Seán O’Casey

(Omdirigert fra Seán O'Casey)

Seán O'Casey (opprinnelig skrevet John Casey; født 30. mars 1880 i Dublin, død 18. september 1964 i Torquay i Dorset i England) var en irsk dramatiker best kjent for sin tragikomiske Juno and the Paycock. Han etterfulgte John Millington Synge som husdramatiker ved Abbey Theatre i Dublin.

Seán O’Casey
Sean ocasey 1924.jpg
FødtJohn Casey
30. mars 1880[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Dublin[5]Rediger på Wikidata
Død18. sep. 1964[1][6][2][4]Rediger på Wikidata (84 år)
Torquay[7]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Dramatiker, manusforfatter, lyriker, skribentRediger på Wikidata
Ektefelle Eileen O'CaseyRediger på Wikidata
Barn Breon O'CaseyRediger på Wikidata
Nasjonalitet IrlandRediger på Wikidata
Medlem av Irish Republican Brotherhood, Conradh na Gaeilge (1906–)Rediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

John Casey var sønn av Michael Casey som var kontorist for Irish Church Missions) og hans hustru Susan Archer.[8] Familien var protestanter som sognet til Church of Ireland; John ble døpt 28. juli 1880 i St. Mary's parish,[9] og konfirmert i St John the Baptist Church i Clontarf,[10] ov var et aktivt medlem av St Barnabas' church på North Wall quay[11] til midt i 20-årsalderen,[10] da han kom på avstand fra kirken. Det re en kirke kalt 'Saint Burnupus' i hans teaterstykke Red Roses For Me. Séan O’Casey således opp i en protestantisk arbeiderfamilie i et fattigkvarter i Dublin. Faren døde i 1886, og deretter levde familien et omflakkende liv med flytting fra hus til hus i det nordlige Dublin. Som barn led Seán av dårlig syn, noe som påvirket hans tidlige skolegang. Han sluttet skolegangen da han var 14 og hadde så en rekke ansettelser, blant annet som jernvbanetjenestemann i ni år.

TeaterRediger

Fra det tidlige 1890-tallet spilte O'Casey og hans eldre bror Archie stykker av Dion Boucicault og William Shakespeare i familiens hjem. Han hadde også en mindre rolle i en oppsetting av Boucicaults stykke The ShaughraunMechanics' Theatre, som stod der Abbey Theatre senere ble oppført.

Politikk: Han begynte sitt politiske arbeide i den republikanske og revolusjonære organisasjon Irish Republican Brotherhood (IRB). Han sluttet seg til fagforeningen Irish Transport and General Workers' Union og ble i mars 1914 generalsekretær for arbeiderforeningen Irish Citizen Army, som han igjen forlot i juli 1914.

O'Casey kritiserte Påskeopprøret i 1916 i Dublin. Hans iakttagelser av hendelsene ble i 1926 til dramaet The Plough and the Stars.

Deretter begynte han med stor suksess å skrive sosialkritiske og samfunnskritiske teaterstykker. Fra 1923 til 1927 ble de oppført på Irlands nasjonalteater Abbey Theatre. Men da hans antikrigsdrama The Silver Tassie, hans fjerde teaterdrame, ble avvist av William Butler Yeats i 1929, utvandret han til England. Der ble han hele resten av sitt liv.

I EnglandRediger

I England skrev han andre teaterstykker, som med unntak av Within the Gates aldri ble så kjente som hans første teaterstykker. Stykkene var blant annet den mørke allegorien Within the Gates (1934), The Star Turns Red (1940), Purple Dust (1942) og Red Roses for Me (1943), og representerte en forflytning fra hans tidligere stil mot en mer ekspresjonistisk og åpent sosialistisk skrivemåte. De fikk aldri så god mottakelse blant publikum som hans tre første.

Etter andre verdenskrig skrev han i 1949 Cock-a-Doodle Dandy, som av mange ble ansett som hans mest fremstående verk. Etter The Bishop's Bonfire fra 1955 var O'Caseys sene dramatikk, deriblant The Drums of Father Ned (1958), studier av livet på Irland.

De siste årene av sitt virke viet O'Casey en stor del av sin kreative energi til åt skrive sin selvbiografi på seks bind. I 1964 døde O'Casey ved 84 års alder i Torquay i England.

Filmatisering av selvbiografienRediger

I 1965 ble hans selvbiografi Mirror in my House filmatisert med tittelen Young Cassidy. Filmen ble regissert av Jack Cardiff og skuespillere var blant andre Rod Taylor (som O'Casey), Flora Robson, Maggie Smith, Julie Christie, Edith Evans og Michael Redgrave.

