Sea Tigers
Sea Tigers eller Sjøtigrene var den maritime delen av den tamilske separatistbevegelsen LTTEs styrker på Sri Lanka. Sjøtigrene ble formelt grunnlagt i 1984, og eksisterte til LTTE ble militært nedkjempet i 2009.
Sjøtigrene hadde et antall små, men svært effektive angrepsfartøy og en rekke mindre og mellomstore sivile fartøy. De viste seg som en svært dugelig motstander overfor Sri Lankas marine. Sjøtigrene ble ledet av oberst Soosai og hadde sin hovedbase i den lille kystbyen Mullaittivu nordøst på Sri Lanka. De senket over 30 lankesiske marinefartøy, både patruljebåter, frakteskip og en katamaran.
Sjøtigrenes bakgrunn rediger
Etter hvert som Tamiltigrenes opprør bredte seg innså ledelsen at de trengte en maritim styrke, Sri Lanka er en øy og styrkens forsyninger måtte ofte smugles inn sjøveien. Lederen for LTTE, Velupillai Prabhakaran vokste opp i kystlandsbyen Valvettithurai, hvor smugling sjøveis til og fra India var vanlig. Prabhakaran uttalte tidlig følgende:
- Geografisk er sikkerheten til Tamil Eelam knyttet til havet. Det er bare når vi er sterke på havet og bryter fiendens dominans der at vi vil klare å holde landområdene vi frigjør og drive fienden ut fra vårt hjemland.[note 1]
Sea Pigeons (Kadal Purai på tamilsk) som forgjengeren for Sea Tigers ble grunnlagt i 1984 men eksisterte uformelt før det. Den mer kjente betegnelsen, Sjøtigrene på norsk, på den srilankisk-tamilske sjøstyrken kom først i bruk fra året 1990.[1] De første årene var de viktigste gjøremålene smugling av personell og utstyr mellom LTTEs baser i Tamil Nadu og Sri Lanka, spesielt til og fra Jaffna. Etterhvert som Sjøtigrene fikk mer erfaring startet de med offensive operasjoner mot Sri Lankas marine (SLN). Den første sjøkommandanten for sjøstyrkene var Sathasivam Kittu Krishnakumar, men det var med Thillaiyampalam Soosai Sivanesan som overtok i 1991, LTTE fikk en respektabel organisasjon som kunne påta seg mer omfattende oppdrag i møte med den srilankiske marinen. Det hadde blitt åpenbart at de trengte et hemmelig forsyningsapparat til sjøs for å kunne frakte våpen og krigsutstyr sjøveien, og det første fraktefartøyet, MV «Cholan», ble kjøpt i smug i 1984. Fem år senere hadde man 6 forsyningsskip som opererte legalt i skipstrafikken i Sørøst-Asia, men i virkeligheten benyttet en rekke skjulte baser for lossing og frakt av våpen mellom Indiakysten og Sørøst-Asia. Men det var ikke hendt uten komplikasjoner og tilbakeslag, et nybygd smuglerskip under navnet «Kadalputra» ble tatt av patruljebåten Dvora P467 den 2. oktober 1987, tross en våpenhvile, og besetningen ble tatt til fange. Malaysia beslaglagte MV «Sun Bird» 13. desember 1990 etter å ha oppdaget skipets sanne natur, hvor de oppdaget tre speedbåter og 21 utenbordsmotorer.
