Wikipedia

Sepphoris

Sepphoris (gammelgresk Σέπφωρις), også kalt Tzippori (hebraisk צִפּוֹרִי), Diokesaraea (gammalgresk Διοκαισάρεια) og Saffuriya (arabisk صفورية, Safurriya og Suffurriye) er en landsby og et arkeologisk sted som ligger sentralt i Galilea i Israel, 6 km nord-nordvest for Nasaret.[1] Den ligger 286 m.o.h. og over Beit Netofa-dalen. Stedet har rik historie med spor fra hellenistisk, jødisk, romersk, bysantinsk, islamsk, korsfarernes, arabisk og osmansk tid. I kristen tradisjon er det trodd å være Jomfru Marias fødested, og landsbyen der Anna og Joakim skal ha bodd.[2]

Sepforis
LandIsraels flagg Israel
Areal16 km²
Nettsidewww.parks.org.il/ParksAndReserves/zippori/Pages/default.aspx
Kart
Sepforis
32°45′11″N 35°16′45″Ø
Sepphoris på Commons
Del av gulvmosaikk i Sepphoris, ofte kalt «Mona Lisa av Galilea». Part of a mosaikk floor in Sepphoris.

Av kjente bygg på på stedet er et romersk teater, to tidlige kristne kirker, en korsfarerborg som ble renovert av Daher el-Omar på 1700-tallet, og over seksti mosaikker, datert fra 200- til 500-talle.[3][4]

Etter Bar Kokhba-opprøret i 132–135 var Sepphoris et av stedene i Galilea dit rabbinerfamiliene fra Judea flyttet.[5] Det er avdekket ruiner av en synagoge fra 500-tallet i nedre deler av byen. På 600-tallet ble byen erobret av arabiske kalifat, likesom med resten av Palestina. De arabiske og islamske riker styrte området fram til slutten av første verdenskrig, med et kort avbrudd under korstogene.

Inntil avfolkingen under den arabisk-israelske krig i 1948,[6] var Saffuriya var en palestinsk arabisk landsby. Moshav Tzippori ble nær ved i 1949. Tzippori hadde i 2006 et folketall på 616. Landsbyen ligger der den tidligere arabiske landsbyen lå og ble erklært nasjonalpark i 1992.

Historie rediger

Tidlig historie rediger

Keramikkfunn i Sepphoris indikerer at stedet var bosatt i jernalderen, 1 000-586 f,Kr.. De eldste spor av bygninger er fra 300-tallet i hellenistisk tid.[7] Den hebraiske Bibel nevner ikke byen.[8] I 104 f.Kr. erobrer det det jødiske hasmoneiske dynasti Galilea under enten Aleksander Jannaeus eller Aristobulus I og på den tid kan byen ha blitt styrt av en kvartermester, trolig jødisk, og midt på det første hundreår f.Kr., etter Pompeius' felttog, kom det under romersk styre i 63 f.Kr. og ble en av fem synoder i det romersk styrte syrisk-palestinske Midtøsten. Den romerske vasallkonge Herodes den store erobret byen i 37 f.Kr. etter at en partiansk fullmektig, den hasmoneiske Antigonus II Mattathias, hadde etablert en garnison der.[9] Byen ble kalt Sepphoris fra «tzippori», ein variant av det hebraiske ord for fugl, tsippor, kanskje fordi den står «på toppen av et fjell, som en fugl».[10][11]

 
Det gamle Galilea

Etter Herodes døde i 4 f.Kr. skal en Judas, sønn av en lokal banditt, Ezekias, ha angrepet Sepphoris, som da var det administrative senter i Galilea, og plyndret skattkammeret og våpenarsenal. Han væpnet så sine folk i et opprør mot Herodes. Den romerske guvernør i Syria, Publius Quinctilius Varus ,skal ifølge Josefus - kanskje en overdrivelse siden det er arkeologiske funn som stadfester det - ha brent ned byen og solgt innbyggene som slaver.[12] Etter at Herodes den stores sønn Herodes Antipas ble tetrark (guvernør), erklærte han at byens nye navn var Autocratoris, og ombygde den til et «ornament for Galilea» (Josefus, Ant. 18.27).[13] Man tror at en vei mellom Sepphoris og Legio, og videre sør til Samaria-Sebastia, ble brolagt av romerne på denne tid[14] Den nye befolkningen var lojale til Roma.

