnet at «Så de ubeskrivelige tyrkerne overfalt vår hær fra mange kanter, fra sjøen og fra tørt land. Det var ikke et rom for 3 km rundt, selv ikke plass til en knyttet neve som ikke var dekket med den fiendtlige tyrkiske rase».[2] Da dette feilet i å gi den ønskede effekt endret angrepet fra venstre side av korsfarerhæren til enden hvor hospitallerordenen kom under det hardeste presset. Bit for bit strakte angrepet seg langs resten av Rikards linje. Disse fiendtlige streifangrepene fulgte det samme mønsteret: beduinene og nubierne skjøt piler og kastespyd inn i korsfarernes rekker før de trakk seg til side for å la ridende bueskytere til å angripe og deretter trekke seg tilbake i en godt praktisert teknikk. Korsfarernes bueskyttere svarte når dette var mulig, skjønt den viktigste oppgaven til korsfarerne var ganske enkelt å opprettholde rekkene i møte med de pågående provokasjonene. Flere steder langs rekkene gikk de to hærene sammen i tett nærkamp.
Hospitallerordenen bryter rekkene rediger
Til tross for Saladins beste forsøk klarte han ikke å bringe korsfarernes rekker ut av fatning, eller forhindre at de rykket fram mot Arsuf. Rikard Løvehjerte var fast bestemt på å holde hæren sammen og tvinge fienden til å slite seg ut med gjentatte angrep. Hans hensikt var å holde sine riddere konsentrert på et motangrep i akkurat det rette øyeblikk. Det lå en risiko i dette ettersom hæren ikke bare marsjerte under vanskelige fiendtlige provokasjoner, men troppene led også under hete og tørste. Like alvorlig var det at muslimene fikk drept så mange av deres hester at en del av Rikards egne riddere begynte å frykte for at et motangrep knapt ville være mulig.
Akkurat da fortroppene nådde fram til Arsuf på midten av ettermiddagen begynte bueskytterne til hospitallerordenen i enden å ladde og skyte bakover. Uunngåelig begynte de å miste sin bindekraft, og fienden var snar til å dra fordel av denne muligheten og flyttet seg framfor for å fylle åpningen som dannet seg. For korsfarerne hadde slaget ved Arsuf nå kommet inn i en kritisk fase. Garnier de Naplouse bønnfalt Rikard for å få lov til å angripe, men Rikard nektet og beordret ham til å holde posisjonen. Dette var mer enn stormesteren kunne tåle. Han angrep muslimenes rekker med høye skrik for «Sankt Georg!», hurtig fulgt av hans øvrige riddere. Oppildnet av dette eksempelet fulgte franskmennene etter.[3]
Rikards motsvar rediger
Den overilte handlingen til hospitallerordenen kunne ha fått hele strategien til Rikard til å falle sammen, men akkurat da Garnier de Naplouse begynte angrepet hadde Saladins ridende bueskyttere nettopp gått av hestene for å kunne skyte pilene sine mer nøyaktig, og de ble overrasket av det uventede angrepet fra hospitallerridderne.
Rikard visste at om ikke han støttet hospitallerordenen ville de snart ble hogd ned og drept, men om han besluttet å sende flere riddere etter dem kunne han kaste vekk hele styrken. Muzaffar al-Din Gökböri, en av Saladins kommandanter, greide å samle sine menn for å angripe korsfarernes bueskyttere. Før han kom i posisjon fikk Rikard regruppert sin hær og sendt et andre angrep av bretonske og angevinske riddere mot Saladins venstre ranke. Rikard red selv i et tredje og endelig angrep bestående av normanniske og engelske riddere.
