Siricius
Siricius var pave fra 17. november 384 til sin død 26. november 399.
| St. Siricius Siricius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Ukjent dato antagelig i Roma | ||
| Død | 26. november 399 | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest  | ||
| Embete |
| ||
| Dåpsnavn | Siricius | ||
| Valgt | desember 384 | ||
| Innsatt | 17. desember 384 | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | De facto kort tid etter sin død, formelt i 1748 | ||
| Festdag | 26. november | ||
| Forgjenger | Damasus I | ||
| Etterfølger | Aanastasius I | ||
Se også liste over paver | |||
Ifølge Liber Pontificalis var han sønn av en Tiburtius fra Roma. Som ung gutt gikk han i kirkens tjeneste, først som lektor og deretter som diakon.
Etter pave Damasus Is død i 384 stilte motpave Ursinus opp som kandidat, men Siricius ble enstemmig valgt. Dette ble stadfestet av keiser Valentinian II den 25. februar 385. Det var tydelig at keiseren var fornøyd med valget. Han stilte midler til rådighet for restaurering av kirken Sankt Paul utenfor murene i Roma. Siricius konsekrerte den nye kirken i 390; det står nå en moderne søyle utenfor nordre søylehall til minne om dette.
Hieronymus, som selv var en mulig etterfølger etter Damasus I, ble forvist fra Roma under Siricius. Han beskrev paven som enfoldig, troskyldig og lettlurt, og mente at Siricius lot seg bruke av andre. Paulinus av Nola omtalte paven som hovmodig og utilnærmelig. Like fullt ser det ut til at Siricius var en kraftfull pave, som var svært oppmerksom på Romas status innen kirken og sin rolle som Peters etterfølger. Han var den første som forbeholdt tittelen pave for biskopen av Roma. Han kunne dog ikke unngå å bli overskygget av biskop Ambrosius av Milano.
Hans dekretaler – direktiver i disiplinære spørsmål – er de eldste som er bevart. Mens referanser til tidligere dekretaler antyder at de var i en broderlig tone, er Siricius' dekretalier i en autoritativ kansellistil som minner om keiserlige edikter. De fikk automatisk status som lover.
Siricius bekreftet at arianere som ble gjenopptatt i den katolske kirke ikke skulle døpes på nytt. Han slo også fast at man bare unntaksvis skulle døpe på andre tidser enn påske og pinse, noe som var en gammel skikk. Han utstedte også blant regler for sølibat, aldersgrense for kandidater til ordinasjon og for botsdisiplinen.
Det var i Siricius' pontifikat at keiser Theodosius I forbød alle hedenske ofringer i Romerriket. Selv om kristendommen allerede tidligere hadde blitt statens religion, ble den nå den eneste tillatte.
Under en romersk synode i 396 ble det blant annet bestemt at det i fremtiden skulle nyvalgte biskoper ikke bispevies uten at det var innhentet approbasjon fra Roma, og at det skulle være flere enn én biskop som foretok bispevielsen. Beslutningene ble tilsendt kirken i Afrika og formodentlig også til andre kirker, ettersom den nye ordningen nå begynte å slå gjennom.
Siricius misbilliget likesom Ambrosius av Milano skarpt henrettelsen av kjetteridødsdømte teologen Priscillian. Bonosus og Jovinianus ble fordømt.
Siricius var den første biskopen av Roma som benyttet tittelen «pave» om seg selv.
Siricius døde i Roma 26. november 399. Han ble gravlagt i basilikaen San Silvestro nær Priscilla-katakomben.
Han ble æret som helgen kort tid etter sin død, men var ikke med i de offisielle helgenlister. Dette skyldtes kritikken fra Hieronymus og Paulinus. Først i 1748 tilføyde pave Benedikt XIV ham til listene, etter å ha skrevet en avhandling om ham.