På Jesu tid var Sepphoris en stor, romerskpåvirket by. Reza Aslan skildrer han på Jesu tid som følger:

Rik, kosmopolitisk, dypt påvirket av gresk kultur, med folk av mange raser og religioner. Jødene i Sepphoris var produkt var den herodiske samfunnsrevolusjonen - de nyrike som kom til makt etter Herodes massakrerte det gamle prestelige aristokrati.[15]

Det er foreslått at Jesus mens han bodde i Nasaret kan ha arbeidet som håndverker i Sepphoris,[16] der det i hans ungdom pågikk 'det største restaurasjonsprosjekt' på hans tid.[17] Arkeologiske undersøkinger har ført til mange debatter om hvordan byen kan ha påvirket Jesus, og kastet lys over forskjeller i det galileiske samfunn.

Innbyggerne i Sepphoris deltok ikke i det store jødiske opprør mot romerstyret i år 66. Den romerske legat i Syria, Cestius Gallus, drepte omkring 2 000 «røvere og opprørere» i området, og solgte innbyggerene som slaver.[18] Josefus, en sønn av presteeliten i Jerusalem, ble sendt nord for å rekruttere folk i Galilea til opprøret, men klarte det bare delvis. Han prøvde to ganger å erobre Sepphoris, men klarte det ikke, første gang på grunn av hard galileisk motstand, andre gang fordi en garnison kom til for å assistere forsvaret av byen.[19] Den tiden hadde Sepphoris et romersk teater og fra senere tid er det funnet bad og mosaikkgulv med menneskefigurer.

Sepphoris og Jerusalem kan ha markert et kulturelt skille mellom dem som prøvde å unngå kontakt med den omliggende romerske kultur og dem som til ein viss grad opptok noen aspekt ved denne kultur. Romerne ble avviste av Sepphoris og tvunget til å slå leir utenfor byen, og Josefus gikk videre til Jotapata, som syntes interessert i opprør. Beleiringen av Jotapata varte til 20. juli år 67. Byer og landsbear som ikke deltok i opprøret ble skånet,og i Galilea gjaldt dette de fleste.[20] Mynter preget i byen rundt det opprøret bar inskripsjonen Neronias og Eirenopolis, «Fredsbyen».

Like før Bar Kokhba-opprøret ble bynavnet endret til Diocaesarea på Hadrians tid, til ære for Zeus og den romerske keiser. Etter opprøret i 132–135 slo mange jødiske flyktninger fra det ødelagde Judea seg ned her og gjorde byen til et senter for jødedom. Rabbi Yehuda Hanasi, en av dem som kompilerte Mishnah, en kommentar til Torah, flyttet til Sepphoris med Sanhedrin, den høyeste jødiske religiøse domstolen.[21] Før de flyttet til Tiberias i 150 lå også noen jødiske utdanningsakademier, yeshivot, her. Galilea var hovedsakelig bebodd av jøder fra slutten av 100-tallet til 300-tallet.[22] Byen utviklet seg til en travel handelsmetropol siden den lå nær viktige handelsruter gjennom Galilea. Hellenistiske og jødiske folk var blandet i dagliglivet, men jøder, hedninger og de kristne holdt fast på sin identitet.[23]

Diocaesarea ble ødelagt av jordskjelvet i Galilea i 363, men ble bygd opp etter kort tid, og forble et stort jødisk samfunn i Galilea, både sosialt, kommersielt og åndelig.