Ved å gå foran var kongen selv i midten av kampene, slik Itinerarium overdrevet forklarer:
- «Kong Rikard forfulgte tyrkerne med enestående villskap, kastet seg over dem og spredte dem langs marken. Ingen unnslapp da hans sverd fikk kontakt med dem; hvorhen han bevegede seg klarerte hans svingende sverd et bedt spor på begge sider. Fortsettende sin framgang med utrette sverdslag, slo han ned den unevnlige rase som om han gjorde innhøstingen med en sigd slik at likene til tyrkerne som han drept dekket bakken overalt for over en km».[4]
I et desperat forsøk på å gjenopprette situasjonen ledet Saladins nevø Taqi al-Din 700 av sultans egne livvakter mot Rikards venstre side. Alarmert om faren ved hans spredte styrkere fikk Rikard regruppert sine styrker til et tredje og endelig angrep. Det ble mer press enn fienden kunne stå imot. Saladins hær brøt sammen og ble tett forfulgt over bakkene av Arsuf av korsfarerridderne. Kongens banner ble hevet på Saladins høyde mens muslimenes leir ble plyndret. Da mørket satt inn tillot kongen ikke videre forfølgelser.
Tap og konsekvenser rediger
Som ved alle slag under middelalderen er det vanskelig å beregne tap med særlig presisjon. De kristne krøniker hevdet at muslimene tapte 32 emirer og 7000 menn, men det er sannsynlig at det virkelige antallet var betydelig mindre enn dette. Rikards egne døde skal etter sigende ha ikke overgått 700, blant annet Jacques I av Avesnes fra Flandern.
Arsuf var en viktig seier, men i motsetningen til Saladins tidlig triumf ved Hornene ved Hattin var den langt fra avgjørende. Fiendens hær ble ikke totalt ødelagt. Saladin bar i stand til regruppere og gjenoppta trettende småangrep. Mens muslimene fortsatt var intakt besluttet Rikard at den klokeste handlingen var å sikre sine flanker ved å ta og befeste Jaffa, således bryte av framgangen mot Jerusalem. Da vinteren var på gang betydde det at den ikke kunne bli igangsatt. Arsuf betydde også en skade på Saladins omdømme som uovervinnelig, og beviste på nytt Rikard Løvehjertes mot som soldat og hans dyktighet som militær kommandant, men i det lange løp hadde seieren ingen større betydning. Rikard var i stand til å ta, forsvare og holde på Jaffa, men han klarte aldri å nå Jerusalem.
I henhold til den innvirkning som Arsuf fikk for resten av konflikten var seiren i en forstand ikke til det beste for korsfarerne. Den mindre motiverte Saladin gjorde en viktig endring i strategien. Han innså at Rikard Løvehjerte var en meget dyktig kommandant og at det ville bli svært vanskelig å beseire ham i åpen kamp. Fra da av endret han taktikk til å unngå åpen kamp med Rikards styrker og isteden gikk over til utelukkende drive plagsomme geriljaangrep for å slite ned korsfarernes styrke, en strategi som til slutt ble avgjørende.
Det er beskrivelser av slaget i Itinerarium Regis Ricardi, Den gammelfranske fortsettelse av Vilhelm av Tyr (også kalt Estoire d'Eracles), og fra kurdisk og arabisk side i Baha ad-Dins fortelling (utgitt på engelsk som Rare and Excellent History of Saladin), Abu Shama og Ibn al-Athir.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- DeVries, Kelly: Battles of the Medieval World. New York: Barnes & Noble. ISBN 0-7607-7779-9.
- Evans, Mark: «Battle of Arsuf: Climactic Clash of the Cross and Crescent», i Military History, August 2001.
- Gillingham, John: Richard the Lionheart, 1. utg. 1978
- Nicolle, David: The Third Crusade 1191 (Osprey Campaign 161) Osprey, 2005.
- Nicolle, David: Saladin and the Saracens.
- Smail, R.C.: Crusading Warfare, 1097-1193 (Cambridge University Press, 1956, 2. utg. red., 1995, ss. 162–165)
Eksterne lenker rediger
- Slaget ved Arsuf, animert kampkar ved Jonathan Webb