Rinde stavkirke

tidligere stavkirke i Vestland fylke

Rinde stavkirke var ei enskipet stavkirke av langkirketypen, som ifølge Riksantikvaren (kulturminne 84121-3) trolig ble reist rundt år 1150 og revet like før nye Feios kirke ble reist på samme tuften i 1866. Roar Hauglid antar imidlertid stavkirken ble reist i første del av 1200-tallet,[1] uten at dette begrunnes noe nærmere. Stavkirken sto i Feios, i tidligere Leikanger kommune, nå Vik i Vestland. Sognet nevnes første gang i skriftlig materiale i forbindelse med planene til en bispevisitas i Nordfjord, Sunnfjord og Sogn i 1322/1323.[2] Der står det å lese at Erling på Fedje (= Feios sogn i Leikanger) var én av dem som skulle holde kosten for bispefølget.[2] Kilden til denne opplysningen er å finne i Bergens Kalvskinn (Bjőrgynjar Kálfskinn) på sidene 88–89 (DN VII nr. 98).[2]

Rinde stavkirke tegnet av Georg Andreas Bull i 1854
Lengdesnitt av Bull, 1854.
Rinde avmerket på kart over Vestlandets fjorder og kyst, 1610. Av kartet fremgår også Vangsnes, Leikanger, Kaupanger og Stedje kirker.

Kirkehistorien rediger

Rinde stavkirke var lang og smal, 22 x 6,6 meter (skip og kor). Kirken ble påbygget i høyden i 1684, og samtidig kom det en ny svalgang på nordsiden. I 1858 var kirken «alldeles cassabel» og ble i 1866 erstattet av en ny kirke på samme tuften. I kirken var det en del dekor i urnesstilen. På loftet ble det funnet et krusifiks som i kunsthistoriisk litteratur er omtalt som Leikangekrusifikset. Dette krusifikset er ved Historisk Museum, Universitetet i Bergen. Krusifikset er datert til perioden 1100–1150. Bygget ble trolig forlenget rundt 1300.[1]

En utskåret planke i urnesstil brukt som taktile er bevart. Den antas å stamme fra et hedensk hov.[3] Planken havnet på en gård i Feios da kirken ble revet og ble senere anskaffet av De heibergske samlinger i Kaupanger. Roar Hauglid skriver at Rinde-kirken ikke hadde vegger eller portaler med skåret dekor og at planken trolig stammer fra en eldre kirke. Portalene i Rinde stavkirke var uten ornamentering omtrent som på en enkel steinkirke, i likhet med blant annet Undredal stavkirke.[4]

Georg Andreas Bull besøkte stavkirken 2. september 1854 på en reise i Sogn der han besøkte flere kirker. Han laget tegninger av kirken bevart på fire blad. Bull målte også opp Årdal stavkirke.[5]

Rinde omtales som en «støpul-stavkirke» som inntil midten av 1800-tallet var bevart i to eksempler, det andre var Årdal. Disse hadde støpultårn sammenbygd med kirkeskipet slik at Rinde hadde støpul over vestinngangen (til forskjell for eksempel fra Borgund stavkirke der klokkestøpulen står for seg selv uavhengig av kirken). Takflaten over skipet var trukket ut på siden av støpulen. Rinde stavkirke var enskipet med saltak. En synfaringsrapport fra 1721 viser at typen var utbredt på Vestlandet og kan ha dannet forbilde for laftede støpulkirker reist på 1600-tallet.[6]

Se også rediger

Litteratur rediger

  • Hauglid, Roar: Norske stavkirker – Dekor og utstyr, Dreyers Forlag 1973
  • Rinde, Jan Magne og Nordrumshaugen, Stig Andreas. Rinde kyrkjestad. Feios kyrkje 150 år. Feios sokn 2016.

Referanser rediger

  1. ^ a b Hauglid, Roar (1976). Norske stavkirker. [Oslo]: Dreyer. ISBN 8209013505. 
  2. ^ a b c Regesta Norvegica IV 1320–1336. Kjeldeskriftfondet. 1979. s. 111. ISBN 82-7061-269-3. 
  3. ^ Årbok for Sogn. Kaupanger: Musea i Sogn og Fjordane, De Heibergske samlinger - Sogn folkemuseum. 2009. 
  4. ^ Hauglid, Roar (1973). Norske stavkirker. Oslo: Dreyer. 
  5. ^ Christie, Håkon (1994). Til felts mot forfall: med målebånd og skissebok i Fortidsminneforeningens tjeneste. Oslo: Nasjonalgalleriet, Kobberstikk- og håndtegningsamlingen. ISBN 8290744323. 
  6. ^ Rønningen, Gunnar (1993). Byggverk i tre 1100-1700. Oslo: Program for forskning om kulturminnevern, Norges forskningsråd. ISBN 8212002071. 

Eksterne lenker rediger