Da Soosai overtok ansvaret, hadde man organiserte Sjøtigrene inn i fem forskjellige departementer, Båtgruppen, Sjøminegruppen, Sabotasjegruppen («The Cutout Group»), Reparasjonsgruppen og Båtbyggergruppen, med til sammen 400 menn. Til å begynne med var bare lette armerte speedbåter tatt i bruk, og en av de første sjøtrefningene hendt den 21. juli 1990 da SLN patruljebåter stoppet og ødela en slik båt som var armert med to 12,7mm mitraljøser. Denne båten hadde fem utebordsmotorer, et typisk kjennetegn for sjøtigrenes kampfartøyer i senere tid. Men det var om aften den 10. juli 1990 SLN realisert at de hadde fått en farlig utfordrer til sjøs. For å opprettholde sjøblokaden mellom India og Sri Lanka, og deretter understøtte bakkeoperasjoner, var man tvunget til å ha store moderskip for sine båtflotiljene som hadde kort operasjonsradius, i mangel av sikre basehavner på land. Et slikt moderskip var angrepet med selvmordsbåter i form av kamuflerte fiskebåter - SLNS «Edithara». Det ene eksplodert bare 10 m fra selve moderskipet som overlevd angrepet.[2]
Dette var begynnelsen på en meget intensiv sjøkrig, da man ennå hadde forkledte selvmordsbåter og armerte sivilbåter, som hadde begrensede effekt på de bedre utstyrte og armerte kampfartøyene, men sjøtigrenes lærevillighet og ukuelighet skulle etter hvert forme om sjøstyrkene i den blodige tvekampen, ettersom SLN forbli på defensiven mot de stadige mer offensive sjøtigrene. Sjøtrefningene ble etter hvert mer og mer vanlig, og den første suksessen for sjøtigrene var angrepet på moderskipet SLNS «Abeetha» om morgen den 4. april 1991 ved Point Pedro. En enslig selvmordsbåt klarte å snike seg inn under kampene og traff moderskipet som ble alvorlig skadet og måtte retireres til Trincomalee med 9 drepte og 8 skadede.[3] Men det var selvmordsangrepet på den indiske eks-statsminister Rajiv Gandhi 21. mai 1991 som hadde størst betydning for sjøtigrenes virke som sjøstyrke. De indiske myndighetene slo ned på all virksomhet på indisk grunn og avsluttet mye av smuglingsoperasjonen i regi av LTTE. I november 1991 ble tråleren «Tongnova» tatt av inderne som gjorde en større fangst 13. januar 1993 da forsyningsskipet MV «Ahat» ble bordet av indiske kommandosoldater som fant en høytstående LTTE kommandant som var drept under kampene - Kittu.[4]
Som respons på den økte isolasjonen og de indiske myndighetenes fiendtlighet ble smuglingsvirksomheten flyttet lengre ut til havs, og smuglerbåtene måtte deretter operere ut av den srilankiske kysten til forsyningsskipene, som ikke kom nærmere enn 50 km. Dette gav SLN anledningen for en mer aktiv rolle ettersom de kan lettere finne og avskjære fiendtlige båter. For å beskytte smuglerbåtene måtte sjøtigrene utvikle en ny generasjon sjøgående farkoster med større stridskapasitet. Båtbyggergruppen påtok seg oppdraget om å utvikle fram angrepsbåter som kunne engasjere de bedre utstyrte, men ordinære patruljebåtene under eskorteoppdrag. Lokale ressurser var tatt i bruk, deriblant fiberglassbyggingsmetoden - en uventet gevinst med bruk av fiberglass er at båtskroget som lett kan penetreres, vil motta mindre skader og fortsatt med å være sjødyktig. Da året 1993 gikk mot slutten, var de første Miraj klasse båter bygd etter modell av båter som LTTE hadde kjøpt inn i Singapore og Thailand.[4][5]
Operasjonell kapasitet rediger
Sjøtigrenes offensive våpen var lette fiberglassbåter, opptil 15 meter lange og vanligvis utstyrt med fire 250 hk utenbordsmotorer. Bestykning var en blanding av lette og tunge maskingeværer, miltraljøser og kanoner med kaliber fra 20 – 33 mm, samt granatkastere. Sea Tiger-angrepsbåtene var kun på havet under operasjoner og øvelser. Etter angrepet eller øvelsen ble båtene lastet opp på store båthengere og gjemt i de tette jungelområdeene sørvest for Mullaittivu. Om nødvendig kunne båtene bli fraktet over land til vestkysten av Sri Lanka på båthengerne.
Sjøtigrene bemannet også et antall større handelsfartøy (under flere flagg) som de brukte for å smugle inn utstyr fra andre nærliggende land. Da LTTE ikke kontrollerte noen større havner måtte alt utstyr lastes over på mindre fartøy som ble losset på strendene. Sjøtigrene hadde også angrepsdykkere, og disse ble brukt i minst en operasjon hvor et større fraktefartøy ble senket ved SLNs base ved KKS (Kankesanturai), ved nordspissen av Jaffnahalvøya.
