Riksmarsk (Danmark)

Marsk eller riksmarsk (fra 1536) var tittelen for Danmark rikes øverste hærfører fra begynnelsen av 1200-tallet til innføringen av eneveldet i 1660. Det var det tredjeviktigste embete etter «rigshofmester» og «kansler». Han ble utnevnt av kongen og skulle være en innfødt, dansk adelsmann. I perioder valgte kongen å la embetet stå ubesatt for selv å være øverste leder i krig. Fra 1380/81 til 1440-årene var embetet derfor ubesatt.[1]

En marskalk avbildet på et spillkort fra 1455.

Fra starten var marsken en av kongens embetsmenn, og marsk Stig Andersen Hvide (død 1293) kalte seg «kongens marsk», Regis Danorum Marscalcus, kort før han i 1287 ved danehoffet i Nyborg ble anklaget og dømt som medskyldig i mordetErik Klipping.[2] I løpet av 1400-tallet ble marsken «rikets marsk» snarere enn «kongens», endelig signalisert ved skiftet til tittelen «rikets marsk», Marscalcus Regni i 1536.[3][4]

De siste riksmarskene i Danmark var Anders Bille, som døde i svensk fangenskap i 1657 kort tid før innføringen av eneveldet i 1660, og Joachim Gersdorff som imidlertid ble kalt «rikshoffmester»[5][6] og innehadde embetet i kort tid fra 1660 til sin død i 1661.

Betydning

rediger

«Marsk» og «marskalk» er avledet av tysk Marschall, gammelhøytysk marahscalc, «heste-, stalltjener»,[7] fra eldre germansk marha, «hest» (jfr «merr»), og skalk, «tjener»; dvs. en stalldreng, jfr hvordan vervet som stallare - opprinnelig å holde oppsyn med kongens stall og hester, og organisere kongens skyssferder - gradvis ble brukt om den som førte ordet for kongen på ting og fikk lensmanns rett; «stallgutten» fikk stor makt som den som ledet hirden og dømte i hirdsaker.[8]

Betegnelsen «marsk» nevnes første gang på 600-tallet i Lex Alamannorum,[9] der boten var førti solidi for å drepe en marsk (det samme som boten for å drepe en baker, en kokk, en gullsmed, en sverdsmed eller en svinedreng).[10]

I kongens hird var marsk(alk)en ansvarlig for oppsynet med kongens hester og staller. Kong Valdemars jordebok fra 1231 nevner i tillegg til marsken (marscalcus) også en «undermarsk», så oppsynet med hestene kan på den tiden ha skilt seg fra oppsynet med stallene, som så ble overlatt til «undermarsken»; muligens identisk med «fôrmarsken»[4] som sørget for fôret og på 1400-tallet overtok oppsynet med blant annet hoffets staller, etter at marsken hadde fått større oppgaver i rikets tjeneste.[11]

Marskens oppgaver var ikke alltid klart avgrenset, og avhang sikkert noe av innehaverens status og innflytelse. I tillegg til å være kongens øverste hærfører, synes marsken i løpet av 1300-tallet også å ha fått varierende andel i den dømmende myndighet og i finansforvaltningen.[4]

«Riksmarskalk» eller «riksmarsk» ble senere en militær tittel for en marskalk, og benyttes bl.a. i Sverige, Tyskland, Frankrike og Storbritannia som den høyeste militære grad.

Tito (1892-1980), statsleder i Jugoslavia, var formelt «marskalk Bros Tito».[12] I Norge kjenner man ikke embetet.

Referanser

rediger
  1. ^ Bjørn Poulsen: Med Harnisk og Hest. I: Per Ingesman og Jens Villiam Jensen: Riget, magten og æren. Den danske adel 1350-1660. Århus 2001
  2. ^ Hørby, Kai: «Stig Andersen Hvide» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 1. juli 2025 fra [1]
  3. ^ Julius Martensen: Erik Glipping og Marsk Stig i Middelalderens Annaler og Viser, Arkivert 4. oktober 2011 hos Wayback Machine. i Historisk Tidsskrift, bind 4. række 4 (1873-1874) 1.
  4. ^ a b c Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind XI
  5. ^ «rigshofmester Joachim Gersdorff», danske herregaarde.dk
  6. ^ Liste over Danmarks rikshoffmestre, med Joachim Gersdorff som den siste; roskildehistorie.dk
  7. ^ «marskalk», NAOB
  8. ^ «stallare» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 1. juli 2025 fra [2]
  9. ^ Lex Alamannorum, Köln
  10. ^ Fevzi Burhan Ayan: Punishment for violent crimes: Aggression and violence in early Germanic law codes (s. 122)
  11. ^ Albrectsen, Esben: «fodermarsk» i Lex på lex.dk. Hentet 1. juli 2025 fra [3]
  12. ^ Tito's Yugoslavia; europe.unc.edu