Islamsk erobring og korstogene rediger

Ya'qubi skrever at Saffuriyyah bletatt under den første arabiske erobring i Palestina,[24] i 634.[25] Byen ble en del av det stadig større umajjadedynastiet, og al-jund-mynter ble preget av de nye herskere.[26] Saffuriya drev handel med andre deler av riket,for eksempel bar folk i Medina kapper laget i Saffuriyya.[27] Omajadaestyret ble erstattet av abbasidene og arabaere og de islamske dynastiet vedvarte å å ha kontroll over byen helt fram til Første verdenskrig, foruten et avbrekk under korstogene. I denne perioden var byen kjent under det semittiske namnet Saffuriya.[28]

Tidlig på 1100-tallet kom korsfarerne. De bygde en borg og et vakttårn på toppen av åsen over Saffuriya, og tilegnet det til Anna og Joachim, som skal ha væru Jomfru Marias foreldre.[8] Dette ble en av de lokale basenei kongedømmet Jerusalem og de kalte byen La Sephorie. I 1187 blet korssfarerne sendt ut fra La Sephorie for å kjempe i slaget ved Hattin. Etter deres nederlag mot Saladin ble byen kalt Saffuriya. På 1400-tallet kom Saffuriya under osmanerne. Det ble værende et titulært bispesete for den katolske kirke under navnet Diocaesarea in Palaestina.

De 1300 år mellom Herodes Antipas' styre og Det osmanske rikt var byen et blomstrende senter for læring, med en mangfoldig, multietnisk og flerreligiøs befolkning på 30 000, som levde fredelig sammen.[29]

Moderne historie rediger

Saffuriya kom under Det osmanske rike etter at de slo mamelukkene i slaget ved Marj Dabiq i 1516. Et osmansk dekret fra 1572 skildrer Saffuriyya som en av flere landsbyer i Safad sanjak, som var en del av Qaysi-fraksjonen og som gjorde opprør mot de osmanske styresmakter.[30] På slutten av 1500-tallet var folketallet 366 familier og 34 ungkarer, alle muslimer. Saffuriyya var større enn nabobyen Nasaret, men mindre enn Kafr Kanna.[31] Mange viktige vitenskapsmenn kom herfra i denne perioden, som qadi, al-Baq'a al-Saffuri (død 1625) og Ahmad al-Sharif (død 1633), en dikter og qadi.[32]

Det er rapportert at Daher el-Omar, som vokste opp i byen,[33] i 1745 bygde en borg på en åstopp over Saffuriya.[25] Tidlig på 1800-talet skrev den britiske reisende J. Buckingham at alle i Saffuriya var muslimer og at St. Annas hus var helt ødelagt.[25][34]

Sent på 1800-tallet ble Saffuriyya skildret som en landsby av stein og leire i en åsside. I landsbyen lå ruiner av St. Anna-kirken og et firkantet tårn, som skal ha blitt bygd midt på 1700-tallet. Landsbyen hadde et estimert folketall på 2 500, og dyrket oliventre.[35] I 1900 ble det bygd grunnskole for gutter, og senere en for jenter. En lokal kommune ble etablert i 1923.

Skjønt byen mistet status som viktig kultursenter under osmanerne (1517–1918) og Palestinamandatet (1918–1948), blobstret jordbruket. Granateple, oliven og hvete fra Saffuriyya var kjent i hele Galilea.[36]

Sommeren 1931 innledet arkeologen Leroy Waterman de første utgravingane i Saffuriya, og gravde opp deler av skoleplassen, der den tidligere korsfarerborgen lå.[1]

I 1944/45 ble i alt 21 841 dekar av landområdet til landsbyen benyttet til dyrking av korn, 5 310 dekar var kunstig irrigert eller benyttet til hager, hovedsakelig oliventre.[25][37] I 1948 var Saffuriya den største landsbyen i Galilea både i areal og folketall, og det var estimert at 4 000 arabere bodde her.[38]