Sjøtigrenes personellstyrke var mellom 2-3 tusen kvinner og menn. Kvinnene bemannet båter på lik linje med sine mannlige kolleger. Antallet i tjeneste varierte avhengig av operasjonelle behov. Lokale fiskere og bønder i LTTE-kontrollerte områder var «sovende» kadre. Lokale våpendepoter var gjemt i jungelen.
Sjøtigrenes teknologi og taktikk rediger
Sjøtigrene var i krigsårene meget oppfinnsomme og fant ofte utradisjonelle løsninger på militære oppdrag - trolig verdens eneste sjøgerilja med kapasitet for undervannsangrep. En selvmordsavdeling innenfor sjøtigrene, kalt De Svarte Sjøtigrene, benyttet selvmordsbåter og angrepsdykkere i selvmordsoppdrag samt undervannsfarkoster for anslag mot militære fartøy selv langt ute på havet.[6]
Angrepsbåtene rediger
Etter de første angrepsbåtene var utviklet og satt i operasjon, begynte de første sjøtrefningene hvor man dro fordel av den lave båtprofilen som innbar liten silhuett mot bakgrunnen, lav synlighet på sjøen og stor fart for å kunne utbalansere marinegastene om bord på SLNs større og mer synlige patruljebåtene som generelt var bedre armert. Men hver gang en patruljebåt konfronterte en angrepsbåt, endt det ofte med at den sistnevnte tapte. Til å begynne med var angrepsbåtene sendt ut i par, men i 1996 ble båtene reorganiserte inn i tre-båt formasjoner som vil være i «V»-formasjon, for å ha en numerisk fordel mot den enslige patruljebåten. Dette gav støtet til svermtaktikken hvor man vil angripe fra forskjellige retninger med skiftende kursendring for å engasjere den enslige patruljebåten. Dermed sendt sjøtigrene alltid ut båtene når forholdet er tre mot en, når fienden oppdages og observeres før ordren var gitt.[7]
Sjøstridighetene under krigen først og fremst dreide seg om eskorteoppdrag, ettersom sjøtigrene må eskortere inn smuglerbåtene fra forsyningsskipene mens SLN må eskortere sine moderskipene, landingsskipene og transportfartøyer til isolerte militærbaser langs kysten som på selve Jaffna-halvøya. Sjøtigrenes aggresjon med trente og motiverte besetninger gav dem en vesentlig fordel, og med improviserte angrepsbåter ble det mulig å ha større skyts om bord i møte med patruljebåtene, blant annet 23mm maskinkanoner, mot dette hadde SLN bare 20mm skyts. Ved å bruke sivilradarutstyr var skytterne i stand til å ha effektiv avstandsmåling mot sitt mål som kan dekkes med dødelig ild uten forvarsling.[8] En angrepsbåt som deles inn i fire kjente klasser, vil ha en blandet armering av mitraljøser, maskingeværer, rakettkasteskyts (RPG) og maskinkanoner. De største som Prisanth-klassen kan ha 37mm skyts, enkelte og dobbelte 23mm maskinkanonskyts er også sett montert forut på angrepsbåtene.
Angrepsbåtene bygges i Pudukudiirripu-junglene omlagt 30 km fra kysten av Båtbyggergruppen som valgt å satse på to basistyper for sine båtene; «Miraj» og «Thalrage» som kan deles inn i en rekke klasser, ved å bruke mal tatt av hurtiggående båter kjøpt i Singapore og Thailand og smuglet til Sri Lanka med forsyningsskipene. Der tok man fordel av det lokale båtbyggingsmiljøet som hadde lært seg hvordan å bygge i fiberglass, som besto av innsmuglede materialer fra Thailand, og motorene var som regel kjøpt fra Japan.[9] De fleste angrepsbåtene utstyrt med opptil fem utenbordsmotor hadde planende skrog som racerbåter, men Madan-klassen på 21 meter lengde skilt seg ut med katedralskrog og innenbordsmotorer. Funn av uferdige nyutviklede båter i 2009 tyder på eksperimentering med ulike skrogdesign.
