Skifertak

Skifertak er en gammel og god måte å tekke tak på, og har lang holdarhet. Gode skifertak vil derfor kunne ligge i mer enn hundre år med et minimum av ettersyn.

Skifertak i Norge rediger

Hustak med skifer i Parkgaten og Kaiser Wilhelmsgate i Ålesund.

Aukrustsenteret i Alvdal bruker skifertak som arkitektonisk dekor. Bygget ble tegnet av Sverre Fehn og åpnet i 1996.

Skiferen finnes i flere former. Lappheller eller ruteskifer er mest vanlig. I eldre tid var det vanig å bruke skifer i ubearbeidet form.

Skiferen er oftest grålig i fargen, men finnes i ulike valører.

Skifer er et tekkemateriale som var mye brukt på 1800-tallet og helt til utpå 1950-tallet. Selv om skifertak nå opplever en renessanse, blir den i mindre grad brukt på nye hus. Aukrustsenteret i Alvdal er et godt eksempel på skiferbruk i nyere tid.

Kvalitet på skiferstein variere etter hvor den kommer fra. Noen skiferbrudd er kjent for en svært god kvlitet. I Nord-Norge må nevnes altaskiferen, den regnes som den skiferen som har best kvalitet. Oppdal og Otta/Gudbrandsdalen er også kjent for mye god skifer, blant annet den såkalte ottaskiferen. Ellers finnes det hundrevis av små og store skiferbrudd landet rundt.

For å finne ut om skifersteinen er av god kvalitet, hard, kan man slå på den, gjerne med et stykke hardt tre. Skiferen skal ha god hard klang, ikke dump eller matt. En dump eller matt lyd kan indikere at steinen er porøs, og derfor lett kan brekkes.

Skiferstein, uavhengig av type, sorteres i tykkelser før den legges. Den tykkeste legges nederst mot takfoten, og den tynneste legges lengst mot mønet. Det er vanlig å dele skiferstein inn i fire tykkelser.

Skifersteinen ble opprinnelig lagt rett på troet. I dag den blir den vanligvis lagt på steinlekter.