Den 1. juli 1948, under den arabisk-israelske krig i 1948, ble landsbyen bombet av israelske fly.[38] Den 16. juli ble den erobret av israelske styrker likesom resten av nedre Galilea i Operasjon Dekel. Landsbyboerne gjorde noe motstand og klarte å ødelegge flere pansrede kjøretøy i et bakhold.[39] Etter motstanden brøt sammen flyktet alle unntatt 80 innbyggere. Noen dro nordover mot Libanon, og slo seg til slutt ned i flyktningleirene Ain al-Hilweh og Shatila og Sabra i Libanon. Andre flyktet sørover til Nasaret og den omliggende landsbygden. Etter angrepet kom landsbyboerne hjem igjen, men ble kastet ut igjen i september 1948.[6] Den 7. januar 1949 ble 14 innbyggere deporterte og de gjenværende 550 ble flyttet til omliggende arabiske landsbyer som 'Illut.[6] Mange slo seg ned i Nasaret i en bydel som heter al-Safafira ettersom mange fra Saffuriyya alt bodde der.[36] Siden de israelske myndigheter regner dem som fraværende kan de ikke komme tilbake til sine gamle hjem og har ikke lov til å få dem tilbake.[40]

Området ble værende i unntakstilstand frem til 1966.

Stedet der den arabiske landsbyen lå ble beplantet med furutre.[38] Den 20. februar 1949 ble den israelske moshaven Tzippori grunnlagt sørøst for den tidligere landsbyen.[38] Granateple- og oliventrelundene ble erstattet av åkre og gressbakker.[41] De fleste ruiner av Saffuriya ble fjernet i 1960-årene i et prosjekt som gikk ut på å fjerne fraflyttede arabiske landsbyer.[42]