Ettersom båtene bygges langt vekk fra kysten må disse fraktes med båttilhengere, som satt begrensninger på disses størrelse. Dette muliggjorde deployering til samtidige kysttrakter under tamiltigrenes kontroll, hvor man enten kan vente på en kommende SLN båtflotilje eller sette dem ut i vannet for et planlagt oppdrag. Til sjøs vist det seg at båtbyggerne hadde tenkt godt på designen; angrepsbåten var bygd robust for å kunne bære vekten av armeringen og ha god sjødyktighet på røft sjø, med lave overbygninger i angulære form og brenselet lå under vannlinjen i aluminiumtanker for å unngå treff. Når angrepsbåten seilt ut med kysten i bakgrunnen, var det ikke mulig for SLN marinegastene å oppdage denne tidsnok.[8]
| Klasse | Lengde | Bredde | Fart | Motorkraft | Våpen | Personell | Noter |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Vella | 48 fot/14,6 m | 18 fot/5,48 m | 38 knop | 5 250 hp utenbordsmotor | 1 14,5mm x 4 12,7mm | 12 | |
| Sudai | 48 fot/14,6 m | 16 fot/4,87m | 40-42 knop | 5 250 hp utenbordsmotorer | 1 23mm x 2 12,7mm x 2 maskingevær | 12 | |
| Prisanth | 55 fot/16,7 m | 18 fot/5,48m | 35-40 knop | 4 250 hp utenbordsmotorer | 1 37mm eller 1 23mm x 1 14,5mm x 4 12,7mm | 16-17 | |
| Madan | 70 fot/21,3 m | 18 fot/5,48m | 40 knop | Innenbordsmotor, 3 propell | 1 25mm x 1 14,5mm x 4 12,7mm | 16-17 | Identifiseres ved å ha katedralskrog |
Selvmordsscootere og angrepsdykkere rediger
Sjøtigrene klarte å skaffe seg militære spesialdykkersett som gjorde det vanskelig å oppdage dykkerne under vannet. Fra 1993 var de i besittelse av dykkerteknologi som gjorde sabotasjeoppdrag og selvmordsangrep mulig. Det var kjent at de forsøkte å kjøpe små nedsenkbare båter kalt SVD (swimmer delivery vehicles), men isteden skal de ha utviklet egne semi-undervanns «menneskelig torpedoer» eller «selvmordsscootere» både for frakt av eksplosiver opptil 50 kg og til direkte angrep.
Disse selvutviklede våpnene ble brukt ved flere anledninger i krigsårene. Ettersom en slik scooter lå delvis under vann med bare en liten tohestekrefters utenbordsmotor, var den vanskelig å få øye på selv med avansert radar. Operatøren lå beskyttet bak et pansret skjold, og når målet var innen rekkevidde - mellom 100 og 200 meter vekk - gikk operatøren til direkte angrep ved å akselerere.
Fjernstyrte miner og andre eksplosiver rediger
Fra begynnelsen av 1990-årene benyttet sjøtigrene en rekke ulike eksplosiver i sine operasjoner, og tok i bruk fjernstyrte miner, deretter improviserte miner - ofte laget med utgangspunktet i husholdningsprodukter som riskokere. Sjøtigrene benyttet frittflytende miner, men kun for å ramme spesifike mål i trange farvann, oftest i en lagune eller kanal. Vennligsinnede fartøyer ble varslet når sjøtigrene la ut slike miner.
Fra mars 1993 hadde sjøtigrene utviklet to ulike typer undervanns-IED (Improvised Explosive Device) som kunne plantes av angrepsdykkere. Den første var designet for å bli festet til ror eller propell på båter, den andre for å bli limt fast på skroget ved bruk av svart glyserolblanding. Begge typer ble aktivisert av tidsinnstilte utløsermekanismer. Sjøtigrene fikk i 2003 kjøpt 34 batteridrevne undervannsscootere, opprinnelig fra Danmark. Det er også kjent at froskemenn ble sendt på selvmordsoppdrag med eksplosiver fastspente på kroppen.
