Sigurd Osberg
Sigurd Osberg.png
Født31. desember 1933 (84 år)
Bergen
Nasjonalitet Norge

Sigurd Fredrik Osberg (født 31. desember 1933 i Bergen) er en norsk teolog og biskop emeritus i Den norske kirke. Han var biskop i Tunsberg bispedømme (Buskerud og Vestfold) fra 1990 til 2002.

Innhold

Utdanning og tjenesteRediger

Examen artium i hjembyen og ett år ved Bergens yrkesskole for mekanikere ble gjennomført parallelt med musikkstudier hos solohornist Ivar Bratlie i Bergen Filharmoniske Orkester 1951-53, Befalskolen for Hærens Transportkorps 1954, ble cand.theol. ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i 1960. Han oppnådde den teologiske lisensiatgrad samme sted i 1983 med avhandlingen Synden og døden - en undersøkelse av tanken om døden som straff med utgangspunkt i Rom 5,12 (graden lic.teol. Denne graden er nå ikke lenger i bruk og derfor erstattet med Philosophie Dr - forkortet Phd )[1]

Sigurd Osberg ble ordinert i 1961. Han arbeidet som sekretær i Norges Kristelige Studenterbevegelse fra 1961. Fra 1965 gjorde han tjeneste som hjelpeprest i Asker og Holmen, fra 1969 som residerende kapellan i Ringsaker. Han ble sokneprest i Åssiden i Drammen i 1976, og var sokneprest i Høvik og prost i det daværende Asker og Bærum prosti fra 1987 til han ble biskop i Tunsberg i 1990.

TillitsvervRediger

Osberg har hatt en rekke tillitsverv, blant annet: Redaksjonssekretær i tidsskriftet Kirke og kultur, Redaksjonen for "Kirkebladet" forlaget Land og Kirke, Ringsaker barnevernsnemnd (formann), Ringsaker edruskapsnemnd, Sosialstyret Ringsaker kommune, Sentralstyret i Den norske kirkes Presteforening (nestleder), Styret for Forskningsinstituttet Modum Bad, Leder for Den norske kirkes gruppe i de bilaterale læresamtaler med Det norske baptistsamfunn (1984–89), Kirkens Diakoni- og Samfunnsråd, Bioteknologinemndas utvalg for "Bioteknologi og mennesker" (leder), Styret for Anders Jahres Humanitære Stiftelse (leder), Fondet for dansk-norsk samarbeid (leder norsk avd.), Styret for Kronprinsesse Märthas Minnefond, Redaksjonen av Aschehougs "Hvem er Hvem" 2008, Sosial-og helsdedept. utvalg for de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige (2009).

Engasjement for prosteembetet i Den norske kirkeRediger

Da Osberg ble utnevnt til prost i Asker og Bærum prosti, var dette landets største prosti mht. innbyggertall. Det kombinerte embete som sokneprest og prost var i overkant krevende. Da statsråd Mary Kvidal, på Presteforeningens generalforsamling i 1989, inviterte til forsøk for bedre arbeidsformer med prestetjenesten i Den norske kirke, søkte Osberg om å få prøve ut en modell der ansvaret som sokneprest i Høvik menighet ble delegert til res.kap. for å frigjøre tid til styrket prostetjeneste. Forsøket, som ble innvilget for en treårs periode, viste at prostetjenesten ble vesentlig styrket og at den nye rollefordelingen blant prestene i Høvik var uproblematisk. Prosten kunne prioritere sin lederrolle og fikk mer tid til regelmessige personalsamtaler med prestene og samlinger med de kirkelige ansatte.

Som biskop ble Osberg innvilget studiepermisjon i 1995 fra Kirke- og undervisningsdepartementet for å arbeide videre med utviklingen av prostetjenesten. Det førte til et studieprosjekt i de nordiske søsterkirker i Sverige og Danmark og i Church of England (CoE), basert på det økumeniske samarbeid som Porvooavtalen la til rette for. Dette førte til at han i ble invitert som foredragsholder på CoE s nasjonale konferanse i Grantham ”Deanery alive” (1996). I foredraget ”Reflections on a study of deans and deaneries in Scandinavia and England” la han frem sine resultater fra undersøkelsen. I sin rapport konkluderer han at ”rural deans … stilling i den engelske kirke er betydelig svakere enn prostenes i kirkene i Skandinavia. Deres lederoppgaver er svakt profilerte… og jevnt over virket det som om episkopatet i liten grad ser de muligheter for kontakt med regionene som ligger i en godt utbygget prostefunksjon.” Foredraget førte til, iflg. Church House Deanery Group, at enkelte biskoper sammenkalte prostene i sine bispedømmer til drøfting for å bedre relasjonene.

Engasjementet for en styrket prostefunksjon i Tunsberg bispedømme førte til, i samarbeid med prostene, ”Lederutvikling for proster i Tunsberg (LUPT)”(1994–96) og utvikling av en egen håndbok for proster ”Prostepermen” ( David Gjerp og Magne Storli 1995). Engasjementet for å styrke prostenes stilling i Dnk bidro også til den første nasjonale prostekonferanse i Trondheim i 1998.

