Ringpingvin
Ringpingvin (Pygoscelis antarcticus) er en mellomstor sjøfugl som hører til pingvinfamilien. Arten, som er relativt liten til pingvin å være, er nært beslektet med adeliepingvin (Pygoscelis adeliae) og bøylepingvin (Pygoscelis papua). Alle tilhører samme slekt.
| Ringpingvin | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Pygoscelis antarcticus Forster, 1781 | |||
| Synonymi | |||
| Pygoscelis antarctica | |||
| Populærnavn | |||
| ringpingvin, hakereimpingvin, steinknuserpingvin | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Pingviner | ||
| Familie | Pingvinfamilien | ||
| Slekt | Pygoscelis | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[1] | |||
ver 3.1  LC — Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | marin og terrestrisk | ||
| Utbredelse: | den sørlige halvkule | ||
Beskrivelse rediger
Ringpingvinen er som pingviner flest, sort (nærmest blåsort) på oversiden og hvit på undersiden. Hodet er todelt svart (på toppen) og hvitt. Øynene er rødlige og sitter på den hvite delen av hodet. Arten er navngitt etter den karakteristiske smale, svarte streken som løper fra kanten av de svarte fjærene på hodet og nedover det hvite kinnet og videre under den hvite haken. Streken gir inntrykk av å være en del av en ring.
Som hos andre pingviner er vingene omdannet til luffelignende svømmeredskaper, som brukes til å skape framdrift når fuglen dykker. Lemmene sitter langt bak på kroppen og er blekoransje. De svømmehud kledde føttene skaper framdrift når fuglen padler i overflaten og brukes som ror når den dykker. Hannen og hunen er svært like (monomorfiske) og vanskelige å skille mellom.
Ringpingvinen blir omkring 68–72 cm høy og veier i snitt 3,8 kg (3–6 kg). Vekten varierer med årstidene. I hekketiden er den som regel på sitt laveste.
Utbredelse og habitat rediger
Ringpingvinen har en sirkumpolar utbredelse på den sørlige halvkule. Den finnes blant annet på Bouvetøya, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene, Antarktika, Sør-Orknøyene, Sør-Shetlandsøyene, Ballenyøyene og Peter 1.s øy. Den store utbredelsen gjør at arten ikke regnes som truet.[1]
Totalbestanden talte omkring 8 millioner individer i 1992, og bestanden var økende.[2] Økningen kan ha sammenheng med økte bestander av krill, som er en svært viktig bestanddel i ringpingvinens diett.[2] I dag hevder flere at bestanden teller minst 7,5 millioner reproduktive par.[3]
Ringpingvinene trives i kjølige farvann med lett pakkis.
Atferd rediger
Ringpingviner kommuniserer gjennom et komplekst, rituallignende kroppsspråk og en mengde ulike lyder. Kroppsspråket omfatter gestikulerende hode- og vingebevegelser, bukking, pynting og pussing med mer. Stirring, peking og fysiske angrep kan oppstå dersom det blir territoriale uoverensstemmelser mellom to fugler. Under paringsleken kommuniserer hannen gjennom å løfte opp hodet og pumpe opp brystkassen og støte ut grelle skrik, som snart engasjerer de andre fuglene i en «konsert». Forskerne tror at denne atferden kan være med på å synkronisere hekkingen.[3]
Arten jakter hovedsakelig på antarktisk krill, men den spiser også fisk og blekksprut. Den jakter på byttet under dykking. Dykkene foregår ned mot 70 meter, selv om dykk til mindre enn 45 meter er det mest vanlige.[2]
Ringpingvinen hekker i store kolonier på irregulær isfri fjellgrunn (klipper og bratte, steinete skråninger er vanlig) langs kysten. Eggleggingen start tidligst i november.[2] I noen tilfeller kan koloniene telle over 100 000 par.[4] Hunnen legger to egg, som begge foreldrene ruger. Eggene klekkes etter 37 dager, og ungene blir værende i reiret i 20-30 dager. Foreldrene bytter på om å passe på ungene og å jakte på mat. Ulikt andre pingviner gir ikke ringpingvinene preferanse til den ene kyllingen når tilgangen på mat er liten, men fortsetter å mate begge. Når kyllingene er 50-60 dager gamle, myter de og er klare for å legge ut på sjøen.
Referanser rediger
- ^ a b BirdLife International 2012. Pygoscelis antarcticus. In: IUCN 2012. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2012.1. Besøkt 2012-07-19
- ^ a b c d del Hoyo, J.; Elliot, A.; Sargatal, J. 1992. Handbook of the Birds of the World, vol. 1: Ostrich to Ducks. Lynx Edicions, Barcelona, Spain.
- ^ a b C Michael Hogan (Lead Author);Peter Saundry (Topic Editor) Chinstrap penguin. In: Encyclopedia of Earth. Eds. Cutler J. Cleveland (Washington, D.C.: Environmental Information Coalition, National Council for Science and the Environment). [First published in the Encyclopedia of Earth July 27, 2010; Last revised Date October 29, 2011. Besøkt 2012-07-19
- ^ Burnie, D. (2001) Animal. Dorling Kindersley, London.
Eksterne lenker rediger
- (en) Ringpingvin – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Ringpingvin i Encyclopedia of Life
- (en) Ringpingvin i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Ringpingvin hos Artsdatabanken
- (en) Ringpingvin hos Fossilworks
- (en) Ringpingvin hos ITIS
- (en) Ringpingvin hos NCBI
- (en) Kategori:Pygoscelis antarcticus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Pygoscelis antarcticus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Pygoscelis antarcticus – detaljert informasjon på Wikispecies