I 2005 donerte David H. Greene de brev han fikk fra Sean O'Casey 1944–1962 til Fales Library ved New York University.

O'Casey på norskRediger

TeateroppsetningerRediger

Juno og påfuglenRediger

Allerede i sesongen 1928–1929 viste Det Norske Teatret forestillingen Juno and the Paycock under tittelen «Juno og påfuglen». Det var første gang dette stykket ble oppført i Norge, og oppsetningen ble vist i alt 373 ganger.

Gisle Straume (1917–1988) spilte hovedrollen som "påfuglen" Boyle i en nyoppsetning på Det Norske Teatret i 1973, med Gerhard Knoop som regissør. Etter premieren skrev Morgenbladets kritiker Tor Kaare Kvaal om rolletolkningen: «Gisle Straume viser oss, både med infami og full innlevelse, alle Jack Boyles avskygninger av feighet og ikke-engasjement. Så nær som vi kommer skuespillerne på Scene 2, kan vi følge ham gjennom de ellers umerkeligste minespill helt inn til rottrevlene av en sterkt viljeskadet mann».[12][13] Stykket var da oversatt til nynorsk av Eli Oftedal, og foruten Gisle Straume i hovedrollen medvirket Aud Schønemann som Juno Boyle, stykkets heltinne. Bjørn Skagestad spilte Johnny Boyle, og Britt Langlie spilte Mary Boyle. Rollen som Joxer Daly ble spilt av Eilif Armand. Oppsetningen ble også vist i NRK Fjernsynsteatret den 4. desember 1973.[14]

I 1978 ble den norske versjonen av Juno and the Paycock (1924) på nytt oppført på Det Norske Teatret under tittelen «Juno og påfuglen». Stykket var nå oversatt av Ivar Eskeland, og regien var ved Otto Homlung.[15]

Plogen og stjernoneRediger

I 1929 viste Det Norske Teatret stykket The Plough and the Stars. Den norske tittelen var «Plogen og stjernone».[13]

Skuggen av ein heltRediger

NRK Fjernsynsteatret viste i 1972 O'Caseys skuespill The Shadow of a Gunman. Den norske tittelen var «Skuggen av ein helt», og oversettelsen var ved Hartvig Kiran. Forestillingen var tatt opp i Bergen, og regien var ved Jon Heggedal.[16]

Intet nytt frå HeimefrontenRediger

I 1988 ble komedien The End of the Beginning (1937) oppført på Nordland Teater i regi av Wolfgang Kolneder. Stykket var oversatt av Per Dietrichson og norsk tittel var «Intet nytt frå Heimefronten».[17]

BokutgivelserRediger

Aschehoug forlag ga i 1973 ut samlingen Seven one-act plays : gloser, merknader, spørsmål og oppgaver, med Torbjørn Baustad som redaktør. Sean O'Caseys Bedtime Story fra 1951 er en av de syv enakterne som kommenteres og forklares for norske lesere i denne utgivelsen. Selve skuespillene er ikke inkludert i boken.[18]

VerkerRediger

  • 1917: Lament for Thomas Ashe, utgitt under navnet Seán O Cathasaigh
  • 1917: The Story of Thomas Ashe, utgitt under navnet Seán O Cathasaigh
  • 1918: Songs of the Wren, utgitt under navnet Seán O Cathasaigh
  • 1918: More Wren Songs, utgitt under navnet Seán O Cathasaigh
  • 1918: The Harvest Festival
  • 1919: The Story of the Irish Citizen Army, utgitt under navnet Seán O Cathasaigh
  • 1923: The Shadow of a Gunman
  • 1923: Kathleen Listens In
  • 1924: Juno and the Paycock
  • 1924: Nannie's Night Out
  • 1926: The Plough and the Stars
  • 1927: The Silver Tassie
  • 1934: Within the Gates
  • 1937: The End of the Beginning
  • 1939: A Pound on Demand
  • 1940: The Star Turns Red
  • 1942: Red Roses for Me
  • 1940/1945: Purple Dust
  • 1946: Oak Leaves and Lavender
  • 1949: Cock-a-Doodle Dandy
  • 1951: Hall of Healing
  • 1951: Bedtime Story
  • 1951: Time to Go
  • 1955: The Bishop's Bonfire
  • 1955: A Sad Play within the Tune of a Polka
  • 1956: Mirror in My House, to bind, gjenutgitt i 1963 som «Autobiographies» ("Selvbiografier"), som en samleutgave av følgende seks erindringsbøker:
    • 1939: I Knock at the Door
    • 1942: Pictures in the Hallway
    • 1945: Drums Under the Window
    • 1949: Inishfallen, Fare Thee Well
    • 1952: Rose and Crown
    • 1954: Sunset and Evening Star
  • 1959: The Drums of Father Ned
  • 1961: Behind the Green Curtains
  • 1961: Figuro in the Night
  • 1961: The Moon Shines on Kylenamoe
  • 1991: Niall: A Lament

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001809, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Dictionary of Irish Biography, Dictionary of Irish Biography-ID a6553[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Sean O’Casey, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0046777[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «General Registrar's Office». Besøkt 30. mars 2017. 
  9. ^ «Church records». Besøkt 30. mars 2017. 
  10. ^ a b Sean O'Casey, Centenary Essays. C. Smythe. 1980. s. 1–2. ISBN 978-0-86140-008-9. 
  11. ^ «St Barnabas». Besøkt 2. mars 2019.  Arkivert 6. mars 2019 hos Wayback Machine.
  12. ^ Eskeland, Ivar (1987). Du store alpakka: Soga om Gisle Straume. Oslo: Samlaget. s. 147. 
  13. ^ a b «"Det Norske teatret : dei fyrste femogtjuge åra : 1913-1938" s. 117. Digitalutgave på Nasjonalbibliotekets nettsider.». Samlaget. 1938. Besøkt 19.06.2016. 
  14. ^ «Fjernsynsteatret viser: Juno og påfuglen». 4. desember 1973. Besøkt 10. oktober 2021 – via nrk.no. 
  15. ^ «"Juno og påfuglen" på Det Norske Teatret (1978). Faktaside.». www.sceneweb.no. Besøkt 19.06.2016. 
  16. ^ «Skuggen av ein helt (Skyggen av en helt)». nrk.no. 19. desember 1972. Besøkt 10. oktober 2021. «Fjernsynsteatret syner "Skuggen av ein helt" av Sean O'Casey. (The shadow of a gunman). Omsett av Hartvig Kiran. Sminke: Kari Hermansen. Kostymer: Nan Austin. Dekorasjoner: Willi Nordraa. Handlinga er lagt til arbeidarkvarteret i Dublin, tida er før fristaten vart grunnlagt. I opningsscena møter vi ein av dei aktive fridomskjemparane, mot slutten av stykket kjem soldatar. Ellers er den aktuelle politiske striden berre bakgrunn. Menneska forfattaren skriv om er folkeheltar, opprørsmenn og tapre republikanarar. Men dei er det berre i eiga innbilling. Dei er ikkje heltar, berre skrythalsar - skuggar av heltar. Dei er dagdrivarar, drukkenboltar og kranglefantar. Menneske som lever eit fattig og usselt liv. Dei har bruk for noko som kan kasta glans over kvardagen, så gjer dei andre eller seg sjølve til heltar. Dei som er med: Frank Iversen (Donald Davoren), Jon Eikemo (Seumas Shields), Jan Frostad (Tommy Owens), Lothar Lindtner (Adolphus Grigson), Karin Simonnæs (Mrs. Grigson), Helle Ottesen (Minnie Powell), Pelle Christensen (Mr. Mulligan), Bjørn Sothberg (Mr. Maguire), Astid Schwab (Mrs. Henderson), Sigurd Werring (Mr. Gallogher), Per Lillo-Stenberg (Ein soldat). Instruktør: Jon Heggedal. Stykket er teke opp i Bergen.» 
  17. ^ «"Intet nytt frå Heimefronten" på Nordland Teater (1988). Faktaside.». www.sceneweb.no. Besøkt 19.06.2016. 
  18. ^ «"Seven one-act plays : gloser, merknader, spørsmål og oppgaver". Digitalutgave på Nasjonalbibliotekets nettsider.». Aschehoug forlag. 1973. Besøkt 19.06.2016. 

LitteraturRediger

  • Kurt Wittig: Sean O’Casey als Dramatiker. Ein Beitrag zum Nachkriegsdrama Irlands. Scharf, Leipzig 1937.
  • Klaus Völker: Sean O’Casey (= Irisches Theater, Bd. 2). Friedrich Verlag, Velber bei Hannover 1968.
  • Heinz Kosok: Sean O’Casey. Das dramatisch Werk. Schmidt, Berlin 1972. ISBN 3-503-00713-X.
  • Manfred Pauli: Sean O’Casey. Drama, Poesie, Wirklichkeit. Henschel, Berlin 1977.
  • John Mitchell: The essential O’Casey. A study of the twelve major plays of Sean O’Casey. Seven Seas Publishers, Berlin 1980.
  • Literatur und Politik in Irland. Sean O’Casey zum 100. Geburtstag. (= Gulliver. Deutsch-englische Jahrbücher, Bd. 7). Argument-Verlag, Berlin 1980. ISBN 3-920037-27-8

Eksterne lenkerRediger


 Denne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)