Osberg og homofilspørsmålet i Den norske kirkeRediger

I siste halvdel av 1960-årene ble Osberg ble invitert av Karen-Christine Friele til å delta på møter i Det norske forbundet av 1948 med tanke på å få opphevet straffeloven § 213 og i 1970 som bidragsyter i boken ”§ 213 Onde eller nødvendighet?” Senere kom han som biskop til å stille spørsmål ved Den norske kirkes avvisning av homofiles rett til seksuelt samliv. I et portrettintervju i Aftenposten (22.12.90) uttalte han at tiden var inne for Den norske kirke å drøfte de homofiles situasjon på nytt. Ved en spørretime for 9-klassene under en visitas i Hof i Vestfold 22. oktober 1992 stilte han spørsmål ved det berettigede i å skjelne mellom homofil legning og homofil praksis slik det kommer til uttrykk i Bispemøtets sak 23/1977. Uttalelsen gikk direkte over NRK og skapte en skarp debatt. Avisen Vårt Land slo fast at ”For første gang reiser en biskop alvorlig tvil ved holdbarheten i kirkens nei til homofil praksis.” (24.10.92) Dette førte til at han i brev av 27.10.92 anmodet Bispemøtet om å drøfte spørsmålet om homofil legning – homofil praksis. På Bispemøtet våren 1993 (BM 5/93) ble det oppnevnt en arbeidsgruppe som i 1995 (BM 2/95) la frem utredningen ”Homofile i kirken”. Utredningen konkluderte bl.a. med at den ”innsikt som er vunnet i spørsmålet om homoseksualitetens kjennetegn, gjør det ikke lenger rimelig å opprettholde skjelningen mellom legning og praksis, slik Bispemøtet i 1977 brukte den.” Ved behandlingen delte Bispemøtet seg i et flertall og et mindretall. Flertallet konkluderte bl.a med at ”kirken ikke kan åpne opp for en prinsipiell etisk pluralisme. Kirken må fastholde ett syn på homofilt samliv, samtidig som den er villig til å gi sjelesørgerisk veiledning i den enkeltes nød.” Mindretallet (Køhn, Osberg, Steinholt) konkluderte med at kirken må ”…legge vinn på å synliggjøre respekten for de mennesker som ut fra en alvorlig kristen overbevisning finner å velge homofilt samliv. De bør få oppleve den samme omsorg og forståelse i det kristne fellesskap som andre kirkemedlemmer, og integreres fullt ut i kirke og menighetsliv. Til denne integrering må også høre tilsetting i kirkelige stillinger og tjeneste som frivillige og lønnede medarbeidere…(og) at det i prinsippet bør være mulig for kirken å åpne for homofilt samboende også i stillinger som krever vigsling….”

Som reaksjon på Osbergs initiativ sendte prosten i Larvik, Asle Dingstad, 7. april 1995 ut en pressemelding der han frasier seg Osbergs tilsyn og «fra nå av avstår fra gudstjenestefellesskapet og heller ikke vil kunne følge biskopen på visitas». Dette førte til at Osberg i brev til Den norske kirkes lærenemnd av 20.05.98 og 07.09.98 anmodet om at det ble reist læresak mot prosten i Larvik. Lærenemnda besluttet å behandle saken og avga sin uttalelse i «Tunsberg-saken» 14. mars 2000 (trykt som egen redegjørelse fra Lærenemnda). Dingstad hadde begrunnet sin tilsynsfrasigelse med å henvise til det lutherske bekjennelsesskrift Augustana artikkel 28 (CA 28). Lærenemnda konkluderte med at selv om “CA 28 gir hjemmel for at menighetene har rett og plikt til å kritisere det biskopen gjør gjeldende i en sak, dersom en mener at det han står for er i strid med Skriftens lære… finnes det ikke “grunnlag i CA 28 for å hevde at en slik kritikk må føre til et tilsynsbrudd med biskopen i alt som gjelder forvaltningen av Ord og sakrament. … CA 28 handler også saklig sett om en annen problemstilling enn det denne saken reiser… Lærenemnda kan derfor ikke se at kommunionsbrudd lar seg læremessig begrunne som en adekvat form for protest mot biskopen.” ( s.71). «Tunsberg-saken» var den første sak som ble behandlet i Den norske kirkes lærenemnd etter at nemnda ble opprettet ved kgl. resolusjon 19.febr. 1988.

Dingstad sa fra seg embedet som prost og konverterte til den nordisk-katolske kirke som konsekvens av Lærenemndas beslutning.

ForfatterRediger

Osberg har skrevet flere bøker:"Synden og Døden. En undersøkelse av tanken om døden som straff med utgangspunkt i Rom. 5,12 f." (Licensiatavhandling i teologi UiO 1983/1984),"Prest i Prøysenland" Oslo 1991, "Prost i fritt fall", Oslo 1992, "Å vinne tilbake kjærlighetens språk", hyrdebrev Tønsberg 1998,Artikkel "Fredrik Petersen og møtet med darwinismen" Forum for universitetshistorie Skriftserie I/ UiO 2001 Står om enn tårene faller : Kirke i en brytningstid Oslo, 2006 (ISBN 978-82-92496-43-5)"Skapelse og Evolusjon. Forholdet mellom skapertro og naturvitenskap hos Fredrik Petersen" Oslo 2009 285s. Forum for universitetshistorie Skriftserie 1/2009(ISSN: 0808-0135. ISBN 978-82-92272-14-5)

EmeritusRediger

Etter at han gikk av med pensjon, gjenopptok han sitt tidligere forskningsarbeid om møtet mellom darwinismen og norsk luthersk teologi på slutten av 1800-tallet, først og fremst knyttet til Fredrik Petersen, som var lærer ved Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo.

ReferanserRediger

  1. ^ «Sigurd Osberg». Store norske leksikon. Besøkt 20. januar 2016. 

Eksterne lenkerRediger