Åpne hovedmenyen

Stedje stavkirke

tidligere stavkirke i Sogndal kommune
Portal fra Stedje stavkirke, nå i Bergen museum. Etter tegning av Georg Andreas Bull

Stedje stavkirke var en stavkirke i Sogndal i Sogn og Fjordane, som ble revet i 1867. Det er bevart to portaler fra kirken i Bergen museum, i tillegg til noen mindre bygningsdeler med runeinnskrifter.

Stavkirken ble revet i 1867 og erstattet av nåværende Stedje kirke.

Stavkirkeforskeren Lorentz Dietrichson mente at det måtte være Stedje stavkirke som er omtalt i Sverres saga. Der blir det fortalt at kong Sverre i 1184 ga ordre om å brenne ned alle gårdene i Sogndal. Kirkene skulle spares, men holdt på å ta fyr av varmen fra de brennende gårdene. Birkebeinerne reddet kirken ved å henge våte seil over den. Han mener at kirken måtte være oppført få år før dette.[1] Anders Bugge omtaler Stedje stavkirke som en Borgund-type.[2]

Innhold

UtseendeRediger

 
Tverrsnitt av Stedje stavkirke. Etter tegning av Georg Andreas Bull

Stedje stavkirke var en treskipet kirke med 16 søyler. Som i Borgund stavkirke var det et åpent søyleintervall på begge langsider, som åpnet gjennomgang for en nordre og en søndre dør. Også i øst og vest åpnet et dobbelt søyleintervall for inngang til koret og inngang til midtskipet. I overveggen var det seks lysglugger på hverr langside. Da kirken ble revet var det et laftet tilbygg til kor og et tårn var satt på i vestre enden av kirken.

Skipet var 42 fot ganger 32 fot (om lag 13 m x 10 m). Høyden til toppen av taket var 50 fot (om lag 16 m).[1] Bugge skriver at den var 12 x 9 m i grunnriss, og dermed større enn Borgund som er 6 x 7 m.[2]

InnskrifterRediger

 
Stedje stavkirke på kart over Vestlandets fjorder og kyst, 1610. Kaupanger stavkirke fremgår også.

I Bergen museum finnes et fotstykke av en av søylene fra Stedje, med en runeinnskrift på. Innskriften er tolket av Aslak Liestøl på denne måten (med normalisert norrøn stavemåte):

Þenna staf gaf Sigríðr á Hv[áli f]yrir sálu Arndórs ok sér til miskunnar.

Dette kan oversettes til:

Denne staven gav Sigrid på Kvåle for sjela til Arndor og til miskunn for seg.

Dette namnet har blitt sett i sammenheng med den Arnþórr af Hváli - Arntor fra Kvåle, som er nevnt i Sverres saga som en av lederne for sogningene i 1183-84, men ikke nenvt i forbindelse med slaget ved Fimreite i 1184. Dietrichson sluttar av dette at den Arndor som er nevnt i innskriften, er den Arntor som er nevnt i Sverres saga, og at han må ha dødd en gang i 1184, før slaget ved Fimreite. Runologene Magnus Olsen og O. Rygh var ikke enige i denne tolkingen, men så det som mer trolig at runeinnskriftene viste til en eldre Arntor.

 
Stedje i Sogn av J.C. Dahl malt 1836

En annen runeinnskrift som fra Stedje stavkirke ble oppdaget i 1930. Innskriften ble funnet på en gammel dør fra kirken, som hadde blitt brukt om igjen i et hus i Sogndalsfjøra. Innskriften er kort, og er lesen som asuin. Det har ikke lykkes å finne en språklig mening i innskriften.[3]

KilderRediger

  1. ^ a b Lorentz Dietrichson, De norske stavkirker (Kristiania og Kjøbenhavn, 1892), s. 287-291.
  2. ^ a b Bugge, Anders (1953): Norske stavkirker. Oslo: Dreyer.
  3. ^ Magnus Olsen og O. Rygh, Norges innskrifter med de yngre runer (Oslo, 1957), s. 189-193

Eksterne lenkerRediger