List og bedrag i selvmordsangrep rediger
Sjøtigrene utviklet i løpet av 1990-årene ulike taktiske metoder i sammenstøtene med myndighetenes sjøstyrkene, SLN (Sri Lanka Navy). En viktig del av deres taktikk besto i angrep på godt bevoktede mål inne i de militære havneanleggene som i Trincomalee. Under et slikt angrep tok man seg gjerne inn ved å følge etter større fartøyer for å komme så nær målet at man kunne angripe. Aktiv kamuflasje og bruk av list for å ha størst mulig overraskelsesmoment på deres fiender i SLN som å skjule seg blant fiskebåter og andre fredelige fartøyer for deretter å komme overraskende på forbigående patruljebåter, var viktig for de svarte sjøtigrenes gjennomføringen av deres aksjoner.
Under de mange regulære sjøslagene deltok de svarte sjøtigrene ved siden av sjøtigrene som integrerte disse inn i egne sverm-taktikk sammen med de større fartøyer som Muraj-klasse angrepsfartøyer og mindre hurtiggående båter. Under sjøslaget utvekslet begge parter sterk beskytning som deretter gjorde sikteforholdene vanskelige, spesielt når det var dårlige sikte fra før. I forbindelse med sverm-taktikken med bruk av numeriske overlegne sjøstyrker ble det sendt ut selvmordsbåter som forresten var meget hurtiggående og vanskelige å oppdage på lengre avstand, når angrepsbåtene kom nær patruljefartøyene under kampene. Noen av selvmordsbåtene som hadde et noe spesielt utseende for å ikke bli oppdaget av sensorer som radar, ofte hadde påmonterte «spikerplater» for å spikre seg fast på målfartøyet, men også for å utløse sprengladningen i selvmordsbåten. Andre selvmordsbåter kunne bli kamuflert som fiskebåter eller vanlige båter. Flere intakte selvmordsbåter tatt i 2009 var lite annet enn små fiskebåter med eksplosiver om bord.[10]
Undervannsfartøyer rediger
Under en regjeringsoffensiv på nyåret 2009 kom regjeringssoldatene over et båtverft langt inn på landet ved Udayarkattukulam-innsjøen i Mullaittivu-distriktet, der fant soldatene en større ubåt på 10,3 meter lengde og tre andre mindre undervannsfartøyer. De fire undervannsfartøyer var fremdeles under konstruksjon, men den største var nesten ferdigbygget og lastet på en båthenger. Oppdagelsen av ubåten kom som en stor overraskelse på militærobservatørene, selv om de lenge hadde kjent til at sjøtigrene hadde ambisjoner om å skaffe seg undervannsfartøyer.
Sjøtigrene hadde med vekslende hell forsøkt å skaffe seg undervannsfarkoster helt siden 1990. Det ble flere ganger forsøkt å kjøpe mini-ubåter fra Nord-Korea, Sør-Afrika og Ukraina. Allerede i juli 1990 startet sjøtigrene et hemmelig prosjekt i Tiruvanmiyar, Tamil Nadu staten i India. I et lokalt båtsverft forsøkte agentene å bygge et undervannsfartøy. Men krigen som brøt ut mellom de indiske fredsbevarende styrkene og LTTE tvunget de ansvarlige for prosjektet til å flytte virksomheten til Pattipulam i Madras. Byggingen ble dessuten sterkt forsinket av de malaysiske myndighetenes beslagleggelsen av lastefartøyet MV «Sunbird», som hadde med seg vitale komponenter for undervannsfartøyet. Politiet avslørte dette den 20. april 1992 og restene av undervannsfartøyet ble beslaglagt av den indiske marinen.
I Thailand arresterte politiet den norske statsborgeren og tamilen Christy Reginald Lawrence utenfor Phuket den 9. april 2000.[11] Hans hurtigbåt var lastet med smuglervarer, deriblant drivstoff, mat og militære artikler som GPS-utstyr, satellittelefoner, uniformer og en avansert sonar. Etter arrestasjonen tok sjøpolitiet ham med til skipsverftet Seacraft Co. Ltd på Koh Si-rae, Phuket, der de oppdaget en halvbygd miniubåt på 5,2 meters lengde. Den skulle trolig brukes til å frakte militært utstyr og annet til sjøtigrenes baser på Sri Lanka. Etter avsløringen erklærte den srilankiske ambassadør Karunatilaka Amunagama i Thailand at myndighetene hadde funnet og beslaglagt en liknende miniubåt på Jaffna-halvøya tidlig på 1990-tallet. Lawrence ble løslatt og deretter deportert til Norge i desember 2000. Han hadde transportert komponenter, blant annet fra Norge, til Phuket for bruk i byggingen av ubåten.
Større Sea Tiger-operasjoner rediger
Under flere av LTTEs offensiver landsatte Sjøtigrene tropper for å falle SLA (Sri Lankan Army, regjeringshæren) i ryggen, blant annet da LTTE angrep utbrytergruppen til Karuna på østkysten i 2004. Den mest avgjørende bruken av slike kombinerte operasjoner var ved kampen om Elefantpasset våren 2000, da om lag 1500 LTTE-kadre ble landsatt bak SLAs fremskutte posisjoner på de nordre strender av Jaffna-halvøya for deretter å ta seg fram til Pallai nord for Elefantpasset militærbasen. Før det var den mest kjente kombinerte operasjon erobringen av Mullaittivu i 1996, hvor SLA mistet over ett tusen soldater med alt sitt utstyr.
Sjøtigrenes hurtiggående patruljebåter og mindre selvmordsbåter senket over 30 av SLNs hurtiggående patruljefartøyer (2006). De angrep også SLNs viktigste marinebase i Trincomalee og senket en av SLNs to katamaraner (av Kværner-Fjellstrand typen, bygget i Singapore).Katamaranene ble brukt til troppetransport og det var et stort tap for SLN.
Selv om de benektet det utad, sto Sjøtigrene trolig bak senkingen av den kinesiske tråleren «Fu Yuan Ya 225» 20. mars 2003, noe som skapte en større krise og truet våpenhvilen. Mannskapet på tråleren besto av 26 sjømenn (23 kinesere og 3 singalesere). Ni fiskere overlevde senkingen (8 kinesere og 1 singaleser). Tråleren, sammen med søsterskipet «Fu Yuan Ya 226» ble mest sannsynlig brukt av Sri Lankas regjering for å samle elektronisk etterretning, fartøyenes ulike antenner ga en klar indikasjon på det.[12]
Analytikeres vurdering av Sjøtigrene rediger
Den anerkjente Jane's International Defence Review skrev i en rapport om Sri Lanka at Sjøtigrene «har sysselsatt Sri Lankas marine med en hittil enestående suksess». En rapport fra Woodrow Wilson School of Politics and International Affairs for the Centre for Strategic and International Studies anslo at Sjøtigrene hadde ødelagt 30-50 av SLNs flåte av patruljebåter senest i året 2006.
Sjøtigrenes suksess kom som et resultat av ulikhetene mellom SLN og ST (Sea Tigers). Motivasjon og moral blant ST kadrene kunne bare beskrives som ekstrem høy. ST var heller ikke avhengig av kommunikasjon med land under sine operasjoner og det gav dem større fleksibilitet. Skipssjefer ombord på SLNs fartøyer tok ikke initiativ men ventet på ordre fra land. Grundig etterretning var basis for STs operasjoner. Detaljerte og dristige operasjoner ble utført under tilnærmet radiotaushet.
Grunnlaget for STs offensive operasjoner kan beskrives som «hit and run». De gjorde ikke noe forsøk på å kontrollere havområder, men holdte SLN presset ved sine uventede nålestikksangrep i Sri Lankas nordlige og østlige kystområder. Noen analytikere anså at ST hadde adoptert den moderne sjøkrigsteorien med «Versatile Maritime Force» som brøt med det tradisjonelle synet på sjømakt. STs operasjoner bør også sees som et klart eksempel på asymmetrisk krigføring.
