Wikipedia

Roberto Farinacci

(Omdirigert fra «Roberto Farinacci (død 28. april 1945)»)

Roberto Farinacci (født 16. oktober 1892 i Isernia i regionen Molise i Italia, død 28. april 1945 i Vimercate i regionen Lombardia) var en italiensk fascistisk politiker på bevegelsens høyre fløy, og hørte til den mest kjente antisemitter ved siden av Interlandi og Preziosi.[8].

Roberto Farinacci
Født16. okt. 1892[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Isernia
Død28. apr. 1945[1][2][4][5]Rediger på Wikidata (52 år)
Vimercate
BeskjeftigelsePolitiker, journalist, jurist, offiser, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (26th Legislature of the Kingdom of Italy, 1921–1924)
  • medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (27th Legislature of the Kingdom of Italy, 1924–1929)
  • medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (28th Legislature of the Kingdom of Italy, 1929–1934)
  • medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (29th Legislature of the Kingdom of Italy, 1934–1939)
  • national councillor to the Chamber of Fasci and Corporations (30th Legislature of the Kingdom of Italy, 1939–1943) Rediger på Wikidata
Akademisk gradLaurea[6]
Utdannet vedUniversità degli Studi di Modena e Reggio Emilia
PartiPartito Nazionale Fascista
NasjonalitetKongedømmet Italia
Medlem avDet store rådet
UtmerkelserStorkorset av Imperiets Orden av de røde piler (1938)[7]
Kommandørstorkors av Storfyrst Gediminas av Litauens orden
Roberto Farinacci på Commons
Roberto Farinacci, 1930

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Farinacci flyttet i en alder av åtte år med sine foreldre først til Tortona i Piemonte, og dernest til Cremona. Etter grunnskolen ble han jernbanestjenestemann, og stod i det yrket i tolv år.

Sosialist rediger

Han var sosialist i sine yngre år.[trenger referanse] Hans politiske interesse meldte seg tidlig og han engasjerte seg i fagforeningsbevegelsen. Der medvirket han ved omstruktureringen av landarbeidernes fagforening.[trenger referanse] Benito Mussolini - da klart å regne som sosialistisk aktivist - inviterte ham til å medarbeid i hans nye avisprosjekt Il Popolo d'Italia. Dette samarbeidet ble forpurret av første verdenskrigs utbrudd. Farinacci gikk ikke inn for Italias inntreden i verdenskrigen, men deltok i den som frivillig.

Etter krigen forlot han Partito Socialista Riformista Italiano sammen med Leonida Bissolati.

Fascistisk politiker rediger

Etter fredsslutningen i 1918 ble Farinacci en av Benito Mussolinis fremste medarbeidere. I mars 1919 var han et grunnleggende medlem av Benito Mussolinis Fasci di combattimento - «svartskjortene».

Farinacci satset nå på sin egen videreutdannelse. Han klarte på meget kort til å ta gymnaseksamen, og tok deretter juridisk doktorgrad med det arbeid som ble mistenkt i noen kretser for å være delvis plagiert.[trenger referanse] Andre kilder spekulerer på om hans akademiske grad snarere var å forstå som en slags «honoris causa», og muligens resultat av påtrykk[9]. Ved siden av var han i Cremona byens «Ras» (kommandant, låneord fra Etiopia) for det stedlige fascio, gjordfe seg selv til borgermester, hvorved hans stil var preget av særlig terroristisk brutalitet - de fascistiske squadri var her blant Italias mest hensynsløse.[trenger referanse]

Han samarbeidet nå særlig med Achille Starace med en stor propagandakampanje i regionen Trentino/Südtirol. I 1922 grunnla ham avisen Cremona Nuova, som i 1929 fikk det nye navn Il Regime Fascista. Han tok i 1922 sete i Italias deputertkammer, der han frem til 1926 ledet en ekstremistisk gruppe på partiets høyrefløy som han skulle å tilhøre også i ettertid. Etter Giacomo Matteottis død var Farinacci i 1924-1926 generalsekretær for fascistpartiet og gjennomførte en grundig reorganisering innen partiet.

Partiets høyrefløy og Fadinacci betraktet Mussolini som å være for liberal.[trenger referanse] Han var motstander av Mussolinis Vatikanpolitikk. Farinacci ble også fascistenes mest kjente og markante antisemitter, men havnet også med dette helt i partiets ytterste men likefullt innflytelsesrike ytterkant.[8] Omvendt oppfattet Mussolini han som både for brutal og som uansvarlig.[trenger referanse] Ikke desto mindre hadde Mussolini i 1925 utnevnt ham til partisekretær, og dermed til fascistregimets da nest mektigste mann.

Et brudd kom i 1926. Farinacci måtte da tre tilbake. Tusener av hans radikale tilhengere ble fjernet fra sine partistillinger. Ras-ene ble fratatt ekte makt, og den statlige forvaltning styrket. Farinacci arbeidet deretter som advokat.

I 1935 deltok han i Abessiniakrigen som frivillig i Milizia Volontaria per la Sicurezza Nazionale (MVSN), og ble forfremmet til generalløytnant.

Under fiske med håndgranater mistet han en arm. Samme året ble han inntatt som medlem av Det fascistiske storrådet. Dette var et tydelig tegn på at hans stjerne atter var stigende. Farinacci deltok som observatør i den spanske borgerkrig, ble også regjeringsminister i 1938 og engasjerte seg for de italienske raselover (leggi razziali) som ble innført det året og senere utvidet.