Referanser rediger

  1. ^ a b Leroy Waterman (1931). «Sepphoris, Israel». The Kelsey Online. Arkivert fra originalen 27. juni 2006. Besøkt 27. februar 2015. 
  2. ^ Eric Meyers ed. (1999). Galilea, Confluence of Cultures. Eisenbrauns: Winona Lake, Indiana.  s. 396-7
  3. ^ Zeev Weiss, 'The Mosaic of the Nile Festival Building at Sepphoris and the legacy of the Antiochene Tradition,' in Katrin Kogman-Appel, Mati Meyer,(eds.) Between Jewism and Christianity: Art Historical Essays in Honor of Elisheva (Elizabeth) Revel-Neher, BRILL, 2009 s.9-24, s.10.
  4. ^ Mariam Shahin (2005). Palestine: A Guide. Interlink Books: Northhampton, Massachusetts. 
  5. ^ Stuart S. Miller,Studies i History and Traditions of Sepphoris, BRILL 1984 s.132.
  6. ^ a b c Benny Morris. The birth of the Palestinian refugee problem revisited. Cambridge University Press. s. 417, 516–517. ISBN 978-0-521-00967-6. Besøkt 28. august 2011. 
  7. ^ Alysia Fischer, Hot Pursuit: Integrating Anthropology in Search of Ancient Glass-blowers, Lexington Books 2008, s.40.
  8. ^ a b Richard R. Losch, The Uttermost Part of the Earth: A Guide to Places in the Bible, William B. Eerdmans, 2005 s.ix, 209.
  9. ^ Eric M. Meyers,'Sepphoris on the Eve of the Great Revolt (67-68 C.E.): Archeology and Josephus,' in Eric M. Meyers,Galilee Through the Centuries: Confluence of Cultures, Eisenbrauns, 1999 s.109ff., s.113-114.(Josefus, Antiquities of the Jews, 14.414-6).
  10. ^ Ariel Lewin, The Archeology of Ancient Judea and Palestine, Getty Publications, 2005 s.80.
  11. ^ Steve Mason (ed.) Flavius Josefus: Translation and Commentary. Judean war. Vol. 1B. 2,BRILL 2008 s.1. Cf. Bavli, Megillah, 6, 81.
  12. ^ Eric M. Meyers,'Sepphoris on the Eve of the Great Revolt (67-68 C.E.): Archeology and Josefus,' i Eric M. Meyers,Galilee Through the Centuries: Confluence of Cultures, Eisenbrauns, 1999 s.109ff., s.114:(Josefus, Ant. 17.271-87; War 2.56-69).
  13. ^ Steve Mason (ed.) Flavius Josefus: Translation and Commentary. Judean war. Vol. 1B. 2,BRILL 2008 s.138.
  14. ^ Richardson, 1996, s. 133.
  15. ^ ZEALOT: The Life and Times of Jesus of Nazarerth, HarperCollins Publishers 2014 s.44.
  16. ^ Craig A. Evans (ed.), The Routledge Encyclopedia of the Historical Jesus, Routledge (2010),2014 s.37 296.
  17. ^ Reza Aslan, ZEALOT: The Life and Times of Jesus of Nazarerth, s.43.
  18. ^ Shaye J. D. Cohen,Josefus in Galilea and Rome: His Vita and Development As a Historian, BRILL, 2002 s.195.
  19. ^ Shaye J. D. Cohen,Josefus in Galilee and Rome: His Vita and Development As a Historian, BRILL, 2002 s.152.
  20. ^ Searching for Exile,Truth or Myth?, Ilan Ziv's film, screened on BBCFour, 3. november 2013
  21. ^ «Diocaesarea». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913. 
  22. ^ Mordecai Avian, 'Distribution Maps of Archaeological data from the Galilea, in Jürgen Zangenberg, Harold W. Attridge, Dale B. Martin,(eds.) Religion, Ethnicity, and Identity in Ancient Galilea Mohr Siebeck 2007 s.115-132, s.132.
  23. ^ Jürgen Zangenberg, Harold W. Attridge, Dale B. Martin, (eds.) Religion, Ethnicity, and Identity in Ancient Galilea Mohr Siebeck 2007 s.9, 438.
  24. ^ le Strange, 1890, s.32
  25. ^ a b c d Khalidi, 1992, s. 351.
  26. ^ Melissa M. Aubin (2000). The Changing Landscape of bysantinsk Sepphoris. ASOR Publications. 
  27. ^ Crone, 2004, s. 102.
  28. ^ Chancey, 2005, s. 102.
  29. ^ Kathryn M. Duda (1998). «Interpreting an Ancient mosaikk». Carnegie Magazine Online. 
  30. ^ Heydn, 1960, s. 83-84. Sitert i Petersen, 2002, s. 269
  31. ^ Hütteroth, Wolf-Dieter; Abdulfattah, Kamal (1977), Historical Geography of Palestine, Transjordan and South Syria in the Late 16th Century, Erlanger Geographische Arbeiten, Sonderband 5. Erlangen, Tyskland: Vorstand der Fränkischen Geographischen Gesellschaft. Page 188.
  32. ^ Khalidi, 1992, s. 350-353.
  33. ^ Pappe, Illan (2010) The Rise and Fall of a Palestinian Dynasty. The Husaynis 1700-1968. Saqi, ISBN 978-0-86356-460-4. s.35.
  34. ^ Buckingham, 1821, s.90
  35. ^ Conder, Claude Reignier and H.H. Kitchener: The Survey of Western Palestine. London: Committee of the Palestine Exploration Fund. (1881) I:279-80. Sitert i Khalidi, 1992, s. 351.
  36. ^ a b Laurie King-Irani (høsten 2000). «Land, Identity and the Limits of Resistance i Galilea». Middle East Report. No. 216 (216): 40–44. JSTOR 1520216. 
  37. ^ Hadawi, 1970, s.110[død lenke]
  38. ^ a b c d IIED, 1994, s. 97.
  39. ^ O'Ballance, Edgar (1956) The Arab-Israeli War. 1948. Faber & Faber, London. s.157.
  40. ^ Kacowicz, 2007, s. 140.
  41. ^ Benvenisti, 2002, s. 216.
  42. ^ Aron Shai (2006). «The fate of abandoned Arabiske landsbyar i Israel, 1965–1969». Historie & Memory. 18 (2): 86–106. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sepphoris&oldid=23906113»