Ryfylkeheiane
Ryfylkeheiane er en samlebetegnelse for fjellområdene i Ryfylke, og vest for Blåsjø. Heiene ligger vest for Setesdalsheiene Avgrensningen i nord er Hardangervidda ved Røldal-Haukelifjell. De viktigste kommunene hvor fjellene ligger, er Suldal, Hjelmeland, Forsand, Gjesdal, Bjerkreim, og Lund. Skillet mot Setesdals vesthei mot øst er ikke skarpt og ofte betrakter man Setesdalsheiene-Ryfylkeheiane samlet.
| Ryfylkeheiane | |||
|---|---|---|---|
 Lysebotn er utgangspunktet for den urgamle «Skinnveien» over til Setesdalen. | |||
| Land | Norge | ||
| Kommune(r) | Odda, Suldal, Hjelmeland, Forsand, Gjesdal, Bjerkreim, Lund | ||
| Område | Skogløse områder i Ryfylke i Rogaland | ||
 Ryfylkeheiane 59°23′25″N 6°41′31″Ø | |||
Det er få topper over 1.300 meter. Heiene består av grunnfjell, og har typisk høyfjellsflora. Det er flokker av villrein i Ryfylke- og Setesdalsheiene, og en del vandreruter og turisthytter tilhørende Stavanger turistforening. Ryfylkeheiane er utbygd med meget betydelig vannkraft-produksjon, noen av landets kraftigste vannkraftverk omfatter Suldal I-II, Blåsjø (Ulla-Førrekraftverkene med bl.a Saurdal og Kvilldal, Norges kraftigste) som alle har en effekt over 300 MW. Innsjøen Blåsjø har et produksjonspotensial på nesten 8 TWh, tilsvarende seks-sju prosent av all norsk kraftproduksjon.
Natur og geografi rediger
Ryfylkeheiane er den del av det svekonorvegiske grunnfjellsskjold, som er 1 milliard år gammelt eller noe mer. Grunnfjellet har sprekke- og svakhets soner som strekker seg som rutenett nordøst-sørvest, og mange av de store innsjøene i øst ligger orientert etter disse sonene.[1] For ca 600 millioner år siden sank grunnfjellet i havet og ble gjennom millioner av år dekket av noen tusen meter tykke sedimenter hvor det nederst ble dannet fyllitt. Under den kaledonske fjellkjedefolding 200 millioner år senere ble dette sedimentære dekket hevet opp, og noen steder førte fjellfoldingen til at eldre gneis ble lagt som en kappe over de nå hevede sedimentmassene. I kvartær-tiden ble sediment- og fyllitt-dekket slitt bort, og man finner i dag bare de nederste (eldste) lagene av dette fyllitt-dekket helt i nord mot Haukeli, nord og vest for Blåsjø, og på enkelte topper utover dette.[1]
Siste istid avsatte både flyttblokker og bunnmorene, og noen steder finner man dødisgroper. Trollgaren er en to kilometer lang morene skapt i yngre dryas for 9.700 år siden. Det er også noen steder avsatt eskere. Mange steder er fjellet svært blankskurt, med noe flyttblokker og beskjedne mengder jord-dekke og en relativt sparsom vegetasjon. Den sure grunnfjellsbunnen gir mest grobunn for hardføre arter av gress og lyng. I de mer basiske (kalkrike) fyllitt-områdene og fyllitt-morenene finner vi mer varmekjære fjellarter som reinrose, snøsildre og gulsildre.
Dyrelivet omfatter blant annet rådyr, rødrev, hare, lemen, fjellrype, villrein og gaupe. Det har historisk vært forekomster av bjørn og ulv men dette har vært lite observert de siste tiårene. I Ryfylke- og Setesdalsheiene finnes en villreinstamme på 3-4.000 dyr - med utbredelse i kommunene Odda, Suldal, Hjelmeland, Forsand, Gjesdal, Kvinesdal, Sirdal, Åseral, Hægebostad, Bygland, Bykle, Valle, Vinje, Tokke, Fyresdal og Åmli. Kraftutbyggingen har redusert beitemarkene og stengt trekkveier, med det resultat at reinstammen er presset og i dårlig form.[2] Området har også kongeørn med spesielt mange par nettopp i Ryfylkeheiane. Sur nedbør har redusert mange ørret-stammer i området. De kalkrike fyllitt-områdene i nord og midt i fjellområdet har noe ørret, mens bekkerøye er satt ut i de surere vannene.
Historie rediger
Ryfylkeheiane er et eldgammelt jakt-område, i steinalderen var fjellområdene her og lengre nord viktige reinområder for de tidlige nordmennene. Nær Byrkjedal er det funnet rester etter jakt for 9.600 år siden. Viktige kulturminner fra denne tiden er hellere, dyregraver, ledegjerder og bogesteller - levegger som jegerne gjemte seg bak i ly for reinens synsfelt. Det er dyregraver ved Krossvatnhytta og øst for Blåsjø. Ferdselsveiene gikk ofte i fjellet - det er lettere å vandre der enn i skogen nede i dalene. De aller viktigste ferdselsveiene går øst-vest, ikke minst mellom «Skinnvegen» mellom Setesdalen i øst, og Lysebotn. Her førte setesdølene skinn og andre naturprodukter, som de byttet mot korn, salt og tekstiler fra folk i dagens Rogaland.[3] Hellere ved stedsnavn som ender på hidleren, vitner om ferdsel og vandringsveger med overnatting i fjellet for minst 8.000 år siden.
Senere ble driftekarer vanlige i fjellet - de kjøpte unge storfe på fjordgårdene ved kysten i Ryfylke, og lot disse gresse i fjellet hele sommeren for så å selge dem om høsten i Kristiansand, Arendal eller på Østlandet. De overnattet under hellere eller i enkle steinhytter. I vikingtiden ble støler mer vanlige, mens faktiske fjellgårder oppstod først fra middelalderen.
Se også rediger
Referanser rediger
Eksterne lenker rediger
- Turforslag til Ryfylkeheiane på DNT og NRKs nettsted ut.no
- Setesdalsheiene (og Ryfylkeheiane)[død lenke] - Norsk villreinsenter.
- A. Mossing, Arealbrukskart[død lenke] - over villreinstammen i Ryfylkeheiane.