Sjelens mørke natt
«Sjelens mørke natt / Sjelens dunkle natt» (spansk originaltittel: «Noche oscura del alma») er et mystisk dikt skrevet på 1500-tallet av karmelittermunken Johannes av Korset (1542–1591). Begrepet «(Sjelens) Mørke natt» er en metafor som beskriver en åndelig krise i reisen mot forening med Gud.[1] Sammen med diktene Åndelig lovsang (Cántico espiritual) og Kjærlighetens levende flamme (Llama de amor viva) er disse diktene de mest anerkjente verkene innen mystisk poesi fra middelalderen.[2] Mystisk poesi handler ofte om oppnåelsen av en mystisk forening mellom sjelen og Gud.[2]
Sammendrag rediger
Diktet handler om et kjærlighetsforhold der en person rømmer hjemmefra en mørk natt for å lete etter og møte sin elskede.[3] Kvinnen forlot huset sitt i stillhet når huset hennes var falt til ro og flukten foregikk midt på natten og ingen så henne rømme [3]. Hun hadde verken lys eller guide for å lede henne på veien i søket etter sin Elskede, hun brukte bare sitt indre lys som ledet henne rett dit hennes Elskede var. Når hun nådde fram til foreningen med sin Elskede, sovner hennes elskede på hennes bryst, og forfatteren beskriver videre kjærtegnene mellom de elskede, og til slutt hvordan hun støttet seg til sin Elskede, og at alle hennes problemer og bekymringer forsvinner, at hun føler seg lykkelig, glad og finner fred.[3]
Tolkning rediger
Dette kjærlighetsforholdet som forfatteren presenterer er egentlig av åndelig natur. Det skal bemerkes at hans «Elskede» (Amado) er skrevet med store bokstaver, noe som indikerer at vesenet som forfatteren refererer til, er Gud.[3] Det romantiske forholdet som blir presentert i dette diktet, presenterer indirekte et indre og åndelig kjærlighetsforhold mellom sjelen og Gud, og forfatteren beskriver også personens situasjon som: «ivrig og betent av kjærlighetens lidenskap», noe som indikerer at det er en dyp lengsel i sjelen til å forene seg med Gud, og at denne foreningen med Gud uttrykker den høyeste lykke som en person kan oppnå, uttrykt som: "O gledelige lykke", og personen i diktet søker nettopp denne høyeste lykken.[3]
| 1.
En una noche oscura, con ansias, en amores inflamada, ¡oh dichosa ventura!, salí sin ser notada estando ya mi casa sosegada. |
1.
I en natt da mulm var rundt mig blev jeg av kjærlighetens ild beruset. O lykke som blev rundt mig! Opp stod jeg, stille, usett. Min bolig sov - og ingen frykt jeg huset. |
|
2. A oscuras y segura, por la secreta escala, disfrazada, ¡oh dichosa ventura!, a oscuras y en celada, estando ya mi casa sosegada. |
2. Helt trygg, svøpt i min kappe, listet jeg opp - o vågelige lykke! - den løndomsfulle trappe. Hvem kunde ned mig trykke? Alverden sov - og murene var tykke. |
I første og andre strofe kan vi se at hendelsen skjer på et hemmelig sted og at flukten skjer i det skjulte: «Opp stod jeg, stille, utsett».[4] Gjennom språket og de lyriske beskrivelser laget av forfatteren, så forstår vi at personen er av feminin karakter; en kvinne.[3] Kjærlighetsforholdet er veldig lidenskapelig og subjektet, denne kvinnen, føler mye lengsel etter sin elskede: «blev jeg av kjærlighetens ild betuset». Dette kjærlighetsforholdet beskriver en gledelig (lykke) flukt fra kroppen (huset) og at kroppen allerede har funnet ro og i fred (rolig) [4]. De nevner også en "hemmelig trapp" som først, i poesi generelt, ofte er relatert til kjærlighet, men det viser også til et typisk objekt ofte brukt av personer for å forenkle flukt [4]. Det kan også relateres som et religiøst objekt, brukt til å klatre opp stigen til himmelen, til Gud. Den første og andre strofen er viet den første fasen mot Gud; "den løndomsfulle trappe", der sjelen forlater kroppen i hemmelighet og med glede [4]. På denne veien må personen gi opp lidenskapene og ønskene sine, litt etter litt.
| 3.
En la noche dichosa, en secreto, que nadie me veía, ni yo miraba cosa, sin otra luz y guía sino la que en el corazón ardía. |
3.
I nattens fred og glede av ingen sett som kunde vold mig smerte, hadde jeg til å lede ei lykte eller kjerte, jeg lystes frem av flammen i mitt hjerte. |
|
4. Aquésta me guiaba más cierto que la luz de mediodía, adonde me esperaba quien yo bien me sabía, en parte donde nadie parecía. |
4. Det lys, fra hjertet hentet, langt sikrere enn høgstdags sol mig førte dit hen hvor jeg var ventet, av Ham hvis skritt jeg hørte et sted som ingen andens fot berørte. |
Den tredje og fjerde strofe indikerer igjen at handlingen skjer midt på natten og at personen flyktet uten lys og uten at noen så henne. Men forfatteren påpeker at det ikke var nødvendig å ha en guide for å komme seg dit, fordi hennes kjærlighet og lidenskap var nok til å lede henne helt dit hennes elskede var [3]. Disse to strofer er viet den andre fasen på ferden mot Gud; «Den lysfylte stien», der sjelen har både forlatt kroppen og forlatt den fysiske verden (huset, trappene ...) og flydd til en annen verden; en vektløs verden, en eterisk verden av lys, der kjærlighetens lys til Gud er den eneste guiden [4]. På denne måten blir personens sjel belyst med omtanke og de evige goder fra Kristi lidenskap og forløsning [2]. I den fjerde strofe leser vi at dette indre, kjærlige lyset var det eneste lyset som ledet kvinnen til å nå sin Elskede, Gud [3].
| 5.