Sea Tigers strategiske betydning rediger
LTTE kontrollerte (2006) den nordlige delen av Sri Lanka, bortsett fra Jaffnahalvøya; regjeringsstyrkene i Jaffna blir etterforsynt med marinefartøy fra marinebasen Trincomalee på østkysten. Basene til Sjøtigrene var vel plassert for å angripe disse skipningene og det hadde tvunget SLN til å holde et stort antall hurtiggående patruljebåter i beredskap. Sjøtigrene hadde også kapret og tatt over lasten til minst to regjeringskontrollerte lastefartøy. På grunn av at SLA/SLN mottok satellittfoto fra midten av 90-tallet hadde operasjonsmønsteret endret seg. For å unngå SLAF (Sri Lanka Air Force) var ST svært bevegelige. Ennvidere hadde krigen mot regjeringstyrkene gjort STs taktikk enda mer fordekt enn i styrkens tidlige dager. På havet innebærer dette blant annet små fiskebåter utstyrt med skjulte claymoreminer for å skade/senke SLNs patruljefartøy når de inspiserer fiskebåten.
Sjøtigrene hadde på mange måter tilpasset seg og kjempet på like fot med en mer moderne og større marinestyrke; dette grunnet deres taktiske tilpasning til SLNs operasjonsmønstre og reaksjonstid.
Sjøtigrenes tap av basene rediger
I forbindelsen med den srilankiske regjeringshærens offensiver i årene 2007 og 2008 ble sjøtigrene presset tilbake fra sine operasjonsområder langs vestkysten sørover til Mannar-halvøya. Det gjentok seg også langs østkysten mellom Jaffna-halvøya og Trincomalee-distriktet. Tapet av de strategiske viktige sjøbasene i Nachchikuda på vestkysten 30. oktober 2008 og i Alampil samt Chemmalai på østkysten 4. desember 2008 tvunget sjøtigrene lengre nordover.
Tross gjentatte sjøslag mellom sjøtigrene og SLN hadde ingen vunnet et avgjørende oppgjør til sjøs. Regjeringshæren avgjorde til slutt sjøkrigen ved å ta basene. SLN satte også inn lettvektede kampbåter kommandert av SBS og RABS i de grunne farvannene langs kystene. Under kraftig press av SLNs sjøstyrker og SLAs styrker til lands måtte sjøtigrene trekke seg tilbake til Jaffna-lagunen og inn i stredet mellom Jaffna-halvøya og resten av landet. Der kom de under angrep av kamphelikoptre, fly og artilleri, etter Pooneryn-halvøya den 15. november ble erobret av regjeringen.
Til slutt måtte sjøtigrene foreta en evakuering av troppene med utstyr og ammunisjon fra Jaffna-halvøya i de første dagene inn i året 2009. Flere tusener tamiltigrene antakelig hadde blitt overført over Chundikulam-lagunen fra Jaffna-halvøya til Mullaittivu-distriktet, men under stadige flyangrep som ødelagt et antall krigsfartøyer. Den 14. januar 2009 ble de siste motstandsredene i Chundikulam nedkjempet av styrkene fra 55. divisjon. De oppdaget at byen og havnen var forlatt i all hast, og fant et stort antall ødelagte og forlatte motorkjøretøyer og fartøyer. Det har blitt oppgitt at omtrent 150 fartøyer, de fleste mindre båter, hadde blitt tatt av regjeringssoldatene.
Med tapet av Chundikulam-lagunen hadde sjøtigrene mistet deres tidlige kontroll over kyststripen i den nordlige delen av landet fra vest til øst. Midt i januar var bare havnen i Mullaittivu, Nanthikandal-lagunen og mindre havnesteder under kontroll av LTTE. Et antall aktive kampfartøyer i tjeneste for sjøtigrene med deres gjenværende base i Mullaittivu havn som sett under et sjøslag i farvannet utenfor Mullaittivu den 19. januar, hadde eksistert fram til byen Mullaittivu falt den 25. januar. Men SLN konsentrerte deres sjøstyrkene på østkysten for en blokade til sjøs av den siste resten av kysten som fremdeles var under LTTEs kontroll. Etter regjeringsstyrkene inntok Mullaittivu, ble sjøtigrene inngjerdet inn i en stadige minskende kyststripe på østkysten.
