Rundkjøring

en alminnelig kryssløsning for veikryss i plan

En rundkjøring er en alminnelig kryssløsning for veikryss i plan (men kan utgjøre ett plan i et planskilt kryss). En rundkjøring består av ett eller flere kjørefelt som går i sirkel. I land med høyrekjøring går trafikken rundt midtrabatten mot venstre. Antall veier som knyttes til rundkjøringen kan variere fra tre og oppover. Rundkjøring regnes i dag for å være vel så effektivt som lysregulering de fleste steder. For effektiv trafikkavvikling må det være et noenlunde likt tilsig av trafikk på alle tilførselsveier. I enkelte rundkjøringer med ensidig rushtrafikk, har en måttet sette opp lysregulering ved innfarten. En stor rundkjøring kan kalles en trafikkmaskin, eller utgjøre en del av en slik.

Animasjon som viser biltrafikk i en rundkjøring på veier med høyrekjøring.
En stor trafikklyskontrollert rundkjøring i Bristol i England med venstrekjøring.
Sinsenkrysset i 1965, da det bestod av en stor rundkjøring. Det er senere utvidet en rekke ganger, med veier som krysser hverandre i flere plan.
Den nå nedlagte trafikkmaskin Bispelokket ble bygget i to plan, med rundkjøring i øverste plan.

Kjøring i rundkjøring er i de fleste land, inkl. Norge, regulert med skilting som angir påbudt kjøreretning og skilting som endrer den alminnelige vikeplikten. Samtidig skal det før rundkjøringen være store anvisningsskilt som forteller hvilken avkjøring som leder dit man skal. Kjørehastigheten vil ofte være begrenset.

Bruk av rundkjøringer er blitt en viktig del av trafikkundervisningen før en kan ta førerkortet. Siden trafikkreglene ikke med ett ord omtaler kjøring i rundkjøring, er dette stadig et grunnlag for uklarheter. To kjøreskoler kan lære bort forskjellig kjøremønster i samme rundkjøring og det er uenighet mellom Vegdirektoratet, forsikringsselskapene og sensorer i Statens Vegvesen.[1]

UtformingRediger

Utforming av rundkjøringer har vært omdiskutert. Det vanligste er at man har et eller flere felt og separate av- og påkjørselsramper fra veiene som kommer inn fra siden. Det er vanligvis tre til fem avkjørsler, men det er i teorien ingen grense oppover så lenge diameteren er stor nok, men i praksis vil mer enn fem bli for plasskrevende de fleste steder samt at navigeringen for den ukjente bilist vil kunne bli for problemfylt.

Større rundkjøringer med kompliserte kjøremønstre kan også kalles trafikkmaskiner. Dette uttrykket brukes også når rundkjøringen er omgitt av et tilførsels- og fordelingsnett av mindre rundkjøringer.

Noen steder i Danmark og Tyskland har man laget store rundkjøringer med ett enkelt kjørefelt utenfor større byer. Disse er ofte omgitt av store jordvoller og en stor haug i midten. Bilførerne får dermed begrenset oversikt, men kan konsentrere seg om å passe på trafikk i rundkjøringen – og å finne rett vei ut. Dette har ført til nedsatt hastighet både inn i rundkjøringene og i dem. Dermed er faren for ulykker med personskade redusert. Slike rundkjøringer krever stor plass (diameter på 100 meter eller mer.)

En del steder er rundkjøringen utstyrt med dekorasjoner og kunstverk av forskjellig slag. Dette er omdiskutert siden det kan ta oppmerksomhet vekk fra trafikkbildet.

Mange steder i Spania har en laget rundkjøringssystemer som tillater trafikken på hovedvei å holde normal hastighet, samtidig som det blir mulig for biler som skal over veien og til venstre å komme over. Det kan ta tid å krysse hovedveiene, og uhell kan lett få store konsekvenser.

I Norge regnes rundkjøringers størrelse ut ifra sentraløyas diameter, og rundkjøringer med sentraløy med diameter på 25 meter eller større regnes som store rundkjøringer.

FordelerRediger

Rundkjøringer er gunstig for trafikksikkerheten. En gjennomgang av 40 undersøkelser viser at antall ulykker ikke nødvendigvis blir redusert, men dødsulykker reduseres med 24–85 %, og ulykker med personskader med 40–51 %.[2]. Den gunstige utviklingen skyldes blant annet:

  • All kjørende trafikk går i samme retning, så kjørende risikerer ikke å møte kjøretøy fra flere retninger, og de slipper den farlige venstresvingende foran møtende trafikk.
  • Farten blir redusert, så eventuelle kollisjoner blir mindre voldsomme.

Rundkjøringer gir også større kapasitet i forhold til arealforbruket og kostnadene, og de fører til mindre stopp-og-start og dermed også mindre forurensninger fra biltrafikken.

HistorieRediger

Columbus Circle i New York som ble bygd i 1904 regnes som verdens første rundkjøring, i Europa er det Place Charles de Gaulle rundt Triumfbuen i Paris (1907).