¡Oh noche que guiaste! ¡oh noche amable más que el alborada! ¡oh noche que juntaste Amado con amada, amada en el Amado transformada! |
5.
Mulm, søtt som soloppgang, o mulm som åpnet vei og lot mig finne, o mulm som sammensvang elsker og elskerinne omformet i hverandre sluttet inne! |
| 6.
En mi pecho florido, que entero para él solo se guardaba, allí quedó dormido, y yo le regalaba, y el ventalle de cedros aire daba. |
6. Mot brystet mitt hvis blomst var spart til Ham, jeg fant han sin hviles leie i salig sammenkomst. Jeg gav ham alt mitt eie, mens sedre svalende lot grene neie. |
I den femte og sjette strofen oppdager vi at skildringene i strofene er av en av en opphøyet natur, der kvinnen tilber «natten» som gradvis veiledet henne til å kunne forene seg med sin Elskede [3]. Den sjette strofe tar henne videre til prosessen for å nå denne kjærlighetsforeningen, og mot slutten av denne strofen sover hennes Elskede på brystet og frisker opp hennes hjerte [3]. Disse strofene beskriver den siste fasen mot Gud; "Den enhetlige stien", der man opplever forening, der sjelen har muligheten til å forene seg helt med Gud (som tydelig er det mest ønskede scenariet i mystisk litteratur) [2].
| 7.
El aire de la almena, cuando yo sus cabellos esparcía, con su mano serena en mi cuello hería y todos mis sentidos suspendía. |
7.
Ved vift av sedergrene flagret hans fagre hår for svale vinde, Hans hånd, den hvite væne grep nakken min, i blinde følte jeg all min sans og samling svinne. |
| 8.
Quedéme y olvidéme, el rostro recliné sobre el Amado, cesó todo y dejéme, dejando mi cuidado entre las azucenas olvidado. |
8. Glemt av mig selv mot bringen til brudgommen jeg lar mitt ansikt gjemmes, opphørte helt, ble ingen og alt hvorav jeg skremmes kastet jeg mellom liljer for å glemmes. |
I de to siste strofer, den syvende og åttende, finner vi en post-tilstand etter unionen [4]. Den syvende fokuserer på følelsene mellom de elskede; luften, kjærestens kjærtegn på dens elskedes nakke osv., mens den i den åttende og siste strofen mister hun alle bekymringene sine, de forsvinner når hun lener seg på sin elskede [2]. Hun føler seg lykkelig, glad og i fred.
Som vi har sett representerer hver strofe et skritt på veien mot foreningen mellom sjelen og Gud. I dette diktet kan man se at dette utviklet seg gjennom tre forskjellige veier (stier), tre åndelige stadier for å oppnå at sjelen når den mystiske foreningen med Gud: La vía purgativa (Den rensende stien), la vía iluminativa (Den lysfylte stien) y la vía unitiva (Den enhetlige stien) [2]. Dette er vanskelige stier som krever at sjelen renser seg for sine synder og ønsker - bare slik kan sjelen oppleve lykken ved guddommelig forening [4].
Oversettelsen av diktet til norsk er av Kristen Gundelach (1962), i antologien Den levende kjærlighets flamme, hentet fra Nasjonalbibliotekets kopi.[5].
Diktets struktur rediger
Diktet består av åtte «liras». En «lira» er en type strofe som har sin opprinnelse og brakt til Spania, takket være sangen ”A la flor de Gnido” av Garcilaso de la Vega [3]. En lira består av to linjer på elleve stavelser (den andre og den femte) og tre linjer på syv stavelser, med enderim på første og tredje linje og på andre, fjerde og femte linje. Lira har også vanligvis har en konsonantrytme.[3].
Musikk rediger
Diktet har blitt tonesatt av blant andre Fartein Valen, som hans opus 32: «Die dunkle Nacht der Seele» for sopran og orkester (1939).[6]
Referanser rediger
- ^ Renata Soto (02.06.2020). «¿Qué es la noche oscura del alma?». The Happening. Besøkt 4. november 2020.
- ^ a b c d e f El Velero Digital. «Lengua y Literatura». Besøkt 6. november 2020.
- ^ a b c d e f g h i j k l «San Juan de la Cruz: “Noche oscura del alma”; análisis y propuesta didáctica». Leer y Escribir Blog. 31.07.2020. Besøkt 6. november 2020.
- ^ a b c d e f g «San Juan de la Cruz: Noche oscura. Analysis.». Spain Now And Then. Besøkt 9. november 2020.
- ^ Johannes av Korset. «Den levende kjærlighets flammer». Nasjonalbiblioteket. Besøkt 7. desember 2020.
- ^ Tjørhom, Ola (2004): Fartein Valen – vestlandspietist og modernistisk banebryter. Oslo, Genesis, ISBN 82-476-0312-8