Det siste større havnestedet Chalai som fremdeles var under kontroll av LTTE med fasiliteter som hadde vært benyttet av sjøtigrene, ble til slutt erobret av regjeringsstyrkene den 5. februar 2009. Dermed mistet sjøtigrene alle sine sjøbaser på både vestkysten og østkysten sammen med mesteparten av deres infrastruktur inkludert verfter for båtbyggeri og verksteder langt inn på landet. Den 6. februar hadde et flyangrep av det srilankiske flyvåpenet ødelagt en toetasjers bygning i Puthukkudiyiruppu-området som tilhørte oberst Soosai. Han overlevde flyangrepet. Ved 19. februar hadde regjeringssoldatene inntatt landsbyen Ampalavanpokkani der de fant en baseinstallasjon for sjøtigrenes angrepsdykkerne.
Da krigen sluttet den 18. mai 2009, var sjøtigrene bare et par dager tidligere avskåret fra havet etter numeriske sjøtrefninger med SLN som lykkes med å opprettholde blokaden utenfor Puthukkudiyiruppu under sluttkampene.
Sjøtigrene på museum rediger
Etter krigens slutt ble krigsbyttet samlet av regjeringssoldatene, som overført store deler av dette til flere museer i ettertiden - inkludert krigsmuseet i Puthukkudiyiruppu hvor de siste større trefningene fant sted før sluttstriden. I Pudumathalan hvor et båtsverft var funnet, var et stort antall uferdige og ferdige sjøfarkoster samlet hvor de vises fram. Ved Chalai på Kovil Handiya veikrysset hadde sjøtigrene etterlatt seg en basseng som var meget stort, 83 fot/25 m lang og 22 fot/6,7 meter dypt, som var brukt for å teste forskjellige farkoster, og litt lengre vekk var et mystisk skrog under oppfølgning funnet, som besto av litt annet enn metallringer lagt ovenpå metallskinner.[13] I krigsmuseet er det fremdeles mulig å se de mange båtene etterlatt av sjøtigrene, de fleste var eksperimentalt som båter med lav profil, bølgekuttende båter med lav overflatesilhuett, dels neddykkede båter, neddykkede båter, undervannsfarkoster og hurtigbåter.
-
Tidlig angrepsbåt -
Fiberglassbåt -
Lavprofils eksplosivbåter -
Neddykkede båter -
Enmanns undervannsfarkost -
Baugen på en ubåt
Noter rediger
- ^ Paradise afire vol. 3, s. 51, Geographically, the security of Tamil Eelam is interlinked with that of the sea. It is only when we are strong on the seas and break the dominance the enemy now has that we will be able to retain the land areas we liberated and drive our enemies from our homeland.
Referanser rediger
- ^ Paradise afire, s. 48-49
- ^ Paradise afire, s. 49
- ^ Paradise afire, s. 50
- ^ a b Paradise afire, s. 51
- ^ «H I Sutton - Covert Shores». www.hisutton.com. 24. april 2016. Besøkt 2. november 2020.
- ^ «LTTE underwater vehicles found - Mullaittivu». web.archive.org. Sri Lanka Ministry of Defence. 5. februar 2009. Arkivert fra originalen 5. februar 2009. Besøkt 2. november 2020.
- ^ Colombage, s. 166
- ^ a b Colombage, s. 165
- ^ Colombage, s. 171
- ^ Colombage, s. F-14
- ^ «LTTE Tamil Tiger Terrorist Activities in Thailand». web.archive.org. 1. februar 2009. Arkivert fra originalen 1. februar 2009. Besøkt 2. november 2020.
- ^ «Tamil Tigers 'sink Chinese boat'». BBC.co.uk (engelsk). 21. mars 2003. Besøkt 2. november 2020.
- ^ «Emerging Out Of The Shadows nov. 2012». Arkivert fra originalen 18. januar 2021. Besøkt 4. november 2020.
Litteratur rediger
- Jayanath Colombage; Asymmetric Warfare at Sea - The Case of Sri Lanka LAMBERT Academic Publishing 2016 ISBN 978-3-659-86575-6
- Adrien Fontanellaz; Paradise afire - Volume 3: The Sri Lankan War, 1990-1994 Helion & Company 2020 ISBN 978-1-913118-62-4