Det er usikkert hvilken rundkjøring som var den første i Norge. Et av de første veikryssene som lignet en rundkjøring var Soluret med Tryggvassonsstatuen i Trondheim fra 1918. Så sent som i 1970 var imidlertid ikke området skiltet som rundkjøring og trafikken rundt midtsøylen gikk i begge retninger. I 2021 er hele torget bilfritt. En annen var rundkjøringen på Strømsø i Drammen, åpnet rundt 1938-39.[3] De første større veiprosjektene som inkluderte rundkjøringer var Fredrikstadbrua med diameter på sentraløya på 60 m, og Sinsenkrysset, diameter 55 m, åpnet henholdsvis 18. august 1957[4] og november 1957[5][trenger bedre kilde] . Men alt i 1936 spurte Aftenposten om en rundkjøring kunne løse floken i Sinsenkrysset[6]. Den første «moderne» rundkjøring med skiltet vikeplikt på alle tilfartsveier var Sinsenkrysset etter ombyggingen som sto ferdig rundt 1980.[7] Senere har alle rundkjøringene blitt ombygget/skiltet om. Etter innføringen av skiltet vikeplikt har det blitt bygget rundt 2 000 rundkjøringer i Norge.[7]

Rundkjøringer i NorgeRediger

 
Skilt 202 Vikeplikt
 
Skilt 406 Påbudt rundkjøring
 
Skilt 402.1 Påbudt kjøreretning
 
Skilt 126 Rundkjøring

I Norge finnes det ikke noen spesielle regler for kjøring i rundkjøringer.[8] Kjøremønsteret i rundkjøringer reguleres derimot av generelle kjøreregler og som oftest en kombinasjon der skilt 202 «Vikeplikt» står øverst og skilt 406 «Påbudt rundkjøring» under, noe som gir en unik symbolkombinasjon. I noen tilfeller er også skilt 402.1 «Påbudt kjøreretning» eller lignende plassert tvers ovenfor trafikken inn i rundkjøringen. Fareskiltet skilt 125 «Rundkjøring» brukes også noen steder.

Rundkjøringer i Norge har alltid skiltet vikeplikt for trafikken inn i rundkjøringen.[8] Dersom det ikke er skiltet vikeplikt, er det den generelle regelen om vikeplikt for trafikk fra høyre som gjelder. Skilting er derfor avgjørende for om trafikanter som skal inn på kryssende vei har vikeplikt. I rundkjøringen ved Lillesund skole i Haugesund er det ikke vikepliktskilt, og trafikanter som kjører inn i rundkjøringen har da vikeplikt fra høyre.[9] I Skien var det en rundkjøring på Telemarksveien fra ca 1965 til 1983, med vikeplikt fra høyre inni rundkjøringen. Melumveien i Skien har en rundkjøring uten vikepliktskilt inn i rundkjøringen, med vikeplikt fra høyre inni rundkjøringen. Det kan oppstå rundkjøringer uten skiltet vikeplikt, men som regel skyldes disse feil eller hærverk.

Det foreligger en dom i Høyesterett[10] som benytter direktør i Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund, Leif N. Olsen som referanse[11][12] samtidig som ATL utgir en lærebok med innhold i strid med Olsens synspunkter i sin bok.[13]

ReferanserRediger

  1. ^ Romerikes Blad 22. januar 2018
  2. ^ Trafikksikkerhetshåndboken, s. 103–104
  3. ^ Børre Ivar Lie (2. oktober 2007). «Kan være Norges eldste rundkjøring». Drammens Tidende. Besøkt 13. desember 2018. 
  4. ^ Helge Ness (7. januar 2013). «– Har noe ingen andre har». Fredrikstad Blad. Besøkt 13. desember 2018. 
  5. ^ «Sinsenkrysset». Lokalhistoriewiki. Besøkt 13. desember 2018. 
  6. ^ Aftenposten 6. oktober 1936
  7. ^ a b Stella Bugge (3. juni 2012). «Rundkjøringer sparer liv». VG. Besøkt 13. desember 2018. 
  8. ^ a b «Mer om kjøring i rundkjøringer Statens vegvesen». Statens vegvesen. Arkivert fra originalen 22. oktober 2014. Besøkt 25. januar 2015. 
  9. ^ Ingvild Braut (4. juli 2012). «Den vanskelige vikeplikten». Haugesunds Avis. Besøkt 13. desember 2018. 
  10. ^ Norges Høyesterett 19. desember 2002, sak nr 2002/1023. Førstevoterende, dommer Tjomsland.
  11. ^ Norges Høyesterett sak 2002/1023.
  12. ^ Olsen, Leif N.: Trafikkreglene med kommentarer, 2. utg. s. 64
  13. ^ Moe; Nermark; Torsmyr: Veien til førerkortet: lærebok klasse B", Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund, 2002, s. 120, ISBN 8273102874.

KilderRediger

  • Alena Høye, Rune Elvik m.fl. 2012: Trafikksikkerhetshåndboken, 4. utgave. Transportøkonomisk institutt; http://tsh.toi.no/doc660.htm
  • Finn Blakstad (red.) 1977: Trafikk-teknikk. Institutt for samferdselsteknikk. NTH, Trondheim. ISBN 82-519-0247-9.
  • Statens vegvesen: Veg- og gateutforming. Normaler. Håndbok 017.