Riksmarsk (Danmark)
Marsk eller riksmarsk (fra 1536) var tittelen for Danmark rikes øverste hærfører fra begynnelsen av 1200-tallet til innføringen av eneveldet i 1660. Det var det tredjeviktigste embete etter «rigshofmester» og «kansler». Han ble utnevnt av kongen og skulle være en innfødt, dansk adelsmann. I perioder valgte kongen å la embetet stå ubesatt for selv å være øverste leder i krig. Fra 1380/81 til 1440-årene var embetet derfor ubesatt.[1]
Fra starten var marsken en av kongens embetsmenn, og marsk Stig Andersen Hvide (død 1293) kalte seg «kongens marsk», Regis Danorum Marscalcus, kort før han i 1287 ved danehoffet i Nyborg ble anklaget og dømt som medskyldig i mordet på Erik Klipping.[2] I løpet av 1400-tallet ble marsken «rikets marsk» snarere enn «kongens», endelig signalisert ved skiftet til tittelen «rikets marsk», Marscalcus Regni i 1536.[3][4]
De siste riksmarskene i Danmark var Anders Bille, som døde i svensk fangenskap i 1657 kort tid før innføringen av eneveldet i 1660, og Joachim Gersdorff som imidlertid ble kalt «rikshoffmester»[5][6] og innehadde embetet i kort tid fra 1660 til sin død i 1661.
Betydning
rediger«Marsk» og «marskalk» er avledet av tysk Marschall, gammelhøytysk marahscalc, «heste-, stalltjener»,[7] fra eldre germansk marha, «hest» (jfr «merr»), og skalk, «tjener»; dvs. en stalldreng, jfr hvordan vervet som stallare - opprinnelig å holde oppsyn med kongens stall og hester, og organisere kongens skyssferder - gradvis ble brukt om den som førte ordet for kongen på ting og fikk lensmanns rett; «stallgutten» fikk stor makt som den som ledet hirden og dømte i hirdsaker.[8]
Betegnelsen «marsk» nevnes første gang på 600-tallet i Lex Alamannorum,[9] der boten var førti solidi for å drepe en marsk (det samme som boten for å drepe en baker, en kokk, en gullsmed, en sverdsmed eller en svinedreng).[10]
I kongens hird var marsk(alk)en ansvarlig for oppsynet med kongens hester og staller. Kong Valdemars jordebok fra 1231 nevner i tillegg til marsken (marscalcus) også en «undermarsk», så oppsynet med hestene kan på den tiden ha skilt seg fra oppsynet med stallene, som så ble overlatt til «undermarsken»; muligens identisk med «fôrmarsken»[4] som sørget for fôret og på 1400-tallet overtok oppsynet med blant annet hoffets staller, etter at marsken hadde fått større oppgaver i rikets tjeneste.[11]
Marskens oppgaver var ikke alltid klart avgrenset, og avhang sikkert noe av innehaverens status og innflytelse. I tillegg til å være kongens øverste hærfører, synes marsken i løpet av 1300-tallet også å ha fått varierende andel i den dømmende myndighet og i finansforvaltningen.[4]
«Riksmarskalk» eller «riksmarsk» ble senere en militær tittel for en marskalk, og benyttes bl.a. i Sverige, Tyskland, Frankrike og Storbritannia som den høyeste militære grad.
Tito (1892-1980), statsleder i Jugoslavia, var formelt «marskalk Bros Tito».[12] I Norge kjenner man ikke embetet.
Referanser
rediger- ^ Bjørn Poulsen: Med Harnisk og Hest. I: Per Ingesman og Jens Villiam Jensen: Riget, magten og æren. Den danske adel 1350-1660. Århus 2001
- ^ Hørby, Kai: «Stig Andersen Hvide» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 1. juli 2025 fra [1]
- ^ Julius Martensen: Erik Glipping og Marsk Stig i Middelalderens Annaler og Viser, Arkivert 4. oktober 2011 hos Wayback Machine. i Historisk Tidsskrift, bind 4. række 4 (1873-1874) 1.
- ^ a b c Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind XI
- ^ «rigshofmester Joachim Gersdorff», danske herregaarde.dk
- ^ Liste over Danmarks rikshoffmestre, med Joachim Gersdorff som den siste; roskildehistorie.dk
- ^ «marskalk», NAOB
- ^ «stallare» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 1. juli 2025 fra [2]
- ^ Lex Alamannorum, Köln
- ^ Fevzi Burhan Ayan: Punishment for violent crimes: Aggression and violence in early Germanic law codes (s. 122)
- ^ Albrectsen, Esben: «fodermarsk» i Lex på lex.dk. Hentet 1. juli 2025 fra [3]
- ^ Tito's Yugoslavia; europe.unc.edu