 
Det fascistiske storrådets avstemning mot Mussiloini, der Farinacci var i minoritet

Andre verdenskrig rediger

Da andre verdenskrig brøt ut, var Farinacci en av de få partifunksjonærer som gikk inn for at landet raskt skulle tre inn i krigen.[trenger referanse] Han hadde svært gode forbindelser til nazistpartiets ledere, i særdeles til Hermann Göring, og ble Mussolinis tysklandsrådgiver.[trenger referanse] I 1941 ble Farinacci generalinspektør før militsen som var sendt inn i Albania.

I juli 1943 stemte han i Det fascistiske storrådet til fordel for Mussolini. Etter at Mussolini ble arrestert, flyktet han til Tyskland. Der ble det allerede vurdert om ham skulle innsette ham som leder av de deler av Italia som ikke var under de vestallierte styrkers kontroll. Men så lyktes det SS-offiseren Otto Skorzeny å befri Mussolini fra Gran Sasso i kommandoaksjonen Unternehmen Eiche. Farinacci vendte nå tilbake til Cremona, men deltok ikke lenger i det politiske liv.

 
Farinaccis henrettelse, 1945

Henimot krigsslutt ble han tatt til fange av partisaner den 27. april 1945. Det var noe uenighet om hva å gjøre; trrestanter for det kristeligdemokratiske parti og det liberale parti ville overlevere ham til de allierte, mens kommunistene og sosialistene ville dømme han til døden.[trenger referanse] Det endte med at han ble sømt til døden og henrettet med eksekusjonspelotong på torvet i Vimercate den 28. april 1945. Partisanene ønsket å skyte ham i ryggen, men han snudde seg i siste øyeblikk og ble skutt i grustet mens han ropte ut «Italia lenge leve»[10][11][12]

Sammen med Giovanni Preziosi var Farinacci en av de mest fremtredende fascistiske stemmer for rasemotivert antisemittisme under Mussolinis regime.[13][14]

Verker i utvalg rediger

  • Il processo Matteotti alle Assise di Chieti. L'arringa di Roberto Farinacci, Cremona, Cremona nuova, 1926.
  • Un periodo aureo del partito nazionale fascista, Foligno, Campitelli, 1927.
  • Redenzione. Episodio cremonese della rivoluzione fascista. Dramma in 3 atti, Cremona, Cremona nuova, 1927; 1932.
  • Andante mosso. 1924-25, Milano, A. Mondadori, 1929.
  • Da Vittorio Veneto a Piazza San Sepolcro, Milano, A. Mondadori, 1933.
  • Squadrismo. Dal mio diario della vigilia. 1919-1922, Roma, Ardita, 1933.
  • In difesa dell'Ing. Bruno Venturi. Capitano Aldo Carraresi. Arringa pronunciata il 23 giugno 1934 dinanzi al Tribunale di Napoli, Cremona, Cremona Nuova, 1934.
  • Storia della rivoluzione fascista, 3 voll., Cremona, Cremona nuova, 1937.
  • La beffa del destino. Dramma in tre atti, Cremona, Cremona nuova, 1937.
  • In difesa del dott. Riccardo Gamberini. Resoconto stenografico. Tribunale di Roma, 12 gennaio 1937, Cremona, Cremona nuova, 1937.
  • Contro Ida Stucchi e Prof. Carlo Girola, Cremona, Cremona nuova, 1938.
  • La Chiesa e gli Ebrei. Conferenza d'inaugurazione tenuta all'Istituto di cultura fascista di Milano il 7 novembre 1938, Cremona, Cremona nuova, 1938.
  • In difesa del Gr. Uff. Dott. Giovanni Misco, con Paolo Paternostro, Palermo, IRES, 1939.
  • Italia e Francia. Discorso tenuto da Roberto Farinacci al teatro Petruzzelli di Bari il 14 aprile 1939-XVII, Roma, Europa, 1939.
  • Realtà storiche, Cremona, Cremona nuova, 1939.
  • Costanzo Ciano, Bologna, Cappelli, 1940.
  • Storia del Fascismo, Cremona, Cremona nuova, 1940.
  • Donne d'Italia. Caterina da Siena, Cremona, Cremona nuova, 1940.
  • Diario 1943, Milano, Rizzoli, 1947.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Roberto-Farinacci, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001665, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0026049[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id farinacci-roberto, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ storia.camera.it, besøkt 8. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.boe.es, besøkt 13. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Thomas Schlemmer, Hans Woller. Der italienische Faschismus und die Juden 1922 bis 1945. s. 164–202.  Her s. 172.
  9. ^ Denis Mack Smith: Storia d'Italia 1861-1961 (Laterza, Bari, 1972)
  10. ^ Guido Gerosa, I gerarchi di Mussolini, s. 117
  11. ^ Giordano Bruno Guerri, Fascisti: Gli italiani di Mussolini, il regime degli italiani, p. 115
  12. ^ Giuseppe Pardini, Roberto Farinacci. Ovvero della rivoluzione fascista, s. 459
  13. ^ Kertzer, David I., The Popes Against the Jews, 283
  14. ^ De Felice (1993), passim

Litteratur rediger

  • Roberto Farinacci: Die faschistische Revolution. 3 Bände, München 1941.
  • Harry Fornari: Mussolini's Gadfly: Roberto Farinacci (Nashville 1971).
  • Ivone Kirkpatrick: Mussolini. A Study in Power (New York 1964).
  • Roy MacGregor Hastie: The Day of the Lion. The Life and Death of fascist Italy 1922-1945 (New York 1964).
  • Svensk uppslagsbok. Malmö 1932.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Roberto_Farinacci&oldid=21986280»