Set Persson

Set Erik Persson (født 5. mars 1897 i Stockholm, død 1960) var en svensk kommunistisk politiker.

Set Persson
Født		5. mars 1897 Stockholm Klara församling
Død		16. juli 1960 (63 år) Enskede-Årsta församling
Beskjeftigelse		Politiker, fagforeningsperson
Embete		Medlem av Andra kammaren (Stockholm municipality electoral district, 1941–1946)
Parti		Vänsterpartiet
Nasjonalitet		Sverige

Liv og virke

Persson var født i Stockholm, men ble oppfostret som foreldreløs i Hälsingland. Han gjorde det bra på skolen, men sluttet for å bli jernbanearbeider i en alder av 14 år. Han sluttet seg snart til Socialdemokraternas ungdomsforbund. Senere sluttet han seg til Sveriges Kommunistiska Parti, som hadde blitt grunnlagt av ungdomsforbundet i 1917.

I kjølvannet av drapene i Ådalen i 1931 ledet Persson en ti-dagers generalstreik i Söderhamn der det kom til konfrontasjoner med politiet. Året etter var han, sammen med Anders Beckström hovedtaler på en arbeiderdemonstrasjon mot streikebrytere i Sandarne. Etter talene marsjerte arbeiderne mot brygga. Med ett ble demonstrasjonen angrepet bakfra av politiet, som brukte køller og røykbomber.^{[trenger referanse]} Det kom til vold, og tre demonstranter ble skadet av politiets kuler. Persson ble arrestert, tiltalt for å ha deltatt i organiseringen av demonstrasjonen, og dømt til fire måneders straffarbeid. Ulike deltakere i demonstrasjonen ble dømt til sammen 73 måneders fangenskap. En arbeider ved navn Zetterström ble dømt til to og et halvt år i fengsel. Persson fikk også sparken fra Statens Järnvägar og mistet pensjonsrettene sine.^{[trenger referanse]} Senere tilbød regjeringen seg to ganger å omgjøre beslutningen, men han avslo.^{[trenger referanse]}

Etter å ha blitt sluppet fri ble Persson fulltids partiarbeider. I 1934 flyttet han til Stockholm og ble supplert inn i partiets sentralledelse. Han arbeidet nært med partiformann Sven Linderot og var redaktør for lokale og faglige saker i partiavisa Ny Dag.

I 1940 ble han innvalgt i Riksdagen. Under krigen protesterte han mot regjeringens politikk om å internere kommunister i arbeidsleirer, som offisielt var militære enheter de ble innkalt til, men i realiteten fangeleire.^{[trenger referanse]}

Ved valget i 1946, da partiet fikk 11,2% av stemmene på landsplan, ble Persson valgt inn i bystyret i Stockholm. Han forlot Riksdagen for å bli den første kommunistiske kommunalråden, med ansvar for boligpolitikk. I 1947 sto han bak en kommunal boligplan. Han gikk inn for å bygge kommunale boligkomplekser for å løse leilighetsmangelen i byen. På mange måter var han en pioner innenfor svensk boligpolitikk.^{[trenger referanse]}

Gjennom sitt kommunale verv ble han også, for en kort stund, formann for byens politiråd. I 1948 slo han offentlig fast at stockholmspolitiet ikke ville følge de sentrale anti-kommunistiske retningslinjene for å rekruttere nye politibetjenter.^{[trenger referanse]}

Han mistet vervet som kommunalråd etter valget i 1950.

Persson ble snart assosiert med venstreopposisjonen i partiet.^{[trenger referanse]} Flere spørsmål sto på den interne dagsorden, fremfor alt forholdet til regjeringspartiet Socialdemokraterna. Etter den annen verdenskrig fikk ideen om at en fredelig overgang til sosialismen var mulig fotfeste i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. I Sverige kan denne ideen spores tilbake til 1944.^{[trenger referanse]} Det var en fremvoksende tanke innenfor kommunistpartiet at det burde søke å bygge allianser med sosialdemokratene og legge større vekt på den parlamentariske kampen.^{[trenger referanse]} Linderot hadde lansert ideen om en 'samlet from' med sosialdemokratene og argumentert for at det hadde vært feil å sette likhetstegn mellom sosialdemokratene og statsmakta.^{[trenger referanse]} Partiet inntok også en ny faglig politikk som var mindre konfliktorientert enn tidligere. Persson og Nils Holmberg utgjorde kjernen av kritikerne av denne utviklingen.^{[trenger referanse]}

I suppleringsvalgene til Riksdagen i Jämtland og Kistianstad hadde partiet bestemt seg for å trekke listene sine for å sikre at Socialdemokraterna ikke tapte valgene. Partiledelsen argumenterte for at kommunistene måtte anstrenge seg for å «sikre et arbeiderflertall i Riksdagen».^{[trenger referanse]} Videre var disse valgkretsene kretser der det var svært lite sannsynlig at noen kommunist ville bli valgt. Persson og folkene rundt ham vurderte imidlertid den nye linja som en kapitulasjon for sosialdemokratiet.^{[trenger referanse]}

