Ringpingvin

fugleart

Ringpingvin (Pygoscelis antarcticus) er en mellomstor sjøfugl som hører til pingvinfamilien. Arten, som er relativt liten til pingvin å være, er nært beslektet med adeliepingvin (Pygoscelis adeliae) og bøylepingvin (Pygoscelis papua). Alle tilhører samme slekt.

Ringpingvin
Nomenklatur
Pygoscelis antarcticus
Forster, 1781
Synonymi
Pygoscelis antarctica
Populærnavn
ringpingvin,
hakereimpingvin,
steinknuserpingvin
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenPingviner
FamiliePingvinfamilien
SlektPygoscelis
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: marin og terrestrisk
Utbredelse: den sørlige halvkule

Beskrivelse rediger

 
Ringpingvinen har rødlige øyne
 
Ringpingviner

Ringpingvinen er som pingviner flest, sort (nærmest blåsort) på oversiden og hvit på undersiden. Hodet er todelt svart (på toppen) og hvitt. Øynene er rødlige og sitter på den hvite delen av hodet. Arten er navngitt etter den karakteristiske smale, svarte streken som løper fra kanten av de svarte fjærene på hodet og nedover det hvite kinnet og videre under den hvite haken. Streken gir inntrykk av å være en del av en ring.

Som hos andre pingviner er vingene omdannet til luffelignende svømmeredskaper, som brukes til å skape framdrift når fuglen dykker. Lemmene sitter langt bak på kroppen og er blekoransje. De svømmehud kledde føttene skaper framdrift når fuglen padler i overflaten og brukes som ror når den dykker. Hannen og hunen er svært like (monomorfiske) og vanskelige å skille mellom.

Ringpingvinen blir omkring 68–72 cm høy og veier i snitt 3,8 kg (3–6 kg). Vekten varierer med årstidene. I hekketiden er den som regel på sitt laveste.

Utbredelse og habitat rediger

Ringpingvinen har en sirkumpolar utbredelse på den sørlige halvkule. Den finnes blant annet på Bouvetøya, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene, Antarktika, Sør-Orknøyene, Sør-Shetlandsøyene, Ballenyøyene og Peter 1.s øy. Den store utbredelsen gjør at arten ikke regnes som truet.[1]

Totalbestanden talte omkring 8 millioner individer i 1992, og bestanden var økende.[2] Økningen kan ha sammenheng med økte bestander av krill, som er en svært viktig bestanddel i ringpingvinens diett.[2] I dag hevder flere at bestanden teller minst 7,5 millioner reproduktive par.[3]

Ringpingvinene trives i kjølige farvann med lett pakkis.

Atferd rediger

Ringpingviner kommuniserer gjennom et komplekst, rituallignende kroppsspråk og en mengde ulike lyder. Kroppsspråket omfatter gestikulerende hode- og vingebevegelser, bukking, pynting og pussing med mer. Stirring, peking og fysiske angrep kan oppstå dersom det blir territoriale uoverensstemmelser mellom to fugler. Under paringsleken kommuniserer hannen gjennom å løfte opp hodet og pumpe opp brystkassen og støte ut grelle skrik, som snart engasjerer de andre fuglene i en «konsert». Forskerne tror at denne atferden kan være med på å synkronisere hekkingen.[3]

Arten jakter hovedsakelig på antarktisk krill, men den spiser også fisk og blekksprut. Den jakter på byttet under dykking. Dykkene foregår ned mot 70 meter, selv om dykk til mindre enn 45 meter er det mest vanlige.[2]

Ringpingvinen hekker i store kolonier på irregulær isfri fjellgrunn (klipper og bratte, steinete skråninger er vanlig) langs kysten. Eggleggingen start tidligst i november.[2] I noen tilfeller kan koloniene telle over 100 000 par.[4] Hunnen legger to egg, som begge foreldrene ruger. Eggene klekkes etter 37 dager, og ungene blir værende i reiret i 20-30 dager. Foreldrene bytter på om å passe på ungene og å jakte på mat. Ulikt andre pingviner gir ikke ringpingvinene preferanse til den ene kyllingen når tilgangen på mat er liten, men fortsetter å mate begge. Når kyllingene er 50-60 dager gamle, myter de og er klare for å legge ut på sjøen.

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger