Slaget om Tønsberg 1207

Slaget om Tønsberg 1207
Konflikt: Den andre baglerkrigen 1204-1207
Dato	Sommeren 1207
Sted	Under Tønsberg; fra nordvestre odde av Nøtterøy til Byskogen nord for Slottsfjellet
Resultat	Seier for birkebeinerne i et ublodig slag etter et begivenhetsrikt felttog
	Stridende parter
Birkebeinerpartiet under Inge Bårdsson	Baglerpartiet under Filippus Simonsson
	Kommandanter og ledere
Inge Bårdsson og Håkon Galen	Filippus Simonsson
	Styrker
Ukjent, men meget stor.	Ukjent, men 25 til 35 skuter var utmanøvrert, og Filippus hadde færre menn enn motparten.
	Tap
Under felttoget gikk 14 skuter tapt, under slaget ingen tap	1 fallen, men enorme tap i form av storskip og skute.

Slaget om Tønsberg er egentlig en sluttkonklusjon på birkebeinernes felttog i 1207. I kampene ble det kanskje største skipet til den dag bygget og klargjort for kamp.

Bakgrunnen rediger

Etter Erling Steinveggs død i februar 1207 ble Filippus Simonsson valgt til baglernes konge på Borgartinget i mai 1207.

I mellomtiden, i løpet av vinteren og våren, var store skipsbyggeprosjekter på gang i Nidaros og Tønsberg. Birkebeinerne bygde seks storskip, hvorav ett på 36 rom. Baglerne lot bygge tre store skip ved Tønsberg; Erling Steinveggs skip, Reidars skip og Filippus Simonssons skip. Filippus Simonssons skip var kanskje Norges største skip bygget til da, trolig 40-45 meter langt, med et mannskap på 570 mann, to rader med årehuller slik som på en galei fra antikken og hele 20 alen lange årer på øverste rad.

Storskipene var ikke dominerende fra et sjøtaktisk perspektiv. Skutene var blitt viktigere med tanke på større fleksibitet for mindre flokker av krigere i en krigføring der man som regel unngikk direkte konfrontasjoner. Birkebeinerne var i stand til å mobilisere flere menn og ha flere storskip i operative tilstand.

Felttoget rediger

Birkebeinerne sendte 14 skuter i forveien fra Bergen for å speide mens storskipene (hvorav tre på flere enn 30 rom) fulgte etter. Baglerne hadde allerede sendt ut en sjøstyrke på 16 skuter til Seløyene, vest for Lindesnes. Derfra seilte de videre til like ved Hådyret. Der inntraff de første sammenstøtene før de to flåtene fant hverandre mellom Egersund og Hådyret.

Birkebeinerne valgte å gå til land og flykte da de så at baglerne fylket seg til kamp. De ble forfulgt, og mange ble drept. Skutene ble erobret og plyndret. Etter denne seieren fikk baglerne vite at hovedhæren under Inge Bårdsson var kommet til Kvitsøy utenfor Boknafjorden i Rogaland.

Fra Tønsberg stevnet så 25 til 35 skuter ut i fire grupper under hver sin leder. De ble informert om at birkebeinerne var kommet forbi Jæren og Lista, så de snudde og satte kursen for Portør i Telemark. I tykk skodde greide birkebeinerne og deres flåte å seile forbi, og baglerne var utmanøvrert. Baglerne seilte ut i farvannet innenfor Jomfruland og nådde fram til Stavern. Der gikk de i land for å unnslippe birkebeinerne, som seilte videre opp mot Byfjorden som ledet inn til Tønsberg. Tre skuter tok seg videre og fikk varslet kong Filippus Simonsson. På Møllebanken rådførte kongen seg med de andre stormennene, som etter forslag fra Arnbjørn Jonsson besluttet seg å ta ut storskipene.

Birkebeinerne kom til Rossanes, den nordvestre odden av Nøtterøy, der flåten ble samlet.

Slaget rediger

Det ble til et slags antiklimaks da slaget startet, for da birkebeinerne gikk til angrep med bueskyttere og armbrøstskyttere, valgte baglerne å trekke seg tilbake på landgangsbruene mellom skipene og opp på bryggene. Arnbjørn Jonsson som var forarget over sammenbruddet, hadde ikke annet valg enn å følge etter.

Men birkebeinerne ble hindret fra å ta opp forfølgelsen ettersom skipene sto i veien. Det tok tid for birkebeinerne å komme om bord på skipene eller mellom disse, og opp på land i Tønsberg for å gå etter de flyktende baglerne.