Et annet spørsmål omhandlet ungdomsforbundet. Med forbilde fra Finland tok partiet initiativet til en bred ungdomsbevegelse. I 1952 ble Demokratisk Ungdom grunnlagt som en bred ungdomsbevegelse ved siden av det eksisterende kommunistiske ungdomsforbundet. Persson og hans allierte så på dette som en utvanning av ungdomsbevegelsens politiske karakter.^{[trenger referanse]}

Et spørsmål med stor symbolsk betydning var vedtaket om at partiet skulle fronte felles demonstrasjoner med sosialdemokratene 1. mai. Et annet stridsspørsmål omhandlet vedtaket om å gi økonomisk støtte til «arbeiderpressa», som i all hovedsak var styrt av sosialdemokratene.

Polemikken nådde sitt høydepunkt på landsmøtet i 1953. Persson gikk hardt ut med kritikken sin, særlig mot den nye partiformannen Hilding Hagberg, som han betegnet som en opportunist.^{[trenger referanse]} Persson ble så beskyldt for å være en egoist som ville splitte og skade partiet.^{[trenger referanse]} Kritikken mot Persson ble fremmet av Knut Senander og også den tidligere allierte Nils Holmberg, som sa at Persson måtte holdes ansvarlig for mangel på politisk orientering og angrep mot partiet.^{[trenger referanse]} Både Senander og Holmberg ble ansett som tilhørende partiets venstrefløy, men her fremsto de som de fremste forsvarerne av partiets linje.^{[trenger referanse]} Bare en håndfull delegater forsvarte Persson, og de som gjorde det poengterte at de ikke fullt ut delte Perssons kritikk av partiledelsens linje.^{[trenger referanse]} Under en svært emosjonell avslutning av debatten erklærte Persson i en tale til landsmøtet at han forlot partiet.^{[trenger referanse]}

Etter å ha forlatt partiet ble Persson mål for omfattende kritikk fra partiet. Kritikken sto på trykk i partipressa. Persson selv holdt imidlertid først løftet om ikke å kommentere utmeldelsen av partiet til den ikke-kommunistiske pressa.^{[trenger referanse]} I januar 1954 beskyldte partiet ham for å ha kontaktet den sosialdemokratiske pressa. Også andre beskyldninger ble rettet mot ham, særlig det faktum at han levde på kommunalrådpensjon.^{[trenger referanse]} Etter disse beskyldningene brøt Persson stillheten og snakket åpent om hendelsene på landsmøtet.

Samtidig foregikk det utrenskninger i partiet. Medlemmer som ble ansett som sympatisører av Persson ble ekskludert. Persson samlet sine tilhengere i hemmelige Marxistiske Cirklar, der noen av deltakerne fortsatt var partimedlemmer. I 1956 sto han i spissen for et nytt parti, Sveriges Kommunistiska Arbetareförbund (SKA). Partiet ga ut bladet Revolt. SKA fikk imidlertid ingen særlig betydning utover å trolig være det første anti-revisjonistiske utbruddet fra et kommunistparti i verden.^{[trenger referanse]} På sitt meste hadde SKA rundt 100 medlemmer.^{[trenger referanse]}

Selv om Persson på 1950-tallet hadde fremstått som lederen for den mest beinharde delen innen den kommunistiske bevegelsen var han blant de første som offentlig kritiserte menneskerettighetssituasjonen i den sosialistiske verden.^{[trenger referanse]} Han gikk også prinsipielt mot bruk av dødsstraff.

Persson døde 15. juli 1960. SKA svant etter dette hen, og i 1967 ble partiet nedlagt og de fleste av de gjenværende medlemmer gikk inn i Nils Holmberg, som nå hadde forlatt SKP, sitt nye Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninister. Da Marxist-Leninistisk Kampförbund (MLK) oppsto på 1970-tallet kalte de opp bokhandlene sine etter Persson. Set Persson-bokhandler fantes i Stockholm, Göteborg, Trollhättan, Sundsvall og Kiruna. En annen gruppe som skulle hevde å representere Perssons arv var Kommunistiska Partiet i Sverige (KPS).^{[trenger referanse]} Av fortsatt eksisterende partier gjør i dag Kommunistiska Partiet også hevd på deler av Perssons politiske arv.^{[trenger referanse]}

Kilder

• Persson, Set Erik, kort biografi
• Till vänster om vänstern: Set Persson och SKA, akademisk verk om Persson
• Den siste kommunisten
• Western European Communism after Stalinism: Comparative Approaches Arkivert 22. mars 2006 hos Wayback Machine.
• Klass mot Klass Arkivert 14. april 2005 hos Wayback Machine.