Bare en eneste mann var blitt drept; leidangsmannen Torbjørn Skeiv hos baglerne. Inge Bårdsson hadde ikke bare tatt herredømmet over Tønsberg, men også alle storskipene som var bygd av baglerne med dansk støtte. Men tiden da ett slag kunne avgjøre om en krig var forbi. Baglerne søkte ikke lenger direkte konfrontasjoner, og satset heller på overfall og retrett. De ville unngå slag om faste posisjoner så godt det lot seg gjøre i en form for hit-and-run krigføring.

Det absurde med denne situasjonen ble demonstrert da baglerskutene, som hadde unngått birkebeinerflåten i tåka på vei til Tønsberg, fortsatte videre og nådde Bergen.

Krigens siste fase rediger

Beleiringen av Sverresborg i Bergen startet om sommeren etter at baglerne hadde nedkjempet to skuter ved Agder på Sørlandet. Deretter nådde de Bergen med en stor styrke. Der holdt bare hundre mann til i Sverresborg, som snart ble satt under beleiring. Filippus Simonsson, som var blitt jaget vekk fra Tønsberg, kom nordfra Opplandene via Sogn og gikk sørover mot Bergen med sin hær. Dermed måtte birkebeinerne på borgen overgi seg. Etter å ha plyndret borgen for alle verdisaker, ble den ene borgveggen revet.

Kongen ble i Tønsberg med de storskipene som var tilbake. De største skipene var blitt brent sammen med Gjesteskålpen og Lyrta. Håkon Galen ble sendt vestover og han møtte baglerne på strak kurs mot seg på Korsfjorden sør for Bergen. Mens birkebeinerne firet seilene og forberedte seg på kamp, gled skutene forbi dem. De større langskipene kunne ikke ta opp jakten og måtte beskytte skutene i flåten. Etter baglerne var kommet til Bekkjarviksundet mellom øyene Selbjørn og Huftarøy i Sunnhordland, måtte Håkon Galen gi opp forfølgelsen.

I mellomtiden kom Inge Bårdsson til Oslo med fire skip, men der ble de overfalt av baglerne fra Hovedøya. Storskipene fikk ankertauene hogd over så de kom i drift inn mot munningen av Akerselva. Under trefningen utenfor Oslo viste det seg umulig for angriperne å entre de større skipene. De var gått på grunn ved Grønlandsleiret, men de var nesten helt uangripelige med full esetning på 400 til 800 mann om bord. Til slutt kom storskipene seg løs ved flo sjø.

Baglerne gikk tilbake til Tønsberg og tok to kogger og sju handelsskip, som de bygget om til roskip med årehull. Med disse ni høybordede fartøyene håpet baglerne å angripe birkebeinernes storskip med større hell, men de var sløvere enn ventet. Under en trefning på Oslofjorden valgte birkebeinerne å unngå konfrontasjon og seilte raskt bort. Baglerne måtte bruke sine hurtigste skuter for å innhente dem. Birkebeinerne hadde seilt forbi baglerne fra Oslo til Langesundsfjorden sør for Larvik. Ved Stavern la baglerne seg på lur helt til Håkon Galen dukket opp med en sterk flåtestyrke. Ved synet av den store flåten trakk baglerne seg unna.

På ny gikk baglerne mot Sverresborg i Bergen, og etter harde kamper lyktes de å innta borgen og tvinge fram overgivelse. Denne gang fullførte de arbeidet med å rive borgen. Under Seløyhøsten lå Inge Bårdsson og Håkon Galen ved Seløyene fram til de våget seg ut på en nattlig ferd ved Stord i desember 1207. Baglerne ble tatt med total overraskelse av dette vågale framstøtet. Det brygget opp til et sjøslag ved Stord. Det ble til at baglerne flyktet. Etter å ha tatt seg forbi, kom birkebeinerne til Bergen mens baglerne ble igjen i Haugesund.

Etterspillet rediger

«Slaget» om Tønsberg og de to beleiringene av Sverresborg i Bergen hadde mer eller mindre bevist for de krigførende at krigen var gått dårligere enn ventet, og avgjørende resultater uteble. Tapene og krigstrettheten ledet til forhandlinger mellom biskop Nikolas og erkebiskop Tore om et forlik der en deling av Norge i tre kongedømmer skulle innføres som en politisk løsning for å få en slutt på ufreden som utarmet Norges befolkning.

I det birkebeinerne nådde Bergen og baglerne sto i Haugesund, fikk de brev som fortalte dem om forliket. Det var ved juletid i 1207. Det neste året på Kvitingsøy ble forliket mellom birkebeinerne og baglerne inngått. Nå sto de i hvert sitt rike, det vestlandsk-trønderske birkebeinerriket og det østlandske baglerriket.

Kilder rediger

Sagaen om baglere og birkebeiner, Kongesagaer av Gyldendal Norsk Forslag, 1979 ISBN 82-05-11459-5